Forfatter: dordis

KRONIKK:

Dette er kronikken som Adresseavisen publiserte til slutt. Jeg begikk en feil da jeg la ut den opprinnelige kronikken som Adresseavisen ikke ville ta inn. Etter en del frisering og et par-tre runder med kronikkredaktøren, ble det denne kronikken som fikk æren av å avrunde Olsòk 2015 i Adresseavisen. Man må foreholde seg at Adresseavisen er en pyntelig avis i en pyntelig by, og at Adresseavisen er en avis-for-alle. Den som vil, kan sammenligne originalen (den forrige) og resultatet etter frisering.

I Normandie feiret de i 2014 Olsòk for 40. gang i l’Abbaye de Lucerne, i skogen innenfor Mont Saint Michel. Selveste erkebiskopen, primas av Normandie, nedsteg fra Rouen og feiret messen i egen høye person. Til venstre for kordøren hang et stort norsk flagg drapert over veggen, til høyre – det normanniske Olavsbanneret. Det er rødt med gult kors, og inne i det gule korset – et rødt kors. Normandie har 2 normanniske banner. Det andre er det engelske leopardbanneret. Det er en del kiving i Normandie, når banneret skal opp, for hvilket skal de bruke? I l’Abbaye de Lucerne ble det picnic etter messen, og deretter konsert med et gregoriansk kor fra vestre Normandie.

     I oktober 2014 feiret Rouen dåpen av Olav og hans menn i 1014 – med 5 «Olavsdager». Åpningskonserten var utsolgt halvannen måned i forveien (1000 billetter). 180 norske og franske sangere og musikere løftet opp det splitter nye oratoriet «Olav den Helliges dåp», og mange gråt av rørelse i forsamlingen, selv om det for det meste ble sunget på nynorsk. 4.dagen ble det avduket minnetavle for dåpen i krypten, hvor brønnen er slik som den var i 1014. 5.dagen ble et Olav-relikvie båret inn under den stort anlagte festmessen – til ny musikk av Henning Sommerro: Ingressus Solemnis Regis Olavi (Kong Olavs høytidelige inngang), for stort orgel, kor, 3 trompeter og timpani.  (Bare Kristiansund-avisen Tidens Krav representerte norske media under Olavsdagene-2014 i Rouen. Men så var jo også Gange-Rolv fra Averøya!)

7.mai nå i år begynte arbeidene med Olavskapellet på nordre vegg i Rouen-katedralen. Der skal Olavsrelikviet stilles opp.  Relikviet er et stykke av skinnebenet i St.Olav domkirke i Oslo. Det har vært en lang saksgang både om minneplate og om kapell, for i Frankrike eier staten de store katedralene, og der slår man ikke inn en spiker uten langvarig forarbeid. Først var det en langvarig kommunikasjon mellom undertegnede og erkebiskopen før han tok inn over seg berettigelsen av minneplate og kapell for Olav, og deretter hadde han en veldig lang vei å gå med statens representant – Domkirkearkitekten. Drøftingen av om hvor alteret for Olavsrelikviet skulle plasseres, tok også tid: Skulle det bli i krypten, eller oppe i kirkeskipet? Undertegnede sa da til erkebiskopen at det måtte være lett tilgjengelig for besøkende i katedralen, da dette, uten tvil, ville bli et valfartssted for ungdom. For her kom det en gang en ung mann som gikk fra en fortid, gjennom en eksistensiell krise, og inn i en ny fremtid, og det fikk store konsekvenser. Alle unge har før eller siden en lignende erfaring, om ikke av samme format, så når fremtidige konfirmantgrupper, speidergrupper, skoleklasser o.s.v. kommer hit, da må Olavsalteret være å finne i selve kirkerommet, så det blir lett tilgjengelig. Slik blir det altså. Når det skal innvies, er enda ikke klart. Olavs dåpsdag i kirkekalenderen er 16.oktober. Kanskje blir det da?

Forskningssenter og museum for Rouens vikinghistorie skal nå grunnlegges. Det er nylig bestemt av regionguvernøren. Hver kveld i sommer projiseres scener fra vikingtiden på vestveggen i Rouen-katedralen, meldes det. Slik har forslaget om å feire 1000-årsfesten for dåpen av Olav og hans menn i Rouen, gjenåpnet denne delen av historien for Rouen-eserne og Normandie.

Det var trolig kvinner blant dem som bemannet Olavs store flåte i Seinen ved Rouen, for Bayeux-teppet er brodert i det de i Frankrike kaller «Ringerike-stil». Neste år er det 950 år siden det hendte det som er avbildet på Bayeux-teppet: Wilhelm Erobreren gikk i land i Syd-England, mens Olavs halvbror, Harald Hardråde, oppholdt den engelske kongen ved York. Uten tvil, en avtalt strategi mellom Harald og Wilhelm. Det kostet Harald livet. Etter å ha tatt York, ble han myrdet i bakhold av den engelske kongen 25.sept. 1066. Da hadde Olavskirken i York allerede stått der i 16 år. Ifjor – 2014, ble «det nye Bayeux-teppet» utstilt på Stiklestad. 22 normanniske entusiaster har brodert et Gange-Rolv-teppe på 22 meter, også i «Ringerike-stil». Jocelyne Renaud, gift med prof. Jean Renaud, som har skrevet 15 bøker om norsk historie i Frankrike (ingen oversatt til norsk) – hun broderte et ekstra bilde som fremstiller Olavs dåp i Rouen, og som hun overrakte som gave til Stiklestad kultursenter. Nå har hun sendt dem et brodert bilde som viser Olavs ilandstigning på Selje i 1015.

Olavs hjemkomst og landgang i 1015 på Selja ble i år feiret på Selje i begynnelsen av juli, når de pleier å ha sin «Seljumannamesse». Det er i år 1000 år siden Olav kom hjem, ble konge, og begynte moderniseringen av Norge. Dessverre er denne milepælen i norsk historie bare en lokal feiring. Den burde vært nasjonal. I årets Olsòk-programmer i Trøndelag finner en bare spor av begivenheten i et par foredrag på Stiklestad.

     I 2016 planlegger Rouen-operaen turné med Olavsoratoriet til bl.a. York og London.

