Kategori: Ukategorisert

50% av de 20.000 som har flommet inn over Gran Canaria, er fra Marokko. (EL PAÍS – 8.des.-2020)

Jeg sitter her nede på Gran Canaria og ser på canarisk og spansk TV hvordan «den norske byen» Arguineguin på sørøstkysten oversvømmes av illegale innvandrere som er blitt de lokale canarierne i Mogan kommune sitt problem.

Dette skjer rett nedenfor den norske sjømannskirken. En kilde sier at det kommer store havgående skip fra Afrika og legger til ved den canariske sjøgrensen, hvor småbåter med påhengsmotorer låres, og de illegale innvandrerne tar seg inn til Gran Canaria puljevis. Det hele er styrt av Mafiaen, sier kilden. Han sier videre at «flyktningene» klager på maten, kaster klærne de får og alle har mobiltelefon. Det lokale politiet er rasende, sier min kilde. Det spørs om ikke «Mafiaen» er Marokko.

De sanitære forholdene i den lille fiskerhavnen i Arguineguin har vært forferdelige, og da mytteri truet, slapp de kommunale myndighetene simpelthen 250 personer «løs» i byen. Ordføreren i Mogan ble så oppgitt og sint at han fylte flere ledige turistbusser med illegale immigranter, busset dem opp til Las Palmas og dumpet dem på plassen for den spanske statens hus i byen. – De er ikke mitt problem, sa ordføreren i Mogan. Dette var alle unge, spenstige, potente unge arabiske menn fra Nordvest-Afrika, det kunne vi se ved selvsyn på canarisk TV da kameraet vandret langs murkantene der de satt og ventet på å komme inn i bussene.

Noen grupper er nå installert på ledige turistfasiliteter i Maspalomas, andre i tektleirer oppe i dalene, flere grupper her i Las Palmas – i vareskur, militærinstallasjoner etc.

NRK har sendt dagsrevy etter dagsrevy – har jeg kunnet se på PC-en her, der de later som om dette ikke foregår. Omsider kom det for et par kvelder siden noe om det. NRK hadde funnet noen negergutter fra Vest-Afrika, som stod der og var glade for å få bo på hotell og få 3 måltider om dagen, sa de. De kommer fra Senegal og Mali – men 50 % er unge menn fra Marokko, skriver EL PAÍS idag – 8.12.20. Det var dem jeg så bli fraktet bort i busser. De svarte vestafrikanerne er nok fredeligere og er kommet sist i rekka.

EL PAÍS skriver idag at 20.nov. reiste innenriksministeren i Spania – Fernando Grande-Marlaska, til Rabat for å drøfte krisen på Gran Canaria med Marokko, for å finne en måte å bremse utreisene fra Marokko på. 17. desember reiser statsminister Pedro Sanchez til Rabat for å prøve å løse krisen. Lederen for Podemos, Pablo Iglesias, som farter omkring på alle måter med den viltre hestehalen sin og prøver å se ut som en gjenglemt raddis fra 1968 – for å tekkes sine studenter – han får ikke være med statsminister Sanchez fordi han har twitret på seg Marokkos irritasjon og sinne – med å minne dem på alle ømme tær fra da Marokko okkuperte Spansk Vest-Sahara – nå kalt Vest-Sahara. Han har i denne situasjonen skapt mulighet for en diplomatisk krise mellom Marokko og Spania – noe som det nå ikke er behov for.

Spania og Marokko har stor gjensidig turisttrafikk og handelssamkvem. Et høyt antall marokkanere arbeider som jordbruksarbeidere i sesongene på Canariøyene, så mye står på spill. Når først innenriksminister, nå statsminister reiser til Rabat, så betyr det at det nå foregår forhandlinger på høyeste diplomatiske nivå, og da må spretten Iglesias sitte hjemme i politisk husarrest. De kan ikke risikere å ha ham med.

EU finner det opportunt å la illegale innvandrere som kommer havveien – bli  sittende på øyene – på Lesvos, på Lampedusa – og nå på Gran Canaria, for øyene fungerer som fengsel. Her på Gran Canaria har de altså sluppet mange løs, fordi de kan ikke komme seg herfra. Jeg antar at de har meldeplikt. De jeg har sett på benker i Catalinaparken her jeg bor, er arabiske unge menn 20+ fra Marokko. De er velkledde, og de har penger til å spise kjøpemat – sandwicher, pizza etc. Men: Det er kommet væpnede vakter ved inngangen til både Katedralen og Konserthuset, og politiet er blitt flere og mer synlig.

Fattigdomsepidemi vil nå true Gran Canaria’s egen befolkning, fordi turistene uteblir. Hva da? De uteblir både p.g.a. Corona og av skrekk for hordene med illegale innvandrere. Hvis ikke situasjonen snart løser seg både med Corona og med turiststoppen, blir det alvorlig krise her. Mange nordmenn eier leiligheter og hus i Arguineguin-området. Spansk lov tillater husløse å ta i bruk tomme boliger – så hva norske eiere av boligene vil finne når den en gang finner fly som går hit igjen, det kan bli en heslig opplevelse å finne ut av.

Her bidrar nå den norske regjerings Corona-politikk til å gjøre denne situasjonen mer graverende, både for norske boligeiere, og for turistnæringen, fordi Norge vil ikke erkjenne at Canariøyene har sitt eget opplegg og regelverk for Covid-19-politikken, uavhengig av Fastlands-Spania. Folkene i Oslo bestrider dette i sine hjemlige departementer. Rettssakene mot den norske stat kan komme til å bli mange – fra norske boligeiere, og den norske regjering er med på å kjøre Gran Canaria ned i krakk, konkurs og folkemisère.  

Men – det interesserer ikke Dagsrevyen, selv ikke når både innenriksministeren og statsministeren i Spania tar affære og reiser over til Marokko. Hvilken agenda har Dagsrevyen?

Ser en på hele bildet i Middelhavet, og nå her på Gran Canaria – ser en at EU betaler seg ut av problemet med Tyrkia og med Libya. Det sitter selvfølgelig Marokko og ser på. De vil også ha penger for å stoppe sine unge sønner fra å dra hit – 10.000 hittil i år. Så spørsmålet blir: Har Rabat sendt dem over hit for å presse penger av Spania og EU? – Det tror nemlig jeg.

I gamle dager ville Spania satt en kule i første båten som ikke stoppet for Kystvaktens skip – og så ville det ikke kommet flere, for dette er ikke flykninger, selv om jeg på canarisk TV har sett et par svarte mødre med barn på 2-3 år bli tatt i land. Iscenesetterne av denne «flyktningestrømmen» må ha med noen slike, for å være troverdig. Det var dem NRK plukket opp, fordi NRK kom for sent til å se dem som allerede var transportert ut av svinestien i fiskerhavnen i Arguineguin. NRK har i denne saken vært Marokkos nyttige idiot.

EL PAÍS skriver idag at deportasjonene er kommet igang – med fly. På flyene er det flere politi enn deporterte. Gruppene er på ca. 20 deporterte, så det vil ta en tid å deportere og uttransportere 10.000… Har ikke Spania troppetransportskip?

Las Palmas 8.des. – 2020.

