Folk spør ganske ofte meg som katolikk – om hva som er forskjellen på katolsk messe og protestantisk gudstjeneste. Jeg kom til å tenke på det nå sist søndag da jeg satt i den katolske kirken her i Arguineguin på sydkysten av Gran Canaria. Dette har vært min katolske sognekirke her på øya i 18 år.
En forskjell som en lett kan oppleve, er hvis en kommer inn et kvarter før den katolske messen på søndag formiddag begynner, og så et kvarter før den norske protestantiske søndagsgudstjenesten begynner kl.18 om kvelden når nordmennene låner den katolske kirken, og 400 sitter, 200 står og 200 ikke kommer inn – og presten sier: – Velkommen til kirken her hvor naboen ikke kan se at du er kirkegjenger! (Og så ler alle.)
Siste kvarteret før den katolske messen begynner, er det dønn stille i kirken. Om noen må si noe til noen, er det med lav røst og diskret. Folk har en stille stund, og innstiller seg på sitt møte med Gud. Men, slik er det ikke hvis du går inn til de norske protestantene siste kvarteret før gudstjenesten deres begynner: Det er som å gå inn i en steinknuser! Alle snakker så mye og så høylydt de bare kan. En utrolig støy!
Slik var det ikke i min protestantiske barndom før klokkeren høytidelig kom fram i kordøren og leste kirkebønnen – Eg er komen inn i dette heilage huset ditt, for å høyra kva du Gud Fader vil tala til meg. Da var det helt stille, og veldig høytidelig. Folk stemte sinnet til andakt og høytid og møtet med Det hellige, slik som katolikkene fremdeles gjør.
12.mai dette år satt folk andektige i Tingvoll kirke fra 1180 – nyvasket og stivpyntet og helt stille, mens de ventet på at presten skulle komme opp midtgangen med årets kull av fint pyntede konfirmanter. Men – minsanten – der kom prestinnen inn alene, gikk opp til lesepulten og la i vei så rent hverdagslig med en omfangsrik informasjon om alt som skulle skje. Høytiden og nærværet av Det hellige var plutselig borte, og alt ble hverdag og praktisk – og forventingen om det uventede var borte på et blunk. Så gikk hun ut igjen og hentet konfirmantene…men da var fortryllelsen borte som en såpeboble som brister.
«Messen er en iscenesettelse, et teater,» sa min professor i fransk litteratur fra sitt kateter på universitetet i Trondheim en gang. Ja, nettopp! Hvis noen står fram foran sceneteppet og forteller oss om alt som skal skje ut gjennom teateroppførelsen, så kan vi jo like godt gå hjem før selve forestillingen begynner. Opplevelsen er allerede dau. Denne dagen i Tingvoll reddet egentlig organisten fra Nederland opplevelsen, sammen med koret og Mendelsohn med Bach i bakgrunnen. Forrige gang jeg var der på konfirmasjon, klarte ikke kirkemusikken det. «Gud gjemte seg i veggene,» skrev jeg senere om det. Dessuten var det ingen nattverd på noen av konfirmasjonsgudstjenestene. Den katolske messen er nattverden. Nattverden er messen. Gud kommer til oss i brødets og vinens skikkelse – helt reelt. De hostiene som blir til overs, blir lagt i skapet som kalles Tabernakelet, og der brenner det alltid en rød lampe ved siden av – som forteller at Gud er reelt til stede inne i Alterskapet, mens hos protestantene blir hostiene som er til overs til kjeks igjen, og tømmes tilbake til kjeksboksen, som en katolsk pater en gang sa. Det er det som er den store forskjellen. Men, det er en lang historie, som vi skal la ligge her.
Gran Canaria, 22.mai – 2018
Dordi Skuggevik