Da er det 1000 år siden Olav ble hyllet på Øreting i Trondheim. Hyllingen på Øreting var alltid siste akt i det å bli konge av Norge. Olav lot bygge kongsgård i Trondheim. Selv om Olav også hadde en kongsgård ved Sarpsborg, kan en trekke dette med hans kongsgård i Nidaros såpass langt – at vi kan si at Norge fikk sin første hovedstad i 1016, nemlig Trondheim.  Trondheim kan derfor i 2016 feire både siste akt i prosessen med at Olav ble konge av Norge, og at Norge fikk sin første rikshovedstad: Trondheim.  Eller skal vi overlate Olav til Frankrike?

Glærum, sommeren 2015

Dordi Skuggevik

KRONIKK:

Publisert i Adresseavisen ved avslutningen av Olsòk 2015

I planleggingen av min årets tur til Olsòk i Trøndelag, har jeg gått over programmene for Olsòk på Stiklestad, Olavsfestdagene i Trondheim, og katolikkenes opplegg for årets Olsòk.

Det er i år 1000 år siden Olav gikk i land på Selje, ble konge av Norge og gikk igang med å skape et moderne Norge som skulle bli en del av resten av den siviliserte verden. Av denne store milepæl finnes det ikke spor i noen av disse tre programmene, unntatt i et par foredrag på Stiklestad – hvis en tar på velviljens briller. Ellers lider både Stiklestad og Trondheim av den store elefantsyken som preger de fleste festivaler for tiden – til og med Festspillene i Bergen, kunne jeg se på årets program derfra: «Mykje skrekk og lite ull.» En måtte bane seg vei før en fikk tak i indrefileten i programmet. Spesielt Olavsfestdagene minner meg om mine gamle spirearøtter: Fra de ble plantet for 42 år siden, har de dannet en ring som stadig vokser i diameter, mens kjernen dør. I skrivende stund rant det meg i hu et enda bedre bilde: Den gamle sangen fra ungdommens heisaturer med buss: «En smultering, en smultering – det er et hull med mat omkring.» Publikum jages opp i en frenetisk aktivitet med stor oppøsing rundt en Olav som er fraværende, og den store mugen kverner rundt uten retning, fordi kjernen, Olav, mangler. Og det i året da man kunne ha feiret 1000-årsjubileet for da Olav vendte hjem til Norge og tok fatt på livsverket sitt. Ingen må komme og si at de ikke visste, for dette jubileet stod omtalt svart på kvitt i Adresseavisens kronikk 29.juli ifjor. Olavsfestdagenes program ved dette 1000-årsjubileet minner om amerikanske highschool-ungdommers «petting» i 1950-årene, deres forsøk på seksuell aktivitet uten å komme til saken. Denne Olav-fobien som regjerer Olavsfestdagenes program, er sammensatt og kunne vært gjenstand for en serie kronikker, men mest bunner det i en mostand mot å bli tilført kunnskap om Olav den Hellige, og mot kunnskap generelt.

På Stiklestad klarer de ikke å bli kvitt kjernen – nemlig Olav, selv om de ut fra programmet prøver aldri så mye, for her holder inntrønderne Olavsspelet fast ved sitt hjerte og dypt i sin sin hu. Folkene i Stiklestad kultursenter har riktignok flyttet spelet til nattens mulm og mørke, så det ikke lenger skal kunne informere den yngre garde og oppvoksende slekt om Olav. Nattforestilling er ikke noe for barnefamilier. Vi vil ikke oftere se familier i amfiet med sine kjølebager mens de spiser og venter på Okkenhaugs eggende og foruroligende åpningsfanfare. Men på Stiklestad er elefantsyken kommet så langt at rammen truer med å kvele spelet. Spelet holder på å bli et pliktløp de ikke kan bli kvitt. Det er et tidsspørsmål før hullet åpner seg i smultringen.

I Normandie feiret de i 2014 Olsòk for 40. gang i L’Abbaye de Lucerne, i skogen innenfor Mont Saint Michel. Selveste erkebiskopen, primas av Normandie, nedsteg fra Rouen og feiret messen i egen høye person. Til venstre for kordøren hang et stort norsk flagg drapert over veggen, til høyre – det normanniske Olavsbanneret. Det er rødt med gult kors, og inne i det gule korset – et rødt kors. Normandie har 2 normanniske banner. Det andre er det engelske leopardbanneret. Det er en del kiving i Normandie, når banneret skal opp, for hvilket skal de bruke? I L’Abbaye de Lucerne ble det picnic etter messen, og deretter konsert med et gregoriansk kor fra vestre Normandie.

     I oktober 2014 feiret Rouen dåpen av Olav og hans menn i 1014 – med 5 «Olavsdager». Åpningskonserten var utsolgt halvannen måned i forveien (1000 billetter). 180 norske og franske sangere og musikere løftet opp det splitter nye oratoriet «Olav den Helliges dåp», og mange gråt av rørelse i forsamlingen, selv om det for det meste ble sunget på nynorsk. 4.dagen ble det avduket minnetavle for dåpen i krypten, hvor brønnen er slik som den var i 1014. 5.dagen ble et Olavsrelikvie båret inn under den stort anlagte festmessen – til ny musikk av Henning Sommerro: Ingressus Solemnis Regis Olavi (Kong Olavs høytidelige inngang), for stort orgel, kor og 3 trompeter.

(Bare Kristiansund-avisen Tidens Krav representerte norske media under Olavsdagene-2014 i Rouen. Men så var jo også Gange-Rolv fra Averøya!)