Dordi Skuggevik

Jeg renner alltid avgårde til Gamlebyen og Gabinete Literario på Cairascoplassen, ved Café Madrid, for å finne ut om det er konserter der mens jeg er her i Las Palmas. Nå så jeg faktisk i VIVA at 5.desember skulle det være konsert, men ikke klokkeslett. Program: Beethovens Sinfonie Nr.7, stod det. Merkelig, tenkte jeg – en symfoni i det lokalet…? Det skulle bli arbeidsomt før en kunne sette seg ned på konsert der denne gangen.

Jeg gikk dit ens ærend dagen før – fredagen den 4. des. De siste årene er folket der inne blitt veldig avvisende. Jeg lurer veldig på hvem som forvalter dette vanvittig flotte huset, med ditto vakker konsertsal i 2.etasje, der jeg en gang hørte dette flotte koret av unge kvinner som avsluttet julekonserten sin med Jul’verset fra Stangvik – på norsk! (Herborg sier at det er ikke hun som har skaffet dem det mens hun jobbet og studerte her et år.)

En del av huset er utleid til restaurantdrift, men ellers har jeg inntrykk av at det er en innelukket herreklubb som har bemektiget seg herredømmet over herligheten. I første etasje møtes det en flokk eldre herrer, setter seg i sine Chersterfield-stoler i avisrommet og leser dagens aviser, mens de konfererer om verdens gang. Utenforstående er ikke velkomne. Det gufser av dem.

Men fredag banet jeg meg vei bort til resepsjonsdisken, og spurte om konserten lørdag – klokkeslett, om jeg kunne få kjøpe billett? Konserten skulle være mellom kl.12 og kl.14.  Ikke noe billettsalg, nei. Jeg kunne komme lørdag og stille meg i kø kl. 11. Som sagt så gjort. Men da fikk jeg vite at konserten var på søndag! – og kl. 12.30. Jeg hørte begge dager en flott sopran som øvde oppe i 2.etg. og jeg hørte også noen som øvde på Vivaldi. Det blir nok flott, tenkte jeg – med stor forventning.

I dag, søndag, dro jeg avgårde slik at jeg var der 11.30, for å få billett. Banet meg forbi det tykke, røde silketauet som viste at her var det – Adgang forbudt! – Billett? sa mannen – det er gratis. – Gratis? Ja, skriv navnet ditt her og telefonnummeret ditt – p.g.a. Coronaen, sa han. Jøss! Gratis?! Dette var mitt 3 oppmøte for å få komme inn i dette smykkeskrinet av en sal – med verdens beste akustikk i et høyloftet, rektangulært rom som definitivt er bygget etter Det gyldne snitt! Fløtehvitt med mye krusedulleri i gull og felter i taket der Aurora – Morgenrøden, kjører sin strålevogn henover Himmelen og vekker menneskene til dåd og dyst, og de svevende ånder flyter omkring.

Jeg hadde god tid, og gikk opp i Katedralen og håpet på å få høre orgelet. Det fikk jeg, men etter noen minutter forsvant organisten, så jeg gikk ut på Anna-plassen og tenkte det var greit å ta dagens dessert m/kaffe – før en lang konsert, så jeg ikke skulle bli utslått av stoffskiftemedisinene jeg tar til frokost, mens konserten pågikk. De hadde «SITRONTERTE»! Mmmm!

Jeg hadde sett eldre damer med sammenrullede flagg nede ved Katedralen, og sjekket helgendatoene i hodet. I dag er det St.Nicholas-dagen, men Marias uplettede unnfangelse er ikke før den 8.12. – i overmorgen.

Det skulle vise seg at det var partiet VOX som hadde manifestasjon utenfor det flotte rådhuset, som ligger vis-à-vis Katedralen. Det var ikke så mange, men de hørtes godt. Et par damer hadde svøpt seg helt inn i det spanske flagg og viftet med delstatsflagget for Canariøyene. 3 politibiler var oppstilt nede ved katedralen denne søndags morgen. Og foran Katedral-døren stod han med batongen fra forrige søndag. Mellom de to oppmarsjeringene lekte masse barn helt uanfektet.

VOX er i norske media framstilt som den store stygge ulven helt på høyresiden i Spania. Men ved selvsyn kunne jeg se at her var det mange arbeidsslitte eldre og også mange yngre arbeidsfolk. Jeg kunne med selvsyn se at dette var de «vanlige» spanjolene som vil fortsette å ha landet sitt slik det er og slik det har vært, og som er klare for å forsvare Kristendommen og den kristo-vestlige kulturen og levemåten mot Islams store skarer som nå bestormer deres kyster, uten at de får særlig hjelp fra fastlandet.

Så ble det konsert. Overraskelsene stod i kø: Ikke ble det Vivaldi. Ikke kom det noen sopran som hadde øvd. Men – inn kom det en strykekvartett – som IKKE spilte Vivaldi. Gjennom masken på bratsjisten hørte jeg bare ordet Mendelsohn, og dermed bar det inn i en del av Mendelsohns verden som var helt ukjent for meg – men fantastisk!

Jeg ble for alvor kjent med Mendelsohn under Wagner-maratonet i Leipzig for 2 år siden, og forstod omsider at Wagner stammer – musikalsk, fra Mendelsohn. Jeg hadde heller ikke visst at Mendelsohn lenge var bærebjelken og utvikleren av Gewandhaus og Gewandhausorkesteret i Leipzig. Og vi fikk besøke Mendelsohnhuset og betrede det aller helligste: Mendelsohns beskjedne, men elegante arbeidsværelse.

Bratsjisten må ha annonsert strykekvartett nr. 2 allerede da de kom inn første gangen, for de dro rett i gang med 2.strykekvartetten uten at noe ble sagt – for i denne Coronaens tid, deler man ikke ut programmer her i Las Palmas.. Jeg oppfattet straks at vi nå var gått inn i Dvoraks verden – men jeg visste ikke hva, bare at det var fantastisk!

Etter konserten sa jeg til kvartettens musikere at de burde spille bare her, og ingen andre steder, fordi svært ofte spiller strykekvartetter i rom hvor musikken ikke forlater instrumentene. Det blir dødt og tørt, men her – i dette fabelaktige rommet med denne fabelaktige akustikken, her ekspanderer musikken på en måte jeg aldri har opplevd i noe annen rom. Klangen blir mer raffinert her enn i Kammersalen i Kraus-auditoriet, hvor jeg var igår kveld.

Det skulle vise seg at denne konserten var kvartettens første konsert sammen! De hadde jobbet fram resultatet de siste 2 månedene! De kalte seg ANIMUS. Det må bety noe sånt som: – La oss animere oss/ åndeliggjøre oss/sjeleliggjøre oss! – Og det gjorde de absolutt. Den første gang o.s.v. – forklarer vel intensiteten og grepet på musikken. De hadde sin førstegangsopplevelse med publikum.  Og vi var så heldige å være tilstede ved fødselen av en storartet ny strykekvartett! Helt utrolig, etter alt strevet for å komme seg inn på denne konserten.

De hadde spilt Mendelsohns strykekvartett nr.6 og Dvoraks «amerikanske». Ingen gjør dem det etter. Kanskje ikke de selv en gang!

Navnene:

Cuarteto Animus:

Violiner: Beatriz Nucz Sánchez og Hubertus Schode Podillo

(Hun spilte 1.violin på Mendelsohn, han på Dvorak)

Bratsj: Doud Càceres Dérnz

Cello: David Rodrigez Mariero

(Med forbehold om at jeg har forstått håndskriften med blyant – for de har ikke ordnet seg med presentasjonkort ennå… = ferske varer!

