I den kvinnelige del av verdens befolkning har det vært en skikkelig «upheaval» som de sier på engelsk (heave = hive opp, løfte et hiv), som når «pupillen» i en «geysir-gryte» buer seg opp før geysiren springer i været. Alt er liksom skjedd på én gang: Plutselig er kirkens hierarki skiftet ut med kvinner: både preses, biskopen, domprosten, korlederen og andre tilsatte i Nidarosdomen er kvinner, bortsett fra hovedorganisten og guttekor-dirigenten. Samme langt på vei i Oslo domkirke. Sysselmannen på Svalbard er stedse og stadig en kvinne. Lederen for flyvåpenet. Plutselig står det en soldat i feltuniform foran meg i do-køen på Gardermoen – en rødkinnet, topptrent ung kvinne. Dirigentpulten foran de store orkestrene i verden bemannes med unge kvinner som nytolker de gamle standardverkene vi holdt på å gå lei av. Og så: MeToo-kampanjen som går rundt verden som en præriebrann. Dette kvinnelige «upheaval» er skjedd veldig plutselig, men har nok forberedt seg over lang tid.
Jeg blir nødt til å tenke tilbake på tafse-episodene og uønsket seksuell oppmerksomhet i mitt eget liv, og jeg ender opp med å tenke over mine egne runder som lærer med seksualundervisning i skolen – opplæring av min egen sønn. Han visste hvor grensen går, oppdaget jeg, uten at jeg hadde sagt noe spesifikt: Jeg ble liggende på hotellrommet i Paris – veldig syk, da jeg skulle ta ham med i 15-årsalderen og vise ham min gamle Au-pair-by. Legen kom, og de ringte fra resepsjonen og spurte om de skulle sende opp sønnen min sammen med legen. Jeg sa ja. etterpå spurte jeg sønnen min hva han hadde tenkt der i den store, ukjente by da mor lå helt utslått i hotellsengen og legen trykket alle steder på legemet og nedover magen. «Jeg tenkte det,» sa min sønn, «at kjenner han på magen enda lenger ned nå, så slår jeg ham ned!» «Min sønn er et skikkelig mannfolk, Hurra!» tenkte jeg.
Når jeg har fremkalt episodene i mitt liv fra villet glemsel og fortrengning, så har de foregått før, under og etter Paris-året. Før og etter har det foregått i nærmiljøet. I storbyen Paris foregikk det i det offentlige rom.
I Paris dro jeg hver helg ut til en slektning som hadde sengeleie under hele svangerskapet, men én helg ble jeg i Paris for å nyte våren i Latinerkvarteret – og gikk glad og fornøyd ut av Metroen og oppover Saint Michel. Men den nytelsen av vår-Paris varte ikke lenge. Etter kort tid hadde jeg fire menn etter meg, som forfulgte meg uavhengig av hverandre. Jeg gikk prompte ned i Metroen igjen, men én fulgte etter meg helt inn på Metroen. Jeg hoppet av på neste stasjon rett før dørene ble lukket, og der dro Metroen videre med plageåndens nese mot ruten. Slik var det hele tiden. Etter 20 meter på gaten, hadde jeg en mann på slep. Så var det den 2 m høye, velkledde, beksvarte afrikaneren som passet meg opp inne på et stormagasin, og som etterhvert ble mer og mer plagsom. Jeg stakk ut en sidedør, men han fulgte etter meg oppover gaten og gikk og ropte at jeg var en rasist. Da tok sinnet meg, og jeg snudde meg som et rasende lemen og freste opp i ansiktet på ham: «Om du hadde vært hvit som snø ville du likevel vært en av disse fordømmade plageåndene her i byen som ikke lar en kvinne få gå ifred!» Han ble helt perpleks og forsvant.