7.mai nå i år begynte arbeidene med Olavskapellet på nordre vegg i Rouen-katedralen. Der skal Olavsrelikviet stilles opp.  Relikviet er et stykke av skinnebenet i St.Olavs domkirke i Oslo. Det har vært en lang saksgang både om minneplate og om kapell, for i Frankrike eier staten de store katedralene, og der slår man ikke inn en spiker uten langvarig forarbeid. Først var det en langvarig kommunikasjon mellom undertegnede og erkebiskopen før han tok inn over seg berettigelsen av minneplate og kapell for Olav, og deretter hadde han en veldig lang vei å gå med statens representant – Domkirkearkitekten. Drøftingen av om hvor alteret for Olavsrelikviet skulle plasseres, tok også tid: Skulle det bli i krypten, eller oppe i kirkeskipet? Undertegnede sa da til erkebiskopen at det måtte være lett tilgjengelig for besøkende i katedralen, da dette, uten tvil, ville bli et valfartssted for ungdom. For her kom det en gang en ung mann som gikk fra en fortid, gjennom en eksistensiell krise, og inn i en ny fremtid, og det fikk store konsekvenser. Alle unge har før eller siden en lignende erfaring, om ikke av samme format, så når fremtidige konfirmantgrupper, speidergrupper, skoleklasser o.s.v. kommer hit, da må Olavsalteret være å finne i selve kirkerommet, så det blir lett tilgjengelig. Slik blir det altså. Når det skal innvies, er enda ikke klart. Olavs dåpsdag i kirkekalenderen er 16.oktober. Kanskje blir det da?

Forskningssenter og museum for Rouens vikinghistorie skal nå grunnlegges. Det er nylig bestemt av regionguvernøren. Slik har forslaget om å feire 1000-årsfesten for dåpen av Olav og hans menn i Rouen, gjenåpnet denne delen av historien for Rouen-eserne og Normandie.

Det var trolig kvinner også blant dem som bemannet Olavs store flåte i Seinen ved Rouen, for Bayeux-teppet er brodert i det de i Frankrike kaller «Ringerike-stil». Neste år er det 950 år siden det hendte det som er avbildet på Bayeux-teppet: Wilhelm erobreren gikk i land i Syd-England, mens Olavs halvbror, Harald Hardråde, oppholdt den engelske kongen ved York. Det kostet Harald livet. Da hadde Olavskirken i York allerede stått der i 16 år.

     I 2016 planlegger Rouen-operaen turné med Olavsoratoriet til bl.a. York og London.

Da er det 1000 år siden Olav ble hyllet på Øreting i Trondheim. Hyllingen på Øreting var alltid siste akt i det å bli konge av Norge. Kanskje Olavsfestdagene da kan finne på å fylle hullet i smultringen sin med Olavsoratoriet som åpningskonsert? Og når det gjelder Stiklestad i år: Erkebiskopen av Rouen, Primas av Normandie, er invitert av biskop Eidsvig til Olsòk i Trøndelag i år. Hvis han kommer, skal jeg sørge for at han får med seg åpningskonserten på Stiklestad i anledning 1000-årsjubileet for da Olav den Hellige ble konge av Norge i 1015: Konsert med C.C.Cowboys – rockeband. Erkebispen skal bli overrasket.

Glærum, sommeren 2015

Dordi Skuggevik

Initiator av Olavsjubileet-2014.

Kronikk – publisert i Adresseavisen 29.juli 2014

Nå i 2014 er det 1000 år siden Olav og mannskapet på hans store flåte avsluttet sitt halvannet år lange dannelsesopphold ved hertughoffet i Rouen, med å la seg døpe.

Neste år, 2015, er det 1000 år siden han kom hjem til Norge, steg i land på Selja, og tok fatt på sin krevende gjerning. Ilandstigningen på Selje er sterkt symbolladet. Han må ha hatt et bevisst forhold til Sankta Sunniva, «La Patrona Norvegiae», Norges første helgen.

I 2024 er det 1000 år siden han nedfelte sine kunnskaper fra Rouen i Norges første grunnlov, en ny innsikt i statsstyring, lovgivning og en ny mentalitet. «Kristenretten» danner fremdeles blykjølen i Grunnloven av idag.

I 2030 er det 1000 år siden Olav falt i den endelige trefningen med sine motstandere. Som Pater Olav Müller (90) avsluttet sitt dobbeltforedrag med ved Olsòk ifjor: – «Da Olav ville implimentere loven i hverdagslivet til folk, da vart dem sint og slo’n ihjel.»

I 2031 er det 1000 år siden han ble skrinlagt, ble løftet opp på hovedalteret og ble helgenkåret. Samtidig ble Norges første skole startet: Scholaen som sang ved skrinleggingen utviklet seg til Trondheim katedralskole. Asbjørn Hernes påpekte dette selvfølgelige moment.

Dåpsjubileet: I oktober feires dåpsjubiléet gjennom 5 dager i byen Rouen, hvor dåpen fant sted. Allerede 19.juli feirer erkebiskopen av Rouen Olavsmesse i L’Abbaye de Lucerne inne på land ved Mont Saint Michel, hvor Olav og hans flåte herjet i «Ringfjorden». Her har man lenge feiret Olavsmesse. Messen intoneres alltid med jakthorn!

«Le Festival de Saint Olav» i Rouen åpner onsdag 15.oktober med Olavsoratoriet-2014: «Olav den Helliges dåp». 100 franske og100 norske musikere og sangere vil reise opp en musikalsk bauta som markerer dette historiske dreiepunktet som skulle føre Norge inn i moderniteten, og gjøre Norge og Nord-Europa til en del av resten av verden. Kronikørene i klostrene skriver om en stor vikingflåte som lå i Seinen ved Rouen, og når alle disse nordmennene kom hjem etter dette dannelsesoppholdet hvor de hadde satt seg inn i både statsstyring, lovgivning og kristendommen, fikk Norge en «in-put» av et kaliber Norge ikke har fått hverken før eller siden. «Olavsoratoriet» blir også fremført i Sainte Clotilde i Paris, for å markere at 4 av de 6 første erkebiskopene i Nidaros som bygde ut kirken i Norge på 1100- og 1200-tallet, fikk sin utdannelse i Paris. Sainte Clotilde var dessuten prinsesse også av Norge, gift med Frankrikes svar på Olav den Hellige: Kong Clovis. Clotilde kristnet sin mann, som samlet og kristnet Frankrike i 496.

Mer ukjent norsk historie finner vi i bøkene til prof. Jean Renaud ved universitetet i Caen, professor i nordiske språk og litteratur, men som også har skrevet et 10-talls bøker om vikingene i Frankrike. Dessverre er ingen oversatt til norsk. I hans bøker ser en 1000-årsfesten for Olavs dåp komme opp av horisonten. Prof. Renaud  har tidfestet Olavs ankomst til Rouen til høsten 1013, og avreisen senhøstes 1014. Norge befinner seg i sterk grad utenfor den intensive forskningen på vikingtiden som foregår i utlandet, spesielt i Frankrike og i England. Når en nå leser nye bøker om Olav den Hellige, skrevet av norske historikere, er det forstemmende å se at de siterer hverandre – uten å forholde seg til forskningen i andre land. Siste boken jeg har kjøpt om vikingene er nyskrevet av en catalaner fra Spania, bosatt i Frankrike.

