Kategori: Ukategorisert

P2 tar oss lyttere med på tur i Oslomarka sammen med en biolog som ser på truede arter i «Trollskogen». «Huldrestry har ikke sex» – sier biologen. Før ville han ha sagt: – Huldrestry har ukjønnet formering. (Huldrestry er trolig det vi på Nordmøre kaller «tåillstjegg». (Tåill = furu. Dette er en lavart som er en blanding av sopp og alge.)

NRK TV tok oss forleden med på tur med en annen biolog som studerer reven og dens liv. Hun leter etter og finner «bersj» og «tiss». Før ville en biolog ha lett etter avføring og ville sett at reven har urinert, ikke «tisset».

Dette at folk blander sammen privatliv og profesjonelt liv – og den terminologien som følger med, er noe nytt. Spørsmålet er om de selv er klar over det. Det er ganske irriterende for oss som hører på, og som fremdeles har et språkøre.

Glærum, 26.11.2017.

Dordi Skuggevik

 

«Kontekstkollaps» er ordet som sitter igjen etter å ha lest denne boken. Det er ordet jeg har lett etter mens jeg har forsøkt å beskrive den fragmenterte informasjonsflyten som barn idag møter i sin oppvekst, hvor barn bombarderes med alt mulig uten noen pedagogisk linje i alt det som møter dem på alle skjermene – skjermene som nå langt på vei erstatter det klassiske samværet i hjem, skole og i vennekrets.  – Kontekstkollaps. Livets komponenter er tatt ut av sin sammenheng, ut av sin kontekst. Slik også kroppen. Kroppen er blitt et objekt, tatt ut av sin kontekst, ut av sammenhengen den hittil har hatt i menneskehetens historie. Kroppen blir gjenstand for et angrep fra alle hold. Det er det mor til 5 og lege, dr. Kari Løvendahl Mogstad skriver om. Boken er et bestillingsverk fra Cappelen Damm. Boken bør komme på pensumlisten for alle foreldre, for alle lærere, for alle leger og alt helsepersonell – og for besteforeldre og for ungdommen selv. Og: for politikerne – som legger rammene om det menneskelige liv i samfunnet.

Dr. Kari har gjort et langvarig og grundig forarbeid. Hun har vært ute og hentet inn for oss sentrale uttalelser fra et stort galleri av fagfolk, deres undersøkelser, deres forskningspublikasjoner, deres aviskronikker – og hun gir oss innsikt i et stort register av opplysninger fra statistikk som underbygger det hun sier og som opplyser oss. Hun vever fagkunnskapen inn i et lettleselig og flytende språk hvor faginformasjonen smidig glir inn i flyten i teksten. Bortsett fra et par hvileskjær er det driv i boken som kjører leseren stadig videre – for det angår oss! Dette angår oss alle. Hun er personlig i boken, men blir aldri privat, selv når hun bruker eksempler fra egen legepraksis og fra egen familie, og ganske ofte tillater seg å si – Jeg mener at…og dermed identifiserer forfatterstemmen.

Som filolog har jeg møtt ord i denne boken som er helt nye for meg, enda jeg nå er 72 år. Det i seg selv har vært veldig interessant i lesningen, men – det er ett ord jeg savner gjennom hele diskursen og behandlingen av emnet: – Erotikk, erotikken, erotisk, det erotiske. Som lærer har jeg alltid i seksualundervisningen undervist mine elever i forskjellen mellom  pornografi og erotikk. Da har jeg brukt følgende definisjon, skrevet av en tidligere professor i filosofi:

 «Når en går over fra å oppfatte sin partner som en person, til å oppfatte sin partner som et objekt, da har man forlatt erotikken og gått over i pornografien.»

Bedre kan det ikke sies. Denne definisjonen stod i en liten bok jeg plukket opp fra selvbetjeningsbokhandelen i en kirkegang i en liten forhutlet kirke ute på prærien i Nord-Dakota. Boken var et resymé av et stort verk med tittelen: «Det underfulle ved den menneskelige seksualitet og kjærlighet i ekteskapet.» Dette store verket er resultatet av et livslangt studieprosjekt som en gang ble tildelt som livsoppgave til en ung mann som senere ble Pave Johannes Paul II – nå: Sankt Johannes Paul. Jeg skrev senere en kronikk i Morgenbladet – tror jeg det var: «Pornografien invaderer erotikken.» Det er det pornografien har gjort og gjør.