Følg med! Disse er kommende stjerner! De kan bli av de skikkelig store! Dette er musikere som fremdeles enda er unge, men likevel er voksne med fartstid.

Så ble det øl og blekksprut på Madrid, og en rusletur med kamera gjennom Gamlebyen så de som reiser med meg på Facebook kan få se Triana-området i Gamlebyen Vegeta/St.Telmo-parken.

(Foto utlagt på min Facebook-side)

Las Palmas, søndag 6.desember – 2020

Dordi Skuggevik

PS: Spansk Dagsrevy fortalte nå at 6.desember er Spanias Grunnlovsdag! Da er det i grunnen pussig at bare VOX manifesterte og feiret! Men på Dagsrevyen sa de at det paradoksale i Spania nå, er at det er de som er mot Grunnloven, som sitter i regjering nå….

Jeg pleier å kjøpe en del konsertbilletter på nettet før jeg drar ned til Las Palmas, og så kjøper jeg det tyske månedsmagasinet VIVA når jeg kommer ned hit – og finner en del ekstra konsertperler, slik som den idag: avslutningskonserten på den 5.Bach-festivalen her.

Jeg var på den første Bach-festivalen som gikk kompakt i Påsken den gangen. Det var eventyrlig – man gikk seg på musikere rundt i byen som spilte partitaer for soloviolin og solosuiter for cello – både her og der. Det var et samarbeid med Gewandhausorkesteret i Holland. Først kjørte de festivalen i Amsterdam – så her. Dette året ser det ut som festivalen er spredt ut over året?

Ikveld var det en kammerkonsert i Kraus-auditoriets kammersal, som har en helt ekstraordinær akustikk. Det er slik at øregangene begynner å lee på seg – og ørene begynner å vende seg hit og dit. Helt av seg selv. Klangen samler seg i en klangkropp som fjærer mot underlaget. Vanskelig å beskrive det annerledes.

Det var bare 2 seter igjen da jeg gikk på nettet, og de måtte kjøpes sammen. Ett sete ble ikke solgt for seg. Corona-opplegg. Jeg kjøpte begge setene, og angrer ikke. På tross av Coronaen, klarte de å få inn ganske mange folk. Setene mine var rett foran opphøyningen der musikerne satt og stod. Det var 3 meter fra kneet mitt til nærmeste musiker, og jeg satt midt foran podiet, og fikk klangen reflektert fra den buede bakveggen. Utrolig klangopplevelse!

Det var litt rart at blåserne også kom inn med Corona-maske på. Men, de tok den jo av, og etter at de var ferdig, kom scenearbeideren inn og moppa området der de hadde stått/sittet!

Det blir ikke delt ut programmer nå i Corona-tiden, så konsertene blir liksom en overraskelse fra ende til annen.

Først kom to vakre damer inn og fremførte en åndfull samtale mellom fløyten og violinen – av Carl Philipp Emanuel Bach. Han hadde jo ikke falt så langt fra stammen til sin store fader Bach, og det var lett å høre hvem som hadde undervist ham i kontrapunkt. Veldig vakkert var det! Klangen som oppstår  i denne kammersalen gjør jo all musikk nesten overjordisk.

Så skulle det bli Mozart. Jeg visste det skulle bli en kvartett. Jeg hadde helt jernteppe da jeg så fløyten komme inn igjen – jeg var så innstilt på en strykekvartett – og så var det jo selvfølgelig en av Mozarts fløytekvartetter – den i C-dur, sa damen.

Jeg kunne ikke tro min lykke: Jeg levde jo intenst med en tsjekkisk fløytekvartett i mange år, som hadde lagt disse vidunderlige fløytekvartettene til Mozart på en LP der coveret etter hvert så ut som en lefse.

Jeg fikk LP-en av min kjæreste gjennom 4 år: Odd Olav Reuter Jacobsen – som jeg av folk fra Hamar på Nibelungenring-maratonen i Leipzig for 2 år siden, fikk vite nå var død.

År nr. 2 & 3 av kjæresttiden studerte Odd i Ungarn, og jeg i Trondheim – og 4.året ebbet det ut, mest fordi Odd ikke kunne komme hjem med en dame som hadde en sønn uten å være gift. Ja, det sa han! Slik var det enda i den tiden. Nå får alle barn uten å gifte seg – nesten alle. (Jeg begriper ikke hva som er så gjævt med ikke å gifte seg.)

Odd og jeg traff hverandre på kurs for musikklærere på Orffinstituttet på Schloss Frohnburg i Salzburg da jeg etter 5 år med sørgmodig ansikt i speilet hver morgen, bestemte meg for å slutte med å sørge over min sønns fars utbakking av vårt liv, og dra ut på noe nytt.

Det ble skikkelig smell da vi traff hverandre: jeg hadde nykjøpt Dirndlkleid og den lette hvitvinen rant lett ned på naboslottet en kveld. Vi gikk hjem gjennom den lange alléen der Julie Andrews – lærerinnen i Sound of Music, danser seg oppover på filmen, og det bar da uti en åker da sju – en nep’åker av alle ting! Men før det ble noe apspel och pantomin var det noen som rev opp loftsglaset sitt i huset rett ved – og kauka. Rett før det begynte å hagle med gamle filttøfler og bestikk og andre saker, tok vi palinga. Dirndelkleid’n var berga, for å si det sånn. Men vi tok oss igjen senere – vi dusjet sammen til Mozarts fløytekvartetter, vi elsket til Mozarts fløytekvartetter, vi spiste frokost på sengen til Mozarts fløytekvartetter, vi lå i sofaen foran peisen og drakk rødvin til Mozarts fløytekvartetter – og da mor skulle begraves – flere år etter at Odd forsvant ut av livet mitt, måtte jeg ligge på sofaen og høre alle Mozarts fløytekvartetter på full guffe, før jeg orket å gå i kirken. Helge Birkeland, som skulle synge på begravelsen, satt stille ved bordet, og forstod at jeg måtte manne meg opp med Mozarts fløytekvartetter før jeg orket å være med på å begrave min mor. Han sa ikke et mukk. Han tok seg igjen fra galleriet da. Jeg så bror min dukka i kirkebenken foran meg da Helge satte i med fullt verk: Deg være ære, Herre over dødens makt!

I dag tror jeg ikke ungdommen kan tenke seg hverken å dusje sammen, elske sammen eller gjøre andre deilige ting sammen til Mozarts fløytekvartetter, for idag har Pornografien invadert Erotikken, og Kjærligheten er redusert til kjønnsorgangymnastikk. Stakkers folk!

Det er vel 35 år siden jeg har hørt på fløytekvartettene nå. Nå skal jeg ta dem frem igjen. Jeg var glad ikveld for at det var maskepåbud, så ikke musikerne så det huldsalige smilet mitt ettersom minnene strømmet på.

Av alle Mozarts fløytekvartetter, var det DEN – ikveld, den i C-dur, sa den kinesiske damen som ledet an og som snakket spansk. Men de dro ikke forholdningene så langt som den tjekkiske kvartetten jeg skal lete fram igjen når jeg kommer hjem. Det er da det blir skikkelig sublimt! Bach er spesialist på det – forholdningene. Det må være fordi han hadde så mange koner og fikk så mange barn med dem, så han må ha hatt mange orgasmer. Vi hører det stadig vekk – også i Juleoratoriet, tenk – hans orgastiske forholdninger.