I 1968/69 var vi veldig redde for å bli kidnappet til hvit slavehandel og ende opp i Beirut på et horehus. Jeg hadde lest advarselen i bydelsavisen, og gikk alltid midt etter fortauet om kvelden når jeg kom tilbake fra skolen om kvelden, for ikke å bli dratt inni en bil eller bli overfalt fra et portrom. De små gatene mellom boulevardene og avenyene var svært dårlig opplyst om vinterkveldene. Men, en kveld da jeg gikk inn hoveddøren, kom det en respektabelt kledd mann i tweedfrakk inn rett etter meg. Jeg regnet med han bodde i huset. Da jeg gikk inn døren til baktrappen som førte opp i 7.etg. hvor hybelen min var, og han nølende gikk inn samme dør, da forstod jeg at han gikk etter meg. Jeg hadde utviklet et jungelinstinkt som fortalte meg om fottrinn bak meg på fortauet gikk etter meg, eller gikk der tilfeldig. Denne mannen hadde jeg ikke oppdaget. Jeg gikk fortere og fortere opp vindeltrappen, og så den svarte hanskehånden som fulgte rekkverket nede bak meg. I 5. etg. klarte jeg ikke mer, stoppet, og lot som om jeg skulle inn døren. «Bor de her, Mademoiselle?» spurte han, «har de rom til meg?» Jeg gav ham en ørefik, for jeg visste ikke da at disse mennene søker en provokasjon for å slå til. Neven hans skrenset mot hodet mitt da han slo. Jeg kastet meg mot døren og hamret på den. Ingen kom. Hanskehendene kom bakfra og la seg om halsen min, og jeg utstøtte urbrølet, for jeg trodde jeg skulle dø der i den skitne trappeoppgangen. Han sprang ned trappen mens han ropte. «Nå vet jeg hvor du bor. Jeg kommer igjen!» Hyperventilerende stupte jeg inn på hybelen og så et grønt ansikt i speilet. For første gang skjøv jeg inn slå nr. 2 i døren og gikk ikke på skolen flere kvelder. Madame sa: «Man må alltid snu og gå ned trappen igjen hvis man blir forfulgt, slik at en kommer så nær gaten at folk hører at du roper, og du må aldri rope på hjelp, for da kommer ingen, du må rope: Brann! Brann! – da kommer de.» Storebroren min sendte meg et langt skriftlig kurs i selvforsvar etter dette.
Og så var det han som skyndte seg inn på damedoen rett etter meg, også i Paris. Jeg trodde det var kø på «Herrer» så jeg brydde meg ikke noe om det. Da jeg kom ut igjen, stod han ved vasken, men sa jeg måtte gjerne ta vasken først. Jeg så ham i speilet, og da jeg snudde meg, stod han der og onanerte vilt. Fransken var såpass bra da at jeg sa kaldt: «Hvis det er alt De har å vise frem, så foreslår jeg at De forsvinner!» Han hufset på seg buksa og forsvant i stor fart. Madame sa: «Ekshibisjonister er ikke farlige. Du kan se dem i Boulogneskogen. De står bak trærne og du ser bare halve ansiktet og ett øye på dem.»
Pinsamt var det også på Metroen. Man stod så tett at det gikk ikke an å snu seg eller å løfte en arm der inne i kjøttberget. Mange menn reiste i sine grå kapper att og fram på Metroen hele dagen for å kunne lene seg inntil en dame bakfra og gjøre sine forsiktige samleiebevegelser. Man følte seg skitten og ekkel som objekt. En gang hadde en sidbuka, hvitløkdunstende, tannløs eldre type tatt ut hele utstyret og stod og gnikka det mot låret mitt. Særs ekkelt. Jeg klarte å vri nakken og se ham, og klarte å få ene skohælen opp på fotabladet hans – for så å legge hele vekten min i tråkket. Han mista potensen tvert. Jeg sa akkurat hva jeg mente. Han svarte: «Liker De det ikke, Mademoiselle, så kan De gå av!»
Hver lørdag på vei ut til min sengeliggende, gravide slektning, måtte jeg dra med den overfylte Metroen forbi Montmartre der alle araberne bodde den gangen. De småvokste nordafrikanerne i sitt blå arbeidstøy foretok seg pantomimeteater om hva de skulle gjøre med den store damas kjønnsorganer – når deres velbeskrevne ditto fikk gått til aksjon. Jeg kunne ikke arabisk, men forstod alt de sa under pantomimen. Jeg har alltid hatet arabere av hele mitt hjerte i all ettertid.
Kanskje tiltrakk jeg meg mye oppmerksomhet for 50 år siden, for jeg var 180 høy, håret var som en gullhjelm, jeg gikk som om jeg var på norsk skogstur og var kledd i ufransk duffelcoat. Dessuten nådde ikke franske menn meg lenger enn til skulderen den gangen. Jeg var ganske enkelt svært synberr i bylandskapet.
