Den norske lutherske kirken som pr.1.1.2021 skal gjennomgå den endelige skilsmissen med Staten, blir mer og mer styrt av tilfeldige amatører, blir mer og mer kommunalisert, byråkratisert og toppstyrt av det nye kirkelige byråkratiet. (Det er meg en gåte hvor de tar pengene fra til å lønne alle på de stadig mer tallrike kontorene.)
Hverken prester eller biskoper tør lenger stå frem for å ytre noen mening eller vise til sine fagkunnskaper, for da kan de få samme juling som tidligere biskop Kvarme av Oslo fikk oppleve. Kristofobe media klarte nesten å begå medidrap på ham, og hvem av kirkens teologer tør da å stå frem og hevde sin fagkunnskap de har ervervet gjennom en svært lang utdannelse?
Amatørene på kontorer, i styrer og utvalg i Kirken viser oftere og oftere en ignorering av fagkunnskapen både innen teologien og ikke minst – kirkemusikken. Slik har ikke lenger domorganisten i bispedømmene noe han skal ha sagt ved tilsetting av organister i prestegjeldene. Kirkevergene som er saksbehandlere, viser ofte en overraskende sterk maktbrunst i sin beriding av regelverket, og amatørene i utvalgene bøyer seg i støvet for dem.
Tilsettingen av de to siste organistene i Stangvik er eklatante eksempel på det jeg her har skrevet:
Organist Erling With Aasgård ville søke seg hjem for sitt neste – og kanskje siste, kapittel av karrièren som konsertorganist/kirkeorganist. Han hadde tenkt å etablere seg i den flotte, tomme prestegården i Stangvik. Vi som kjente ham, visste at det ville bli store ringvirkninger rundt Erling With Aasgård, hvis han fikk stillingen – der hovedkirken er konsertkirken for indre Nordmøre. Han hadde store meritter å vise til. Men nei, kirkevergen innstilte en annen, fikk ansatt ham i Stangvik – og bosatt ham i Rindal prestegård, og nå har hun fått ham ansatt som organist i Rindal. Hennes plan hadde mange trekk i løpet – og hun fikk det til. – Det ble kjent at hennes kandidat tidligere hadde vært gift med hennes venninne. Altså: kameraderi!
I tillegg kan vi regne med at det utenom sakspapirene ble muntlig hvisket om at Aasgård er alkoholiker – hvilket han IKKE er! Det har fagfolk slått fast! Det vet jeg. Det har gått mange rare rykter etter hans illebefinnende på orgelet under en konsert med Nidarosdomens guttekor i Oslo for en tid tilbake. – Jeg sa til kirkevergen i Rindal/Surnadal den dagen jeg konfronterte henne om saken, at de burde ha spurt Aasgård direkte, om hvordan denne situasjonen var.
Aasgård hadde dessuten ikke latt seg overkjøre som fagmann – av amatøriske kirkebyråkrater, da han var domorganist i Møre bispedømme, og det blir man ikke populær av hos kirkevergene.
Den som ble ansatt i Stangvik, i stedet for Aasgård – Bjørn Vevang, er en topputdannet organist med samme orgelprofessor gjennom 3 års studier i Paris, som Ole Karsten Sundlisæter, komponisten av Olavsoratoriet-2014, hadde hatt. Det var ikke noe å utsette på Bjørn Vevang – tvert imot! Men han hadde ikke samme fartstid som Aasgård. – Vevangs CV var langt kortere, selv om han også hadde vært domorganist – i København, i en kortere periode.
Da jeg konfronterte kirkevergen i Rindal/Surnadal forleden med denne saken, og sa at de burde be Aasgård om forlatelse for behandlingen han hadde fått, og tilby ham Stangvik som nå var ledig, fikk jeg vite at Ronny Kjøsen allerede var tilsatt. – Hvem er Ronny Kjøsen? spurte jeg.
Det hadde vært to søkere, og jeg har nå bragt på det rene at ingen av dem hadde kirkemusikalsk utdannelse. Stillingen burde vært utlyst på nytt, når Stangvik – av alle steder, ikke hadde fått noen kvalifisert søker til stillingen.
Jeg har idag googlet Kjøsen, og ser at han er flyttet ut av fjøsen – i Rindal, og har spredt seg over et vidt spekter av musikalske aktiviteter. Han har så mange ploger i jorden av så mange slag, at selv om han har gitt opp melkeproduksjon i Rindal, så må han være en av dem som snart får en helseregning på at han har gjort for mange diverse ting over en for kort tidsperiode. Det er sjelden å se en så sterk hyperaktivitet så godt dokumentert.
Hvorfor bryr jeg meg, jeg – som ikke har vært medlem av Den norske lutherske kirke siden 1984? Jo, fordi Kirken med stor K har gitt oss hovedrenningen i norsk kunst og kultur gjennom 1000 år, der innslagene i veven som har formet oss som nasjon, består av arkitektur, byggeteknikk, maleri, skulptur, litteratur, musikk, utdannelse, oppdragelse etc. – og det kan aldri, og skal aldri – bli ansvaret som ivaretas bare av amatørene i tilfeldig sammensatte kirkedemokratiske utvalg, for: Det angår oss alle! Og for å sitere Pater Olav Müller til slutt: «Gud er ingen demokrat!» Det er heller ikke kulturutviklingens iboende dynamikk!
Glærum, 12.okt. – 2020
Dordi Skuggevik