Så bar det over i Beethoven: Hele 7 personer kom inn: Violinen, Violaen, Celloen, den svarte Kontrabassen – Gullhornet, Fagotten & Klarinetten – en viiidunderlig klarinett!!! Altså en septett – som jeg aldri har hørt at Beethoven begikk. Hjemme igjen roter jeg fram lappen jeg klippet ut av VIVA: Septiminio op.20, står det. Der var det mange satser! På den 3. eller 4. siste begynte folk å klappe, fordi ensemblet hadde gester som tydet på at det var slutt – men det var det ikke før den kinesiske hadde gitt til beste en vidunderlig kadans – kanskje også skrevet av Beethoven – på sin violin.

Det var en bergtagende Beethoven – siden det var op.20, forklarer det at musikken var ungdommelig, variert, glad – og de 7 hørtes jo ut som et stort orkester i dette rommets utrolige akustikk, og hvor mange satser det etterhvert ble, det mistet jeg tellingen på. Det minte meg på en klaveraften i Palao de la  Musica i Barselona, der pianisten ikke gav seg før etter det 17. ekstranummeret. Han kunne gjerne holdt på hele natten for meg. Det kunne gjerne disse ha gjort også, men etter halvannen time og et ekstranummer der de spilte en vakker menuett av Mozart – som også klang formidabelt i dette rommet med disse 7 fantastiske instrumentalistene – som jeg ikke vet hvem er – hvem var, så var det slutt på den 5. Bachfestivalen.

GOD NATT!

Las Palmas, 5.desember – 2020.

Dordi Skuggevik

Noe er nytt her i Las Palmas. På søndag da jeg kom til høymessen i Katedralen, stod det en politimann med batong i døren inn til kirkerommet. Jeg så ikke etter om han hadde pistol.

Ikveld stod det en vakt med batong ved døren inn til Konserthuset. Jeg har aldri sett dørvakter av denne typen noe sted i Las Palmas de 20 årene jeg har frekventert byen.

Årsaken er selvfølgelig alt det forferdelige som er hendt i Frankrike der Islams dragoner skar strupen over på den gamle landsbypresten Jacques Hamel (86) foran alteret ved morgenmessen – 26.juli 2016, 9 km fra katedralen i Rouen – og nå nylig, drapene inne i domkirken i Nice, og alt det andre forferdelige av drap og lemlestelse Islams dragoner har begått i Frankrike: massakreringen på hele redaksjonen i bladet Charlie Hebdo inne på kontorene deres, Bataclan, dekapiteringen av læreren i Frankrike nylig, massemassakreringen i Nice på nasjonaldagen etc. etc.

Nå har vi den ukontrollerte migrantflommen inn over Gran Canaria, som NRK og Dagsrevyen later som om ikke foregår. I denne menneskestrømmen må vi kunne anta at mange slike befinner seg – som han unge mannen fra Tunis som kom over Lampedusa, opp Italia og inn i Frankrike til Notre Dame de Nice og begikk sin illgjerning inne i kirken.

Skal vi leve i en slik situasjon at vi må ha væpnede vakter overalt p.g.a. disse fribytterne fra Islams aksjonsgrupper? Er det liksom greit?  Er det sånn vi skal ha det framover? Skal de få rase rundt og gjøre hva de vil? Det ser ut som den kristo-vestlige del av verden har et behov for å legge seg på slaktebenken bare for å vise hvor prektige de er. Skal vi le eller skal vi gråte?

Las Palmas, Advent 2020.

Dordi Skuggevik

Lise het hun, selv om hun het Inger Elisabeth Thomsen – gift Storvand, dette stormværet, dette fyrverkeriet fra Bergen, på rappe, stutte ben.

Skolestyret for Bolgen skole, på Frei ved Kristiansund, hyrte oss høsten 1964  inn i samme leilighet på loftet på skolen – med en stormfull strekning til utedoet. Jeg kom fra landsgymnaset i Orkdal, hun fra den store verden: – et år som au-pair i England og deretter et år på universitetet i Bergen. Året etter dro vi begge til Bergen og den nye lærerskolen på Landås – Lise på engelsklinjen, jeg på vanlig – med vekt på musikk. Det kunne gått galt med felles leilighet på skoleloftet, men det skulle bli starten på et usedvanlig vennskap som ikke var avhengig av tid og sted. Vi var også hverandres forlovere da vi giftet oss etterhvert.

Sommeren etter året som konstituerte lærerinner på Frei, ble Lise med til en ny verden: – hjem til gården hos oss, og hadde sin debut i kålrabiåkrene og bak hesjene – til da sin fineste tid, sa hun. Det var typisk for Lise: – hun tok alle nye utfordringer på strak arm, med humør, med begeistring, med fyrverkeri!

Sommeren som jordbruksarbeidere  på Glærum, endte med at vi en kveld ved kjøkkenbordet hos min søster på Hadeland – åpnet hver vår åre med kniv, og blandet blod. Vi ble blodsøstre! Lise hadde ingen annen søster, men da lærerskolen begynte på Landås, inkluderte vi Ingebjørg fra Osterfjorden, og selv om vi ikke gikk så langt at vi blandet blod med Ingebjørg – så ble det likedan: – vi behøver bare å ringe og si første ordet, så klikker alt på plass, selv etter mange år. Vennskapet mellom oss tre er noe av det mest vesentlige jeg har opplevd i mitt liv.

Etter å ha kampert med Lise og hennes fabelaktige mor Mamsi det første året i Bergen, overlot jeg min køyeseng til Trond, som ble Lises mann og far til deres flotte barn – Elisabeth og Esben. Legefamilien slo seg ned i Mo i Rana, og derfra pendlet Lise et år til England og ble hudpleiespesialist. Med flytting til Porsgrunn, etablerte hun hudpleieklinikk, inntil hun fikk tilbud om å overta «Den franske skole» i Oslo – skolen for hudpleie par excellence i Norge. Lises mor hadde et valgspråk (må uttales på bergensk): «Jeg kjøper meg kosmetikk, så slipper jeg nervepiller!» Lise gjorde det stort: siste delen av karrièren reiste hun rundt i verden den vide som sensor på denne typen skoler. Det stod en aura rundt henne av eleganse og velstelthet. Vi ble vel aldri helt klar over hvem som var Don Quijote eller Sancho Pancha av oss… Vi alternerte, kanskje.

Lise hadde den ulykke at hun falt i steintrappen inne i familiens hus i Spania, og slo på seg kraniebrudd. Med redusert førlighet og uten språk ble det mange måneder på Sunnås. Hun kom seg hjem til Trond, og hun gjenvant språket til en viss grad. Jeg glemmer ikke julekortet hun klarte å skrive til meg med stor innsatsvilje. Men hun hadde mange fall i leiligheten, og språket forsvant igjen etterhvert. Det ble opphold på Smestadhjemmet, men der Trond møtte hver dag og tok seg av henne. Jeg glemmer ikke siste gang vi såes. Hun lå og sov, men så åpnet hun øynene, og jeg glemmer aldri det tause gledesutbruddet i det ansiktet, selv om stemmen nå bare hadde én tone – som en bordun, spilt på kontrabassens laveste streng. Jeg ringte Ingebjørg fra sengkanten, og slik kunne vi – trekløveret, kommunisere – til Lises bordun.