Før og etter Paris, er det gifte norske menn som har føket på meg 4 – 5 ganger. Kona har alltid vært i samme bolig, på andre siden av veggen. Hun kunne kommet inn når som helst. Ene gangen skjedde det bak en skillevegg innenfor inngangsdøren til en kirke, da jeg var på vei inn til messen. Hans kone hadde allerede gått inn og satt seg. Senere møtte jeg jo ham og kona i sosiale sammenhenger. Han så alltid ut som en pisket og redd hund etter denne hendelsen. Skam – og frykt for avsløring. Jeg sier fremdeles ikke noe, av hensyn til hans skjønne kone. Derfor har jeg aldri sagt noe om de andre heller – av hensyn til kone og barn. Alle disse episodene har vært like: Det skjer plutselig. Mannen blir plutselig rar i blikket. Armene skyter fram som prosjektiler. Hendene klepper tak i brystene og gramser og gramser. Det gjør vondt. Du blir så i sjokk at du stirrer i femte veggen og later som om det ikke foregår. Så er det over. Han stikker tilbake til flokken i andre rommet. Det fortrenges fra hukommelsen. Du later som om det ikke har skjedd. Lærdom: Pass på – vær ikke alene i et rom, for en av tafserne, grafserne kan plutselig komme inn. Og hva vil skje om du skriker? Om du løper inn igjen til flokken i stua og skriker opp? Du vil bli ekskludert. Budbringeren skytes. Du blir en utstøtt.
På en av skolene jeg har gått, hadde vi solosang med en mannlig lærer. Da er du alene med ham i et øvingskabinett. Han skulle lære deg å puste «helt ned». Han la hånden på mellomgulvet. OK. Han la hånden nedenfor navlen. OK. Men så tok han hånden under hofteholderkanten (det var i hofteholderens tid) – og der kom hele hånden opp mellom beina. Stiv som en saltstøtte i Sodoma Gomorra står man der, stirrer i femte veggen og venter i sjokk – til det er over. Når reaksjonen er sånn, prøver han seg ikke igjen. Vi jentene i klassen visste alle at han gjorde dette med oss, men vi snakket aldri om det. En av oss nektet å ha time med ham hvis ikke en klassevenninne var med. Men vi vet – at med én av oss traff han på: Hun tok dobbelttimer og kom bustete og rødkinnet med skinnende øyne fra timen(e). Hun var en av de få som var forlovet allerede, så hun savnet nok kjæresten. Fyren var jo gift. Vi snakket aldri om det. Ikke engang i fjor sommer da vi møttes på 50-årsjubileum for kullet. Han ble en prominent person. Vi vil ikke gjøre hans kone og etterkommere ulykkelige ved å «skjende hans ettermæle». Og hadde vi gått til rektor den gangen, hva så? Vi ville sikkert blitt utvist, for vi var i enerom uten vitner. Vi skal derfor alle takke dem som har «tatt bølgen» i MeToo-kampanjen. Vi kvinner kan heretter bli spart for angrepene fra «tafserne» og «grafserne», for menn kan heretter ikke borge på at vi holder kjeft. Disse mennene har nå fått hjelp av MeToo til ikke å miste hodet, men beholde fatningen.
Når det er sagt, da kommer den andre stygge siden fram: grunnløse anklager fra kvinner, som nå kan drive utpresning mot menn. Det har alltid foregått, men nå kan det bli fritt fram…
Mor sa da jeg var 10-12 år: «Du må ikke sitte og skreve sånn, når du sitter foran en mann.» Jeg klinket knærne sammen – nær sagt – for resten av livet. Hun sa også: «Du må ikke stirre sånn på folk.» Jeg fikk problemer med øyenkontakt resten av livet. Og mor sa: «Du må passe deg for stygge menn. Du må komme inn tidlig om kvelden.» Det var i grunnen alt hun sa. Men av disse få instruksene forstod jeg at man kan ofte styre situasjonen selv: Unngå uønskede møter i rom uten vitner. Knus ladede situasjoner: Et godt middel er å snakke mannen impotent med en talestrøm om helt utenomliggende og kjedelige emner. Og – både kvinner og menn bør henlegge seksuallivet sitt til fritiden og den private sfære, ikke dra det med seg inn i arbeidstiden og inn på arbeidsplassen. Det burde være en god kjøreregel.
Men hva sa jeg, når jeg hadde seksualundervisning med mine klasser? Jeg vet nå at jeg skulle ha snakket mye mere om hvordan vi forvalter rammene rundt seksuallivet vårt. Ikke bare snakke om kjønnsorgangymnastikk og kjønnssykdommer og seksuell lavalder. Guttene bør få opplæring i det å gjøre kur. Jeg gav for noen år siden en ung mann råd om ikke å gå for direkte på, men gi den unge damen en forventning til det som skal skje, så hun kommer selv. I serien om Henrik VIII fyker ikke Henrik på damen og straffkysser og slafeskysser henne helt uventet, noe jeg selv har opplevd midt i folkestrømmen på en flyplass en gang – med en ukjent mann som satt ved siden av meg på flyet. Nei, Henrik VIII som hugget hodet av sine koner, han sier så chevaleresk: «May I kiss you, Lady X?»
And then he kissed her – with his best manners!
Glærum, 17.nov. – 2017
Dordi Skuggevik