Den store vikingutstillingen i London ser ut til å ha kommet som jula på kjerringa på de fleste her i landet, enda båten Roskildemuseet har levert i metall-skjelett-versjon til utstillingen er laget etter et norsk skip! Ormen Lange ble bygget ved Ladehammeren. Olav den Hellige’s skip «Visenten» var 35 meter langt, og alt tyder på at «Visenten» ble bygget på samme slipp som Ormen Lange – men Trondheim ser ikke at byen mangler  vikingskipsmuseum!

Kirkelige festligheter i Rouen – meget festive: Henrik Ødegård vant komponistkonkurransen «L’Inédit» i Rouen, dette året med tema Olav den Hellige. Verket «Lux Illuxit Laetabunda» skal fremføres fredagen i forbindelse med avdukningen av minneplate ved nedgangen til krypten, hvor en mener dåpen fant sted. Samme dag blir det en stor økumenisk feiring med folk fra Nidarosdomen og Rouen-katedralen. Festdagen for Olavs dåp 16.oktober, markeres med norsk katolsk messe med norske valfartsgrupper. Lørdagen: Trondheimsolistene og Schola Sanctae Sunnivae med REX OLAVUS. Søndagen overføres et Olavsrelikvie til Rouen-katedralen. Det betyr at det kommer et Olavsalter i katedralen. Den pontifikale messen presederes av Erkebiskop Mgr. Descubes. Han har hele veien selv holdt hånden fast på roret i planleggingen.

Jeanne d’Arc og Olav den Hellige: Nedgangen til dåpskrypten i Rouen-katedralen, er ikke  lett å finne. Oftest er den stengt. En må passere forbi alteret i det nyoppussede kapellet for Jeanne d’Arc, som ble brent på bål på torget i Rouen. På alterets forside ligger et sverd i vannrett posisjon. Over sverdet står det skrevet «Jesvs» og under står det skrevet «Maria». Der finner vi den felles kjernen i livsgjerningen med livet som innsats for både Jeanne og Olav. Det er på høy tid at Olav kommer hjem til sitt utgangspunkt. Neste år kommer han hjem til sitt terminus. Er byen forberedt?

Lektor Dordi Skuggevik

Initiativtaker til Olavsjubileet 2014

Eksekutiv produsent for «Olavsoratoriet-2014

26.sept. 2015, da avtrappende erkebiskop av Rouen, primas av Normandie, Mgr. Jean-Charles Descubes holdt sin avskjedsmesse i domkirken Notre Dame de Rouen, erklærte domkirkearkitekten på vegne av eieren, den franske stat, Olavskapellet i katedralens ene nisjekapell ferdigstilt. Arbeidet ble påbegynt 7. mai.

Datoen på kirkekalenderen for Olav den Helliges dåp i Rouen er 16.oktober, men søndag 11.oktober i år, ble den nye erkebiskopen av Rouen innsatt med festmesse i katedralen, med alt det fører med seg, så Mgr. Descubes valgte å markere åpningen av Olavskapellet, hvor Olavsrelikviet nå har fått sin plass, på den dagen han selv gikk av, etter å ha hatt hånden på roret for arbeidet med 1000-årsmarkeringene av Olavs  dåp, helt siden første brevet fra Norge kom i 2006. For ett år siden ble 1000-årsjubileet feiret i Rouen i 5 dager. Minneplakett i krypten ble avduket av Den norske lutherske kirkes preses og Norges ambassadør til Frankrike, i forbindelse med en økumenisk festmesse i katedralen 18. okt. 2014. 19. okt. ble Olavsrelikviet  båret inn i prosesjon i en stort anlagt pontifikal messe i katedralen. Det har nå funnet sin plass i det nye Olavskapellet i Rouen. Relikviet er et stykke av skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo.

Avtrappende erkebiskop Mgr. Descubes melder at Olavskapellet er innrettet innen de mulighetene de økonomiske rammebetingelsene har satt, i en tid hvor flere ting skulle ferdigstilles.

Det gamle Olavskapellet i Rouen, som grev Wedel Jarlsberg fikk istand, og som var kapellet i den gamle norske sjømannskirken i Rouen, ble få år før Olavsjubileet  avsakralisert av Den norske kirke i utlandet, men drives pr. idag privat av en gruppe rouenesere som kjører ut og henter sjøfolk til hyggekvelder i det gamle kapellet.  Orgelet som stod der, står idag i den norske sjømannskirken i Torrevieja i Spania. Under Olavsdagene i Rouen ifjor, hadde denne gruppen sin egen markering i det gamle Olavskapellet av dåpen av Olav den Hellige og hans menn i 1014.

I kiosken i Rouen-katedralen selges nå Pater Olav Müllers lille sammenfattende bok om Olav den Hellige, i fransk oversettelse, dedisert til Mgr. Descubes, og CD-en med åpningskonserten fra Olavsdagene-2014 i Rouen, Ole Karsten Sundlisæters oratorium, Olav den Helliges dåp, selges også sammen sted.

Det har vært stor begeistring i Rouen og Normandie for gjenåpningen av denne delen av også deres historie, så regionguvernøren har bestemt at det nå skal bygges museum og forskningssenter for vikinghistorien i Rouen og Normandie.

12.okt. 2015

Dordi Skuggevik

Intiator for Olavsjubileet 2014.

Det er interessant, men trasig, å se hvordan både Adresseavisen og Olavsfestdagene polerer festivalens image pr.dato og forsvarer det, uten å ta inn over seg skriften på veggen: «Mene tekel ufarsin», hvilket er utlagt – «Veiet, tellet, funnet for lett». Adresseavisen tauer inn den ene etter den andre for å slå fast at alt har vært bra, er bra, og vil fortsette med å være bra med festivalen, slik den er, har vært – og kommer til å være. Ørene er døve for kritikk, forslag om omlegging og nystifting innenfra. De fleste musikere og kunstnere jeg kjenner i Trondheim  har forlengst sluttet å ta Olavsfestdagene seriøst. Jeg skrev nettopp kronikken: «Olavsfestdagene sprengte profilen» og fikk den refusert av Adresseavisen. Kom ikke her! Vi i Trøndelag er Verdens beste! Kom itj der nej! Kronikken vil bli publisert på min blogg.