Uavhengig av hverandre konverterte Lise og jeg til Den katolske kirke. Lise bisettes fra St.Olav katolske domkirke i Oslo, 9.desember. Hun begrunnet konversjonen med at hennes profesjon manglet et savnet dypere innhold. Hun studerte også kunsthistorie med et langt opphold i Roma, for å komme nærmere sin eksistens. Barna fulgte henne inn i Moderkirken.

Det blir jo morsommere i Himmelen nå, når uværet og solskinnet fra Bergen gjør sin entré. Ett er sikkert: Hun overtar hovedrollen, og det skal de jammen være glad for – for hun vil ikke hvile i fred! Heia Lise!

Las Palmas, 1.desember – 2020.

Dordi Skuggevik

Reisen dette året, ned til Las Palmas, skulle bli en reise mot strømmen, full av forhindringer og gjenvordigheter. Til og med utenriksministrisen blandet seg inn: – kom man seg ikke straks hjem til Det norske hus, ville vinduet ganske snart være lukket, og da måtte en bli der ute med Coronaen og annen styggedom. Jeg smatt ut dørgløtten i siste liten. Jeg reiste alene mot strømmen, uten å høre på råd og påbud fra norske myndigheter og autoriteter som ville ta fra meg bestemmelsesretten over mitt liv.

De tre siste månedene etter at Magne, sønnen min, døde der på andre siden av jorden – helt borte i Cambodia, de månedene hadde vært meget krevende på alle vis. Jeg ville mer enn noen gang gå inn i den lille leiligheten her nede i Passaten, legge meg på sengen, lukke øynene og slippe å høre ropene fra de ugjorte ting. Kort sagt, trekke meg tilbake fra verden, slik jeg gjør hvert år på denne tiden.

Jeg hadde bestilt flybillettene på direktefly t/r med Norwegian allerede i april + 4 uker i leiligheten her for 7.året. Men så begynte det: Norwegian endret avreisen uten å spørre meg, slik at jeg mistet første konserten jeg hadde billett til. Jeg ble virkelig ergelig, gikk inn på internett og flyttet avreisen andre veien. Det skulle de ha 2.000kr. ekstra for…! I alle høve måtte jeg også skifte fly på Gardermoen – noe jeg er svært lite begeistret for. Prisen var nå oppe i ca.6.000.

Men Norwegian kom feigt igjen, som de sier i Bergen: De kansellerte begge reiser! Og enda har jeg ikke fått igjen noen penger av dem. Dessuten sender de meg mailer på mailer og later som om de ikke har kansellert alle flyene mine.  Jeg måtte også si opp hotellrommet ved avreise og hjemkomst på Raddison Blue på Værnes. De ringte og ville gi meg igjen pengene!

Jeg kastet meg på KLM – så ville jeg i alle fall slippe Gardermoen, det forferdelige sted. JEG SKULLE TIL LAS PALMAS!!! Jo, de hadde fly fra Værnes en lørdag kl.17. Jeg måtte overnatte i Amsterdam, og skifte fly i Madrid til AIR EUROPA neste dag, og ville være i Las Palmas 24 timer etter avreise fra Værnes. Jeg skydde ingen anstrengelser. De skulle ha 4.000 kr. t/r.

Men: Hvordan komme seg til Værnes til avgang en lørdag kl.17? Eneste buss som funka var en buss som gikk fra Skei kl. 07.50. Oj sa’n! Det ble løsningen at min snille fetter Jon satt på med meg til Orkanger i min bil, jeg gikk av på «Skysstasjonen» og han kjørte min bil hjem igjen, via bilvask på Skei. Snill mann! Men, da bussen fra Orkanger ankom busstasjonen i Trondheim, da forstod jeg etter en stund at de som steller med logistikk i Trondheim by – ikke lenger ser poenget med flybuss fra stasjonen til flyplassen. Oj sa’n! Det ble flytaxi – som avrundet kom på 900 kr. (Det nærmeste jeg var Covid-smitte på denne turen, var nok bussen Orkanger – Trondheim.)

På Værnes var jeg den enste i innsjekkingen, eneste i securityen, eneste som gikk inn gjennom den store hallen der det ikke var en levende sjel, og der alle hyller og bord i butikker, kaféer og spisesteder var tømt og støvsugd. Tommere går det ikke an å få det. Da begynte jeg å ta inn over meg at jeg nå virkelig reiste mot strømmen, at noe var helt drabelig galt i verden… Det var uhyggelig, rett og slett. Men – taxfree-en var åpen, med to som betjente. Jeg kjøpte både litt Elisabeth Arden og Linie-akevitt. Etter hvert kom det noen til, og vi var vel 5-6 personer som satt i flyet da det gikk til værs – og jeg kunne puste ut og si: – Jeg klarte det! Jeg klarte å komme ut av det norske, jomfrunalske hysteriet! HURRA!

Noe av det siste jeg leste før jeg dro, var en som skrev på Facebook: – Siste døgn døde det 1104 personer i Norge, 3 av dem av Covid-19…

Hollenderne er kjent for sin forretningssans, gjerrighet og stå-på-vilje, så på Schiphol var det full drift: – butikker, spisesteder, kaféer etc. dura og gikk, og det var mye folk som rente i alle retninger – men, alle hadde maske på. Det eneste negative var at mitt favorittsted – takterrassen/takhaven var stengt.

Så var det finne hotellet da. Gikk 3 km, antar jeg. Spurte og spurte, gikk og gikk. Måtte til og med stå i passkontrollkø. Oj sa’n! jeg forstod at neste morgen burde jeg være tidlig ute for å være sikker på å komme igjennom denne forhindringen.

På Værnes hadde damene (2) sagt at jeg måtte spørre på flyet om jeg skulle ta kofferten på Schiphol. Men det ville jeg aldri ha klart i tillegg til dette andre – så jeg sa til meg selv det som venninne Lise har lært meg å si i slike situasjoner. – Det er ikke mitt problem!  

Hotellet hadde ikke frokost, men de hadde en lusen liten kaffegreie. Heldigvis hadde jeg rustet meg for slike tilfelle på denne turen. Jeg hadde 4 matpakker med påsmurt brød, oppskåret paprika og agurk + kokte egg! YES!

Etter en lang kø i passkontroll på returen mot sentrum i flyplassanlegget, satt jeg på en ny KLM Cityhopper og steg til værs. Jeg håpet kofferten var med…

Ved ankomst Madrid – kjørte flyet i evigheter før det stanset ved en tube. Da hadde vi – langt ute, sett 2 store AIR EUROPA-fly ved et anlegg. – Håper ikke jeg skal helt ut dit igjen, sa jeg til meg selv – men, selvfølgelig skulle jeg ut dit igjen!

Ved ankomst kunne jeg heldigvis bare rette fram utskriften av internettskjemaet hvor jeg hadde skrevet inn alt om Corona etc. hjemme på nettet, og ble skannet forbi – mens en hel gjeng stakkars jævler satt i saksen og ble stående og klusse med å fylle ut papirskjemaer. Jeg hadde til og med fersk negativ Corona-test, men det spurte hun ikke om. Hun sa imidlertid at jeg her måtte ta kofferten min, transportere den til «satelitten» og ekspedere den på nytt. – Det er ikke mitt problem, sa jeg til meg selv, og gikk fort forbi henne.

