Mellom kunståpning på Billaget og kunståpning på Kulturhuset igår, hadde jeg en avtale med en katolsk familie fra Sør-Sudan, som hadde etterspurt en katolsk kirke. Jeg hadde tatt på meg oppdraget som «mellommann».
Religionstilhørigheten er det eneste en flyktning har med seg, og finner flyktningen frem til sine i det nye landet, er mye vunnet – for flyktningen selv og ikke minst: for mottaksapparatet i det nye landet. Men, det forstår ikke «flyktningeslusen» i Norge, de bare later som om religionstilhørighet ikke eksisterer.
Etter samtale med mor og far, der far sitter i rullestol etter polio, og 4 småbarn rullet humørfylt rundt i sofaen og minstemann lå ved mors bryst, og samtalen gikk på engelsk – ble jeg praiet av barna i naboleiligheten. De sa de var fra Congo. Jeg tenkte da at de også var katolikker, og ble med inn.
Men, de var adventister, og en adventistfamilie fra Congo – fra nabohuset, var på besøk. De ble nok forbauset over at en stor, gammel norsk deise plutselig deiset ned på en krakk blant dem og snakket fransk. De trodde kanskje det var en uvirkelig åpenbaring. Men rådene de fikk, var ganske håndfaste: Ta bussen fra Kulturhuset på Skei, sa jeg, etter 2 timer går dere av når bussen passerer en bro og dere ser en stor katedral på høyre hånd, dere krysser gaten, går forbi den katolske kirken og det gule huset på venstre hånd er Adventistkirken. Hvorfor hadde de ikke fått den infoen fra asylmottaket?
Disse familiene bor i et av disse moderne små kassehusene med 4 små leiligheter i 2 etasjer. Huset er plassert oppe i den norske olderskogen, helt øverst i byggefeltet ved fylkesveien, langt fra skole og butikker, som faren i rullestolen påpekte.
Det viste seg senere på kvelden, at afghaneren som jobbet 15 år for norske militære styrker, og som jeg har kjent en tid, bor med kone og 3 barn i 1.etg. og at den fjerde familien i huset er fra Somalia = er muslimer, så sammentrengt i dette lille kassehuset i den norske olderskogen, bor altså 3 forskjellige trosretninger trengt sammen i kassen.
Jeg rådet sørsudaneserne til å søke overføring til Bergen, som har både katolsk kirke og katolsk skoletilbud fra barnehage til artium. Jeg rådet adventistene til å søke overføring til Trondheim.Muslimene har kanskje flyktet fra Islam, så de trives kanskje i olderskogen, men det er kjempelangt både til butikk og skole for alle, og snart kommer vinteren.
Sørsudaneserne var spente på vinteren, for de sa at de hadde ikke begrep om hva vinter er… Det er mindre vinter i Bergen, sa jeg.
Paret som bodde i naboleiligheten der jeg hadde et oppdrag denne dagen, var eldre arbeidsslitte mennesker fra Congo. De hadde rømt fra gårdsbruket sitt i Congo, der de hadde drevet osteproduksjon av melken fra buskapen. Kanskje de kunne bli fulgt opp av Bondelaget/Bygdekvinnelaget her i Surnadal? De kunne blitt avløsere kanskje?
Jeg lurer på om mange av kommunestyremedlemmene i Surnadal har besøkt menneskene i kassehusene i olderskogen… men de kan vel ikke fransk…
Etter denne runden + åpning av kunstutstilling 2 denne dagen, ble det ikke noe kveldsskift på ølpuben på Billaget nei. Kvelden gikk med til å skrive rapport til den katolske presten i Kristiansund, med kopi til vår biskop i Trondheim.
Emmanuel – 11 år, begynner nå hos meg på 1.communionsundervisning på lørdager, slik at han kan få delta på sin første nattverd i St.Eystein kirke i Kristiansund til våren, og både han og hans bror Samuel (9) får opplæring på messene her som ministranter (altertjenere) Da er de igang, for de kommer fra en stor katolsk familie i Sør-Sudan, sa faren.
Glærum, 25.oktober – 2022.
Dordi Skuggevik