Jeg er dødsens lei av å måtte ha brytekamp med redaktører for å kunne delta i samfunnsdebatten, så heretter blir det blogg! Olavsfestdagene må ta innover seg at Oslo kirkemusikkfestival overtar posisjonen som var tiltenkt Olavsfestdagene da de ble stiftet.

Glærum 19.okt. 2015

Dordi Skuggevik

KRONIKK:

Olavsfestdagene sprengte profilen.

Det har vært en jevn tendens til økende elefantsyke hos alle festivaler de siste årene.  Programmene har est ut og blitt så overlesset at en publikumer blir helt opprådd, for hva skal man velge? Smultringene har vokst utover mens det tomme hullet i midten, der kjernen skulle manifestere seg, er blitt større og større. Olavsfestdagene er et kardinaleksempel på denne utviklingen, dessverre. Alle skal få sitt. Ekebergslettesyndromet har inntatt planleggerne. Så har man forskrevet seg, mistet fasongen, sprengt profilen.

Journalist Hoel i Adresseavisen vil bygge ut smultringen enda mer, men da vil Olavsfestdagenes «raison d’être» – deres eksistensberettigelse, drukne i deres eget indre hull. Folkefesten fra 1997 skulle aldri vært parret med Olavsfestdagene, men med Stormartnan i juni.

 Mange har lenge spådd at Olavsfestdagene snart ville miste knutepunktstatusen, fordi de ikke lenger var det de var tenkt å være, nemlig – en høykvalitets kirkemusikkfestival med Nidarosdomen og Olav den Hellige som utgangspunkt. Siste års Olavsfestdager var deprimerende i så måte, derfor var det patetisk da Adresseavisen knallet til på førsiden med at årets Olavsfestdager var «Tidenes beste». Olavsfestdagene 2015 var til da det året festivalen hadde minst relevans til den opprinnelige visjonen, enda en kunne ha bygget opp festivalen rundt 1000-årsjubileet for Olav den Helliges ilandstiging i Norge, da han tok fatt på sitt livsverk, begynte moderniseringen av Norge og ble konge. Det er enda mer patetisk når direktøren bruker Adresseavisens grunnløse utsagn «Tidenes beste» til å forsvare seg. Trist og leit.

     Det er ganske lenge siden profesjonelle musikere i Trondheim sluttet å ta Olavsfestdagene seriøst. Det er blitt for mye blobb-blobb. Hvis ikke Olavsfestdagene tar det inn over seg, og nystifter seg selv innenfra, så har Olavsfestdagene ingen fremtid.

Oslo kirkemusikkfestival har seilt opp til å bli det Olavsfestdagene var tenkt å være. De har klart å tilby diversitet og høy kvalitet innen sin bestemmelse. Mange reiser nå dit, som reiste til Olavsfestdagene tidligere.

Det er dypt urettferdig at Olavsfestdagene skal miste knutepunktstatusen, og at Festspillene i Bergen skal beholde sin. I april plukket jeg opp programmet for årets festspill i Bergen, og der var det samme forskreving, samme elefantsyke: Alle skulle få noe som passet for seg. Utvanning og tynn utoversmøring. Jeg måtte lete lenge i programmet for å finne ryggraden, om det var noen. Festspillene i Bergen visste alltid hva de drev med, men det vet de ikke lenger. Derfor er jeg enig med min venn musikk-kritikeren lenger ute på kysten: Full sanering! Trolig har han rett, selv om jeg ikke har studert programmet for Harstad-festspillene. Om ikke full sanering, så burde i alle fall hver landsdel få beholde en knutepunktfestival.

 Trondheim er en liten by, men må ta ansvaret for en stor historie. Til det trengs ansatte med referansekunnskaper og retningssans.  Neste år er det 1000 år siden utgangspunktet for Olavsfestdagene – Olav den Hellige, ble hyllet på Øreting, alltid siste akt i det å bli konge av Norge, og han begynte byggingen av kongsgården i Trondheim. Trondheim kan derfor neste år feire 1000-årsjubileum som Norges første hovedstad.

     Hvorfor ikke gjøre noe ganske nytt: Start Olavsfestdagene heretter med at en dyktig skuespiller leser Bjørnsons tale på Olavsdagen 1897 (Trondheims 900-årsjubileum). Han måtte tale på Ilevollen fordi den gangen slapp de ikke inn i Nidarosdomen med noen Olsòk-feiring. La Bjørnsons tale åpne alle Olavsfestdager heretter, så påminnes vi hvorfor Olsòk feires. «Dagbladet» slo den gang talen opp på forsiden 29.juli, men den ble ikke trykket igjen før Lars Roar Langslet trykket den i boken om helgenkongen i 1995.

Olavsfestdagene kan restarte seg selv med å ta i bruk alle byens egne flotte krefter. Trondheim symfoniorkester er endelig kommet på banen ved Olsòk. Hvor er Teateret?  Militærorkesteret? Trondheimsolistene? Orglene? Korene? Marianne Thorsen? Elise Båtnes? Alle byens gode sangere? Universitetets spennende forelesere? Alle disse sover i egne senger og spiser ved eget bord = koster lite. Men de må selvfølgelig legge ferien i forhold til Olsòk. Trondheim har mange flotte rom. Trondheim symfoniorkester kan levere spennende kammergrupper for vakre konserter i vakre rom: Herresalen i Erkebispegården, Thomas Angells kapell, Festsalen på Katedralskolen, Lade kirke, etc.etc. bare tenk på Barokk-festivalen som får tilgang på steinhoggeriet til Nidarosdomen! Neste år kan det tenkes nytt med det en allerede har i byen! Åpningskonserten ligger klar fra komponistens hånd, han som mellomlandet i Domen som organist mellom utdannelsen i Trondheim og videreutdannelsen i Paris. Når hans oratorium om Olav den Helliges konfrontasjoner med Kristus i kirkefestene i Rouen-katedralen for 1000 år siden fikk 1000 franskmenn til å gråte av rørelse, enda det var en serber som sang Olav – på nynorsk, så vil Sundlisæters verk utvilsomt få trønderne til å ihukomme utgangspunktet for Olavsfestdagene. Men når Olavsfestdagenes direktør ikke fikk med seg oratoriet hverken i Rouen eller Paris, enda han reiste til Normandie  på Olavsfestdagenes bekostning ifjor, så kan en jo miste troen på ham som har innført flygenfelteriet i Olavsfestdagene. Beklager, men det må dessverre påpekes.