Og nå begynte det rene helvetet: Hadde jeg hatt kofferten å dra på her, ville jeg ha lagt meg over kofferten på gulvet og ulet! – Vi gikk og vi gikk i de store haller med de blanke steingulvene. Spanjerne kan dette å bygge med stor, solid og utslitende arkitektur. Jeg spurte om veien her og der – om hvor «satelitten» var. Så stod jeg foran en solid glassvegg hvor alle dørene var stengt, mens jeg så at folk gikk inn i busser på andre siden av glassveggen. Det var da at alt gikk av skaftet: – jeg skrek opp og bannet på norsk og veivet med armene. En sølle dame som stod der forstod hva jeg sa – uten å kunne norsk, og hun begrep at hun måtte gripe inn så ambulansen ikke kom. Hun viste meg en åpen dør helt lengst nede ved begynnelsen av glassveggen, og jeg rakk å komme inn i bussen da den akkurat gikk. Jeg ventet nå på å komme til «satelitten» – men plutselig gikk alle ut og gikk på et tog. Jeg hang etter dem og gikk på toget jeg også – og tro det eller ei: – vi kom til «satelitten» – og den var svær! Antar at det er her alle flyreiser til og fra Sør-Amerika, Canariøyene og Mellom-Amerika går.

Vi kom inn i et kjempesvært fly: Dreamliner!!! Jeg ble veldig glad med ett – for å få fly dreamliner igjen, det hadde jeg aldri trodd skulle vederfares meg nå som Norwegian visstnok må selge alle sine av dette deilige flyslaget.

Flyet ble fullpakket av folk. Det var 9 seter tvers over bredden av flyet – med 2 midtganger. Jeg satte meg på setet mitt ved midtgangen, mens jeg observerte en stressa familie på 3 som inntok raden foran meg: Mor i kjortel, diverse sjal og hijab, med en ettåring på armen og en stressa arabermann fra Marokko som sjekket løsninger – inntil han oppdaget at alle tre skulle dele de to setene ved siden av meg. Jeg trodde jeg skulle omkomme nå ved innspurten i min lange og innviklede reise: – skulle jeg virkelig ha alle tre på 2 seter ved siden av meg i 2 ½ time – ja, oppå meg, med alt de balte med? Jeg flyktet bakover, og fant 3-seteren ved doen midt i flyet, og satte meg der. Den var ledig! Jeg måtte tåle dodøren som gikk opp og igjen hele turen og den søtladne eimen av flydo – men det var et lite offer i forhold til å ha denne familien på 3 oppe i faget. Rett før vi takset ut roper flykapteinen over callingen: – Det er forbudt å bytte seter under turen! (Det er fordi hvis noen blir smittet ombord, skal de vite hvor vedkommende satt, selvfølgelig,) hadde de oppdaget setebyttet mitt, ville jeg ha lagt meg på gulvet, rullet meg att og fram, rullet med øynene og uuult!

Jeg satt ved vingen, så jeg kunne se flippene og floppene før og mens vi takset ut. Og ikke før hadde denne store flygrisen rikka litt på seg og liksom forberedt seg på å ta tilsprang og komme seg opp i lufta – så var den i lufta! Det er hver gang en stor overraskelse av det imponerende slaget. Har fløyet med disse prektige jumbojetene som nå hugges opp i den Arizonske ørken, og det var nettopp dette: – før du får tenkt deg om, er den store grisen i lufta! Imponerende! Dreamlineren har bedre trykk i cabinen, mer oksygen i lufta og yter motstand mot turbulens – og bruker 20% mindre drivstoff. Et fantastisk fly!

Jeg tenkte litt på hvor kofferten min nå var. Jeg tok en liten skuddbønn til St. Anthony – helgenen for de tapte ting, at han måtte sørge for at kofferten min var på båndet ved ankomst – og det var den!

Ved utgangen stod taxi-sjåføren min utleier hadde sendt – med navnet mitt på en plakat. Han tok bagasjen og loset meg hjem til leiligheten som jeg nå leier den 7. førjulsvinteren, 300 meter fra midt på Canteras. Her har det nå vært stille hav, stille luft, 26 grader, «flotte vatn» i havet og stille stemning blant folk på stranda Men idag – blåste det opp. Det uler i alle gliper og lister, palmene kaster hårmanken hit og dit, og regnskurene kommer og går. Da sitter man inne og skriver litt. (Men ikveld skal jeg i Operaen: – japansk ballett!)

Hjemturen går med direkte KLM-fly til Amsterdam (ikke traumatisk skifte i Madrid!) – overnatting på samme hotell på Schiphol, og så lander man neste dag på Værnes kl. 16 = 24 timer på reise Las Palmas – Værnes, som pleier å ta 6 timer…

Heretter skifter jeg aldri mer fly hverken i London eller i Madrid. Begge steder var forferdelige!

Det må tilføyes at det var stille på flyplassen ved ankomst til Las Palmas – men ellers normal drift og åpne butikker og kaféer. Det er bare Værnes som ser ut som om neutronbomben har falt ned der. Her i byen er det lite smitte, men alle går med maske – unntatt på kaféer og restauranter og på stranda.

Jeg kommer til Værnes torsdag 17.des. kl.16. Jeg ser mørkt på flybuss (hvis det går) + Surnabuss flere timer senere med venting på Stasjonen + taxi fra Skei. Jeg har spurt den snille fetter om han orker å kjøre min bil til Værnes og sitte på med meg hjem igjen. Men jeg sa at det er greit å si nei. Jeg sa også at om vi begge har maske på i bilen, går det nok greit. Men, det er det ikke sikker at han og de hjemme hos ham har noen tro på. Vi får se.

Og så blir det vel karantene da? Jeg skal bestille meg Covid-test til dagen etter hjemkomst, men kjenner jeg det norske hysteriet rett, vil jeg sikkert måtte sitte i karantene – selv om testen er negativ – annet ville i denne vår tid bli en overraskelse. Når det gjelder å innføre stivbeinte regler som gjelder likt for alle, uansett varierende forhold, der er nok Norge verdensmester.

Las Palmas 26.nov. – 2020.

Dordi Skuggevik

Øvrigheta tar mange avgjørelser i denne Svartedauens tid. De fleste er fornuftige og tjenlige, men avgjørelsen om at ikke kirkene kan brukes til konsert, er direkte tåpelig! TÅPELIG!

I Stangvik kirke kommer ikke folk så innpå hverandre som i Kulturhuset på Skei, og selve luftrommet i Stangvik kirke er mye større enn i Kulturhuset. Slik er Stangvik kirke langt bedre i smittesammenheng enn det langt mindre rommet i Kulturhuset. Dessuten er det langt lettere å desinfisere trebenkene i kirken enn de polstrede setene i Kulturhuset. Og står ikke benkene fast nok – så driv inn en del 10-tomm, slik at petimetrene som har bestemt den tåpelige regelen, kan få sitt petimeter tilfredsstilt!

Så er det det fagmusikalske: Når først det flotte jentekoret fra Nidarosdomen med solist og med Trondheimsolistene skal ankomme Surnadal omsider, så bør de ha konsert i det beste konsertrommet for akustisk musikk på Nordmøre: Stangvik kirke, og ikke lukkes inn kleskapet som Kulturhuset på Skei har å tilby.

Nå har det jo vist seg at taket kan stilles slik at akustikken egner seg for dem som ikke må/skal synge og spille gjennom et høytaleranlegg. Det viste Henning Sommerro at går an, sist han var der sammen med Trondheimsolistene. Men – salen i Kulturhuset er for liten til at lyden av kor + orkester skal kunne ekspandere!

Hvis ikke kommuneoverlegen i Surnadal kommune kan hoste opp et unntak for den tåpelige regelen, og gjøre et unntak, slik at denne gedigne konserten kan gå i Nordmøres beste lokale, når vi er så heldige å få dette stjernelaget hit, så er det bedre å utsette konserten.

Det som er betenkelig, er om man skal ta slike store ensembler inn i busser og kjøre dem så langt. Det er mer enn merkelig at det ikke er det som er temaet.

Las Palmas, 25.11. – 2020.

Dordi Skuggevik

Todalsbrua er vedtatt, og satt opp på fylkesvegplanen for oppstart etter Nordøyvegen som ganske snart blir fullført. Men hva skjer? Jo, det er møter og seminarer og kaffedrikking og lunsjer og kakling i alle retninger, mens pengene triller ut og den ene etter den andre amatøren skriver lange harranger i media og lanserer stadig nye luftige og håpløse alternativer.

Alternativenes tid er forbi! Nå må en holde på planen – og få den realisert! Det er slik sunnmøringene gjør det: – blir enige om mål og middel, konsoliderer seg og står sammen om gjennomføring – uten flere dikkedarer! For mens nordmøringene, sin vane tro – ikke klarer å konsolidere seg og få fart i framdriften, har sunnmøringene bygget Tresfjordbrua, snart ferdigstilt Nordøyvegen og har satt første salva i tunnel som vil gi Geiranger helårsvei! Her har nordmøringene mye å lære!

På seminar om brukryssing i regi av E39 (Staten) ved Halsa i Tingvoll for ikke så lenge siden, ble det sagt at Todalsbrua nå må opp på et høyere plan. Jeg forstod det slik at i og med at Fylket nå går inn (skulle bare mangle – siden dette er en fylkesvei), vil det skje – og at ledelsen nå vil bli utskiftet og prosjektet blir tatt opp på et høyere plan. Kjør inn fagfolkene i Statens vegvesen!

Selv om seminaret på Tingvoll handlet om en eventuell bru lenger ute i fjorden som del av E39, så ble det klart sagt av både lederen for fylkessamferdselsutvalget og ordføreren i Kristiansund – at nå skal det propell på Todalsbrua. Ordføreren i Kristiansund viste til at når Todalsbrua kommer, kan man bo i Kristiansund – og jobbe i Surnadal, fordi det vil bare ta 1 time og 10 min. å kjøre Kristiansund – Surnadal.

Men, enda er det folk som skriver i media at de tror Todalsbrua bare dreier seg om en vegstubbe mellom Sunndalsøra og Surnadal – når dette dreier seg om en  indre snarvei for næringslivstrafikken mellom Ålesund og Trondheim, og om trafikken mellom indre og ytre del av fylket nord for Romsdalsfjorden. (Det er flere nå som bør kjøpe seg kart og lære seg å lese kartet!) Og media i området bør nekte spalteplass til alle flygenfeltene nå – fordi alt dette kakkelet stresser folk og gjør dem forvirret og avsporet i prosessen.

Og så var det maset om Svinvika. Ekteparet i Svinvika visste veldig godt at brua ville komme der, da de satte i gang sitt gourmetsted. De bør markedstilpasse seg nå når kundene renner rett opp i fanget på dem. Maset dreier seg om å få størst mulig erstatning – så gi dem nå en slump penger da! Arboretet får også en helt annen tilstrømning når brua kommer. De bør også markedstilpasse seg, i stedet for å sutre.

Jeg ble nylig fortalt at kommunestyret i Surnadal nettopp har godkjent matjord som hustomter i Stangvik. Hvis det medfører riktighet, hvorfor er det ikke noe kauking om det? Er matjorda mindre verdt ute i Stangvik enn inne i Svinvika?

Idag skrev en tidligere elev til meg at hun skulle følge konfirmanten sin til gudstjeneste i Ranes kirke. Det ble en gudstjeneste uten prest, for presten på Tingvoll som skulle vikariere, kom seg ikke over fjorden fordi fergene var innstilt på grunn av vinden. Dette bør være en nyttig opplysning for ferjeentusiasten oppi Mosokna, og en ditto oppi Rindala.

Til slutt: Har personen med visjon om flytebru fra Røkkum til Mulnesset tenk på at det vil medføre videreføring av tungtransport gjennom boligfeltet i Ålvundfjorden – i 50 km? Den visjonære går her baklengs inn i framtida. Det bør det bli en slutt på!

Las Palmas, 22.nov. – 2020.

Dordi Skuggevik

Inge trenger egentlig ikke noe etternavn. Alle i Surnadal visste hvem Inge var, for det var så oppsiktsvekkende at det som er et mannsnavn i Norge, er et kvinnenavn i Danmark. Dessuten visste alle veldig fort hvem Inge var, da hun kom til bygda, fordi at hun var «dyrlegefrue» – og det innbar at hun øyeblikkelig fikk en stor kontaktflate som sin mann dyrlegens uoffisielle sekretær, koordinator og jeg-vet-hvor-han-er-og-hvor-han-skal-person. Hun holdt oversikten over jurbetennelser hos hvem og hvor, og hvor dyrlege Sigurd til enhver tid befant seg – i en tid da det bare var fasttelefoner. Ingen av oss forstod hvordan hun klarte å kommunisere med alle kaillene om alle slags husdyrsykdommer på vår meget kompliserte surn’dalsdialekt. Det var rett og slett en bedrift! – at hun klarte det. Inge fikk trolig ingen uttelling på pensjonen, selv om hun utførte en stor jobb som dyrlegens uunnværlige assistent.

I ettertid fikk vi også vite at hun stod Sigurd bi i en vanskelig tid rett før eksamen. Han var faktisk temporært blind, så hun måtte lese pensum for ham, men vi fikk ikke vite før nesten etter Sigurd døde, tror jeg – at de hadde holdt hemmelig at Sigurd fikk MS den gangen. Og oppi det hele ble hun med barn, men satte Sigurds situasjon foran sin egen. Hun var en meget fager fruktsommelig brud. Det skal være givet!

Inge ble sagt å ha jobbet på sentralen som telefondame i Danmark, men så kom hun til en distingvert familie i Oslo som kokke, og gikk på dans på Veterinærhøgskolen – og traff min fetter «Sigurd dyrlege», som vi kalte ham. Hun slo ned som en dansk vårvind i vår familie i Surnadal: Smellvakker som en dansk bøkeskog om våren, gullhår, røde høghælasko og volangskjørter og med en «suffisangs» og verdensvanthet som slo oss surn’dalinger av banen i alle sammenhenger – og hun fødte vakre barn, i alt tre.

Jeg ble innkalt som barnedåp-kokke til den andre – da de hadde flyttet inn på Dyrlegehaugen på Ør’n. Ingeborg Bu’n var barnepike hos dem da, og Ingeborg og jeg var kanskje såvidt konfirmert + og ingen av oss kunne lage mat. Inge satt der så rent avslappet i morgenkåpe med ruller i håret og instruerte oss nesten rett før de skulle i kirken – og det ble mat: Helstekt svel (smålaks) – bakt i stekovnen. Vi krafsa av rista ute, gjorde opp fiskene, skar inn til beinet på begge sider med 6-7 cm mellomrom, strødde salt i snittene og i buken – og la dessuten grønne urter i magen på svelene (tror det var 3). (Hun må ha hatt stor stekovn!)