Dordi Skuggevik

Etterord:

Denne kronikken ble nektet inntatt i Adresseavisen. Avisen-for-alle-i-Midt-Norge tåler ikke kritikk av det trønderske. De skal ha et konsensus, de forsvarer seg og sitt, og vil ikke risikere noen polarisering. «Nice and easy.» Dessverre får man da ikke den diskusjonen som kunne fått Olavsfestdagene til å finne igjen sin profil – slik den var tiltenkt, og som kunne ført til en ny giv.

Jeg skrev til kronikk-redaktøren: Hva er viktigst: Olavsfestdagenes fremtid, eller Petter Myhrs fremtid? Begge kan ha en fremtid sammen, hvis man åpner seg for kritikk, synspunkter og diskusjon. Når visner kanskje begge parter under det lokket Trondheims eneste avis legger på saken. Tragisk.

Bjørn Alterhaug skal ha takk for sin fyldestgjørende og velbegrunnede kritikk av P2 forleden. Jeg vil her si farvel til P2. Jeg orker ikke samlivet med P2 lenger. Som for alle aleneboere, er radioen en følgesvenn gjennom dagen: Man våkner, slår på nyhetene på nattbord-radioen. På badet forsetter radioen der radiomorgenen, og så tar kjøkkenradioen over. På mitt soverom er det nyhetene ved midnatt som blir inngangen til natten. Men, nå orker jeg det ikke lenger. NRK har fått for mange kanaler. De har for mye sendetid. De vet ikke hva de skal fylle sendeflatene med lenger. Og det skal ikke koste for mye. Reprise. Reprise. Reprise. Og skvatrete jabbing. Det er blitt situasjonen.

Idag er det søndag morgen, og tidligere har lørdag morgen og søndag morgen vært tilbragt med frokost på sengen og frokosthvil med P2. Men, i dag var det slutt på tålmodet da reprisekanalen P2 presterte 2 repriser før jeg gikk bort og åpnet PC-en for å skrive mitt farvel til P2. Mellom 07 og 10 får man nå bare verbale innslag både lørsdag og søndag. Men det er bare «Museum» og «Verdibørsen» som fremdeles er verdt å høre på. «But, if it’s good, it is discontinued!» som de sier i Amerika – hvis det er bra, så blir det slutt på det. Disse programmene står for hugg, går jeg ut fra, og denne sendeflaten vil også heretter bestå av 2 fast ansatte og en mikrofon – som pjatte-prater om dill og dall hollom.

Jeg har trøstet meg på å slå over på «Alltid klassisk», da det ENDELIG ble mulig å høre den kanalen der jeg bor, men denne kanalen er ødelagt av at de spiller bare musikk som er så gammel at det ikke lenger er TONO-avgift på den, og kanalen er blitt en sviskesuppe. Det er grenser for hvor mange ganger en orker å høre 1.sats av «Måneskinnssonaten» og Gounod’s «Ave Maria»…..for ikke å snakke om «dans» av Grieg. Og siden Alterhaug var min lærer i hørelære og akkordprogresjoner da jeg studerte musikk på universitetet i Trondheim i slutten av 70-årene, så vil jeg si at trudelutten NRK har kostet på seg i diverse utgaver, og som skjærer rett gjennom alle klassiske musikkinnslag nå, uten det minste hensyn til modulering av noen art, og som jeg diverse ganger har oppfordret NRK til å slutte med – så er det nå definitivt slutt på å høre på både «Alltid klassisk» og på «Ring inn musikken». Eg verte sjøklein av det!

Vi er dessuten blitt fanger i NRK’s radioverden. Før i tiden kunne vi slå over på både Bayerische Rundtfunk, BBC, Luxembourg etc. – men nå er vi innestengt i Radio-Norge.

HJÆLP! Løsningen blir stillheten. Og eget platearkiv.

På TV er det enda mulig å komme seg ut av den norske navlen: Etter Dagsrevyen slår jeg over på BBC, slik at jeg får vite hva som – egentlig – skjer i verden.

Dordi Skuggevik.

Ex-P2-lytter.

Publisert i Adresseavisen 23.10.15. m/foto av radio på badet.

Eg er sliten av stadig å møte Ola Tjørholm i avisspaltene, der denne lutheraneren spring omkring og bjeffar oppetter veggene i den katolske kyrkja, og trur han er katolikk.

Denne trojanske hesten i den katolske kyrkja må ha fått ei for rask, for grunn og for lite tilpassa konversjonsundervisning.

Eg hadde den store lykke å bli undervist av Pater Olav i Trondheim, ei tilpassa undervisning i einerom. Frå ein av desse timane har eg sitatet i overskrifta.

I intervjuet i Dag og Tid 6.februar, sprett Tjørhom og intervjuaren, Halvor Tjønn, frå overskrift til overskrift, der kvar overskrift tilhøyrer enorme tema, men som blir kommentert med verbalsjablongar som dels er sterkt på sida av realitetane, og som vi har høyrt så mange gonger før at vi er grundig lei av dei. Skulle eg kommentert kvar sjablong, måtte eg ha fått skrive ein artikkelserie i Dag og Tid.