Svelene ble servert på en seng av grønne salatblader med persille i munnen og friske jordbær dandert langs kantene. Jordbær var også desserten – med fløte. Først ble surn’dalingene så satt ut av at Inge hadde funnet på å gjøre laksen sånn –  at de gapte, og så bar det til å ete. Det ble ingen ting igjen til oss på kjøkkenet, og gjestene lå henslengt i stoler, sofaer og fluktstoler resten av dagen.

Den andre gangen jeg skulle være dåpskokke, var det på samme viset. Jeg ankom – og Inge sa jeg skulle lage roastbiff. Jeg hadde aldri hørt om roastbiff. Inge forklarte meg kort hvordan – og så fòr hun til kirken. Roastbiffen var Inge svært fornøyd med, men surn’dalingene hadde aldri spist halvrått kjøtt før, så den dagen ble det mye mat igjen til oss på kjøkkenet.

Sist jeg spiste hos Inge, var nå i vår. Vi hadde bestemt at hun skulle gi meg en middag på bursdagen, og jeg skulle gi henne en biltur. Jeg fikk for første gang disse legendariske danske hakkebøffene. Sausen var så blank og fin i konsistensen. Da fikk jeg vite at Inge hadde lært å lage saus av sin mor: Hun brukte potetvannet til å spe ut sausen! Det er jo logisk – for potetvannet inneholder jo både salt og stivelse! Der lærte jeg det!

Inge ble oppsøkt av alle Sigurds gamle onkler når de var «borti bøgden». De passet på at det var når Inge hadde middagen klar. Onklene kom hjem med stjerneblikk: – Tenkje på det – ho stækje flekjte’ e stækjeomna e tjukke stjivå!» Dette påførte jo alle husmødrene i familien varige mén i sjøltilliten på kjøkkenet.

Inge lærte meg også i ung alder, da vi smurte smørbrød en gang sammen hos Tante Laura på Røv – å skjære skiva i to tvert over, ikke på skrå. – Hva skal en med de snippene som stikker ut og ikke har noe pålegg på seg?! sa Inge. Etter det lager jeg smørbrød som er skåret rett over! Ingen snipp!

Inge la også ned et stort arbeid utenfor hjemmet – i Saniteten. Det er nok en hel historie i seg selv. Men først og størst av alt var at hun var en «home-maker» en «hjemskaper». Det er en yrkestittel jeg lærte da jeg satt rundt i 300 amerikanske hjem og leste obituaries – nekrologer/minneord. Jeg tror vi kan si at Inge var en av de siste store «home-makers» – husmødre. Den som har opplevd henne, forstår hva jeg mener, og de forstår hva vi som samfunn og som familier har mistet da det offentlige skulle ta over barneoppdragelsen, og mor skulle gå ut i verden og bli en produksjonskomponent, et tannhjul i arbeidslivet utenfor hjemmet. Inge holdt slekta sammen!

Min mann Bjørn og jeg ble veldig godt kjent med Inge og Sigurd da vi feiret både jul og nyttår sammen her på Gran Canaria et år. De lå begge nettene på en utbrettbar dobbel sovesofa hos oss. Ellers dro vi på mange turer sammen med meg som sjåfør på leiebil. Det var da Sigurd sa til meg en dag – da vi gikk etter Bjørn og Inge som gikk foran oss: Han virret hodet frem og tilbake og sa: «Ho Inge e ailtså så klæn, men det nøtta’kje å sei nå åt’na.» Der vil jeg kommentere at det jeg beundret Inge mest for, var hvordan hun taklet sykdom: – hun ignorerte den!

Hun ble operert for kreft. «Dæm skrapa kræfta oinna myillågålva ‘na.» sa Sigurd. Bjørn og jeg besøkte henne under rekonvalesensen på Bjørnang i Skogn. Hun var bare skinn og bein og var grå i hud og hold. Likevel prøvde hun å spise ett av bringebærene vi hadde med – men klarte det ikke. Jeg så for meg at hun bare hadde et par dager igjen å leve.

Bjørn og jeg hadde et ærend på Tautra på vei hjem. Jeg kjøpte et kort i klosterbutikken, la en seddel inni, og spurte om de kunne legge Inge inn på bønneprogrammet sitt. Da Bjørn og jeg kjørte innover fra Tautra, stoppet jeg bilen og sa til Bjørn: – Ser du det samme som jeg ser? Det var som om noen hadde klippet et stykke av en riktig tjukk regnbue og satt det som en stabbe ned inne der Skogn ligger og der Inge var. – Det må være et godt tegn, sa jeg til Bjørn. – Inge ble frisk, gjenvant sin frodighet – og hun levde i 18 år før kreften tok en siste knock-out på henne. Jeg fortalte om det til organisten i St.Olav kirke i Trondhjem. – Det der kailla vi et vêrhau på Ørlandet, sa han.

Jeg fikk ikke anledning til å være med på begravelsen til Inge, fordi jeg måtte hente min sønns urne på Værnes den dagen. Heller ikke urnenedsettelsen til Inge fikk jeg være med på, dessverre. Hun etterlater seg et stort tomrom, men rike minner i hver av oss som har kjent henne og omgåttes henne. Og hun etterlater seg et flott kjølvann – sin etterslekt. Hun vil bli savnet, men vi er glad for at hun kom inn i våre liv – og for at vi har kjent henne, den dansk pi’e som ble en av oss!

Las Palmas – 17.nov.  – 2020

Dordi Skuggevik

Idag leser jeg i Driva om en sak som allerede i morgen skal opp i kommunestyret. Hvorfor lar ikke lederen av kommunens sakbehandlerapparat få denne saken lufte seg i media i god tid før politisk behandling? Jo, for å begå et kupp, selvfølgelig.

Haugen har sett for seg at barnehagen i 97-tilbygget på Øye skole skal være et møtested mellom barnehagebarna og dem som befinner seg i kommunens asylantsluse. Som tidligere lærer, også med erfaring som mor både i barnehage og skole, forstår jeg ikke at tidligere rådmann – nå kommunedirektør,  kan finne på noe så på jordet!

En barnehage er primært et sted der barna skal gå gjennom en viktig språkutvikling og begrepsforming. Allerede der synder det offentlige når de svært ofte setter inn asylanter og flykninger som «tanter» og «onkler» – fordi disse menneskene kan ikke tale fullgodt (!) norsk.

Det samme skjer i en parallell situasjon på aldershjem og sykehjem: Nytilflyttede «nye landsmenn» kan ikke kommunisere språklig med de gamle og syke, noe som er helt forferdelig for begge parter.

Kommuner som skor seg økonomisk på bosetting av asylanter/flyktninger, bør finne annet arbeid til sine importerte inntektskilder. Og – kommunen skal ikke, kan ikke, og bør ikke – gjøre en barnehage til en asylantsluse. Barna er i en for kritisk utviklingsfase til å skulle utsettes for å være kommunens frontlinje i integreringsarbeidet. Foreldrene skal heller ikke utsettes for moralsk press til å delta i dette, fordi de er allerede sterkt presset med bringing og henting og stå-på-hele-veien for å klare hverdagen sin. Her har Haugen hatt en særdeles dårlig idé!

Glærum, 4.nov. – 2020

Dordi Skuggevik