Kort og fort, nokre av sjablongane, og eg tek til attafrå:

• Sølibatet produserer ikkje nokon pedofili. At pedofile dessverre er vortne prestar, er ei anna sak. Den katolske kyrkja kjem faktisk betre ut på en statistikk eg har sett, enn andre trussamfunn. Ratzinger, seinare Pave Benedict, sleit seg ut på å rense opp i dette elendet.  Han vart fort ein gammal mann. Sølibatet er ei gave til oss katolikkar, fordi våre prestar  gjev oss heile si tid. Ein amerikansk katolsk prest på Island sa det slik: «Å vere familiefar er ei stor oppgåve. Å vere prest, er ei stor oppgåve. Begge deler er for mykje for ein» Katolske prestar kjenner betre til ekteskapet frå skriftestolen, enn ein luthersk prest – som berre kjenner sitt eige ekteskap, vil eg påstå. Tjørhom kjører dette opp i etterkant av det evindelege maset om kvinnelege prestar. Den katolske kyrkja er verdsomspennande, og det er ikkje greit med kvinnelege prestar overalt i verda, og ei reform må komme i heile kyrkja, ikkje berre her og der. USA blir her drege inn heilt karikert.

• «Inkvisisjonen» blir brukt som eit lada uttrykk til å stemple Truskongregasjonen som noko gammaldags, og dermed suspekt og forkasteleg. Eg ville ikkje vore heilt trygg som katolikk, dersom den verdsomspennande 2000 år gamle katolske kyrkja ikkje hadde eit forum der trua til eikvar tid er under debatt på huset i Vatikanet. I oktober 2013 satt eg faktisk på eit tomannsbord, 6 meter fra bordet til Paven, og åt middag saman med ein medlem av Truskongregasjonen. Da Paven reiste seg og gjekk frå bordet, helsa eg han med tommelen opp, og ansiktet hans åpna seg i det store smilet han av og til bestrålar oss med. Kompisen min sidan 1986 som sit i Truskongregasjonen, minner meg svært lite om inkvisisjonen, enda han har studert hos Jesuittane. Tenkjer dei ikkje nytt i Truskongregasjonen, Herr Tjørhom? Dei tenkjer, i alle fall.

• Hierarkiet er eit problem for Tjørholm. I Norge har vi flat struktur på det meste, og ender ofte opp i «polsk riksdag» og får lite gjort, utan å snakke lange skjegg. Fetteren min flytta heim frå næringslivet i Sverige, men måtte flytte tilbake. Han greide ikkje den flate strukturen i Norge, der alle stod på ei linje og alle skulle bestemme, som han sa. Det skulle vorte litt av eit rot om den store katolske kyrkja skulle hatt flat struktur!

• Konkordatet og Hitler og Paven si rolle under jødeforfølgjingane i Roma og Italia: Konkordatet hindra at prestestudentar i Tyskland kom i stridande posisjonar. Dei fikk delta i saniteten. Hadde dei nekta tjeneste, ville dei vorte skotne, herr Tjørhom. Og når Tjørhom får seg til å seie at konkordatet var den første anerkjenninga av nazismen internasjonalt, da er det ikkje berre kunnskapslaust, men vulgært! Mange jødar vart dessutan redda av Vatikanet. Talet eg har sett er 3000. Dei vart smugla inn i Vatikanet, gjevne anna identitet og vart så smugla ut av Italia. Tjørhom har svært liten fantasi når det gjeld utfordringane for folk som lever under diktatur. Det er ikkje berre å springe ut i gata og skrike – Eg har rett! På desse punkta er Tjørhom rett og slett vondsinna manipulativ i språkbruken. Her blir både Franco, Salazar og Pinochet klaska på. Utan Franco ville Spania vorte ein sovjetstat, herr Tjørhom!

• 1878: Antidemokratisk Pave som var mot religionsfridom. Kva med det at jesuittar ikkje fekk lov å komme til Norge før på 1950-talet? Katolikkar fekk ikkje gå på norsk lærarskole her i landet før langt mot samme tid.

Fei for eiga dør, herr Tjørhom!

• Antimodernitet: Her viser Tjørhom seg å vere tilhengar av deskriptiv moral = Moralen skal forme seg etter praksisen til folk, og ikkje omvendt. Her kjem dette inn at «Gud er ingen demokrat». Men Tjørhom vil nok at vi skal vedta moralen med demokratiske fleirtal, slik som den lutherske kyrkja i Norge har teke til med, i ganske stor utstrekning.

• Lutheraneren som vil reformere den katolske kyrkja:Tjørhom seier han vart katolikk fordi han ville ha eit fullt sakramentalt liv.  Men samtidig forlangar han å få forme den store katolske kyrkja i biletet til den vesle lutherske her oppe under polkalotten. I sanning: Eit ambisiøst prosjekt! Skal ein le, eller skal ein gråte?

• Prevensjonen: (Dette er punktet eg vil seie mest om.) For ca. 20 år sidan skreiv eg ein artikkel i St.Olav Tidsskift, der eg viste til at katolsk seksualpraksis harmonerer med moderne amerikansk seksualterapi: Når kontaktflata i eit parforhold er smalna inn til berre samleiet, vert samleiet i amerikanske seksualklinikkar teke ut av samlivet i inntil tre månader, så paret kan utvide kontaktflata si med anna samliv og samtale.  Etter tre månader, når samleiet blir gjeninnført i samlivet mellom dei to, vil den utvida kontaktflata gjere også samleiet djupare og rikare. Katolske – og også jødiske par, som praktiserer naturleg preventiv praksis, vil ha samleie annankvar veke. Vekene med menstruasjon og med eggløysing, er veker der paret må leve ut andre sider av samlivet sitt. Praksisen er ekteskapsbevarande, fordi ein vil no gå og gled seg til neste veke….Jødane går så langt at ektesenga er delt i to: Annankvar veke står sengedelene saman, og annankvar veke står dei ved veggen. Slik tek desse para samleiet ut av samlivet annankvar veke, i staden for å kjøre samlivet på dunken i den grad at dei må på seksualklinikk og leve i fråhald i tre månader. Fråhald annankvar veke er difor både regulerande for barnetalet og det bevarer ekteskapet. Difor er den katolske kyrkja for naturleg familieplanlegging, og mot kunstig prevensjon, herr Tjørhom. Mor Theresas instruksjon til fattige i Calcutta om denne praksisen er av forskarar bevist å vere meir sikker enn P-piller og spiral. Forskningsgrunnlaget var 20.000 personar. Dessutan er denne praksisen heilt gratis i land der folk ikkje har pengar til mat ein gong. Korleis skal dei da ha pengar til kunstig prevensjon, Herr Tjørhom? Dessutan kolliderer prevensjon på moderne vis med mannsidealet i mange katolske land. Kort sagt: Mennene der vil ikke tre på seg noko kondom.

Tjørhom sine barnerike katolske familiar er ein myte i dag. Da eg i 1966 kom på utveksling til Italia, vart eg forbausa over alle eine-barn-familiane. Det samme vart eg da eg kom som au-pair til Paris to år seinare. Det er fattigdommen og ikkje religionen som lagar dei store barnekulla. Det er overlevelsesinstinktet hos mennesket i krise som lagar de store barnekulla.

Eg høyrde Paven uklipt på BBC. Han sa: «Årsak språkbruken, men sjøl om de er gode katolikkar, treng de ikkje formere dykk som kaninar. De må vise ansvarleg foreldreskap. De må setje dykk inn i kyrkja si lære på dette området.»

Kvifor sa no Paven dette om kaninar på pressekonferansen på flyet heim? Jau, eg er sikker på at han hadde tenkt ut denne utsegna grundig – for at det skulle bli høyrt, og ikkje gløymd.

*

Slutt no å gøy slik, Herr Tjørholm. Legg deg ned i omnskroken og hald fred, eller dra heim til lutheranerane dine. Eller så skal eg springe etter deg og rope – DEKK! Til du teier!

Gran Canaria 15.febr. 2015.

Dordi Skuggevik,

Katolikk i 30 år – og glad for det!

Publisert – sterk avkorta i Dag og Tid 20. febr. 2015

20.juli skriver Adresseavisen at polarskuta Maud skal heves. Det skrives også at den gikk ned da Roald Amundsen forsøkte å drive vest over Polhavet – nord for Sibir. Saken er at Roald Amundsen var ikke ombord på denne turen. Oscar Wisting, som hadde fulgt Amundsen til Sørpolen, og som senere ble høyderorsstyrmann på luftskipet Norge, var kaptein på Maud. Sjef for de vitenskapelige arbeidene ombord var prof. Harald Ulrik Sverdrup fra Sogn. Prof. Sverdrup var senere ansatt ved Geofysisk institutt i Bergen, Scripps Institute i California, og ble etter det – direktør ved Norsk Polarinstitutt i Oslo, før det ble flyttet til Trømsø.

Turen over Polhavet gikk svært fint. De hadde bygd tak over Maud, og de kunne hver uke ta dampbad i et seildukstelt på dekk. De fikk besøk av innfødte som kom over isen og så om dem av og til. Kort sagt – alt gikk greit, og de vitenskapelige observasjonene ble høstet inn i stort monn. Men – så gikk Amundsen personlig konkurs. Han var økonomisk ansvarlig for ekspedisjonen som Wisting og Sverdrup ledet, og telegraferte fra Nome at de måtte komme seg ut av isen og returnere til Nome, hvilket de gjorde. De var selvfølgelig svært skuffet over å måtte avbryte ekspedisjonen som gikk så fint.

Maud ble solgt til Hudson Bay Company for 40.000 USD. De brukte stort sett polarskuta som depot-båt. I deres eie ble skuta skrudd på land i Cambridge Bay på sørsiden av Victoria Island i Canada. Der ligger den nå når den skal hentes hjem.

Prof. Sverdrup skrev bok om dette: «Tre aar i isen med Maud». Jeg rakk i april å lese de første 40 sidene i denne boken, da jeg var på helgebesøk i indre Telemark hos min tre-menning, som han adopterte fra sin kones første ekteskap. Boken bør nyutgis, for den er meget eksakt skrevet, og det er fengslende lesning. Det lages nå en film om prof. Sverdrup. I 2016 er det 90 år siden Maud-ekspedisjonen. I 2017 er det 60 år siden prof. Sverdrup døde. I 2018 er det 130 år siden han ble født i Sogndal.

Prof. Sverdrup arbeidet med den gjensidige påvirkningen mellom atmosfæren og havet. Enheten for å måle havstrømmenes gjennomstrømning er «én Sverdrup». «Sverdrup Memorial Foundation» i California, deler ut «Sverdrup’s Gold Medal» for fremstående forskning innen hans felt. Vi bør ønske oss både bok og film, for hans forskning er fremdeles veldig aktuell.

Prof. Sverdrup var også med Nautilus, da de prøvde å gå under isen med denne ubåten. På kaffeskålen under blomsterkrukka på rommet mitt ved Totak, stod det «Nautilus». Serviset, som var blitt brukt til hverdags på geitegården i Arabygdi, er nå sendt på museum. Jeg må innrømme at jeg holdt kaffeskåla i hånden med stor age. Den var tung og solid. Og hvordan døde denne mannen med så farlig et liv? Jo, på venteværelset hos sin lege i Oslo. De bar ham hjem til hans kone, og la den døde polarforsker på divanen.

Datteren på 94 ventet meg med ny permanent og ny bil på Haukeli. Hun kjørte ikke sent i svingene. Men så skrives det også bok om henne – Gammeljordmora i Rauland!

Glærum 26.juli 2015.

Dordi Skuggevik

Driva ble delt ut til alle innvånere i Surnadal idag 22.okt. og der var hele kommunestyret i Surnadal satt opp på én side – 27 representanter. Jeg har ikke fulgt med på «regjeringsforhandlingene» i Surnadal, og fikk derfor nesten sjokk: Selv om Arbeiderpartiet har bare 12 representanter av 27, så har de altså fått både ordfører og varaordfører. De «borgerlige» har fått 14 av 27. Og så er en løs kanon fra De Grønne. Vi har i Surnadal hatt en varaordfører fra SV i siste del av siste periode med bare 70 stemmer bak seg, så vi har allerede hatt føling med at i Surnadal er demokratiet i ferd med å ende opp i idiotiet, og med dette tullebukkeriet jeg kan se på side 12 i Driva idag, tar jeg ikke dem som praktiserer demokratiet i Surnadal høytidelig lenger. Det er fra min side slutt på å delta i noe valg i denne kommunen. Det hele er ikke bare dumt og forbausende, men dypt sjokkerende. Det viser en forakt for velgerne som jeg ikke trodde var mulig. Vi er vant til at Arbeiderpartiet er frekke og høye på pæra, men at de borgelige skal være slike uansvarlige knehøner, det trodde jeg ikke var mulig!

Glærum 22.okt. 2015

Dordi Skuggevik

Eks-velger.