Erotikken er blitt utsatt for et gedigent kontekstkollaps, i den grad at heller ikke bestemødre idag snakker om forelskelse, om svermeri, om å elske, om å ligge sammen – nei, de snakker kort og godt om «å ha sex». Erotikken oppstår når seksualiteten er integrert i personligheten, og omvendt. Selv besteforeldre skiller nå mellom seksualitet og person. For første gang i historien er vi blitt gjort til tilskuere til seksualiteten. Gjennom hele historien har seksualitet dreid seg om å delta. Fra deltakere er vi blitt gjort til tilskuere – av pornografien.

Dr. Kari har åpnet vår tids Pandoras eske, og ormer og øgler velter ut: Oppsplittelsen av alle ting (= kontekstkollapset) som gjør at vi går løs på kroppen vår som den nærmeste fiende –  et resultat av tingliggjøringen av mennesket. Personen er blitt et objekt.  Personen og seksualiteten har til alle tider i menneskets tidligere historie vært sammenvevd og har dertil vært omsluttet av enhver kulturs eksistensielle forståelse av tilværelsen = kulturens religion. Cappelen Damms bok som åpner denne Pandoras eske, er helt blottet for religionens samfunnsramme, det har nok dr. Karis to redaktører sørget for, for ellers ville bokens siktepunkt bli for spredt. Men, boken har åpnet kanskje det viktigste kapitlet i vår tid – som er nå. Sosialantropologer, psykologer, psykiatere, sexologer, pedagoger, teologer m.fl. – de må alle inn på banen. Slik har nok Cappelen Damm et langvarig prosjekt med en lang serie foran seg. Det vil i alt dreie seg om pornografiens misgjerninger i tingliggjøringen av mennesket, for pornografien som segregerer mennesket fra sin seksualitet og avliver erotikken, er hard, hensynsløs og utbyttende, og den har dessverre en sterk overføringseffekt på både individet og hele samfunnet. Parallelt med pornografien har vi det siste hundreåret også levd med det marxistiske menneskesynet = mennesket er en biff, og der har pornografien et godt vekstmedium.

Dr. Kari’s observasjoner viser samfunnsutviklingens effekt på det unge individet. Dette er derfor en sterkt politisk bok.

Politikerne må ta inn over seg at Norge er en versting på feltet, slik dr. Kari skriver. Mens vi venter på avklaring, bør alle familier innføre en leggetid for barnas mobiler og dataskiver, der disse skjermene låses inn for natten, og der samme låsbare skap brukes mens familien sitter til bords sammen.

Glærum, 20.nov.. – 2017.

Dordi Skuggevik

Pedagog.

I den kvinnelige del av verdens befolkning har det vært en skikkelig «upheaval» som de sier på engelsk (heave = hive opp, løfte et hiv), som når «pupillen» i en «geysir-gryte» buer seg opp før geysiren springer i været. Alt er liksom skjedd på én gang: Plutselig er kirkens hierarki skiftet ut med kvinner: både preses, biskopen, domprosten, korlederen og andre tilsatte i Nidarosdomen er kvinner, bortsett fra hovedorganisten og guttekor-dirigenten. Samme langt på vei i Oslo domkirke. Sysselmannen på Svalbard er stedse og stadig en kvinne. Lederen for flyvåpenet. Plutselig står det en soldat i feltuniform foran meg i do-køen på Gardermoen – en rødkinnet, topptrent ung kvinne. Dirigentpulten foran de store orkestrene i verden bemannes med unge kvinner som nytolker de gamle standardverkene vi holdt på å gå lei av. Og så: MeToo-kampanjen som går rundt verden som en præriebrann. Dette kvinnelige «upheaval» er skjedd veldig plutselig, men har nok forberedt seg over lang tid.

Jeg blir nødt til å tenke tilbake på tafse-episodene og uønsket seksuell oppmerksomhet i mitt eget liv, og jeg ender opp med å tenke over mine egne runder som lærer med seksualundervisning i skolen – opplæring av min egen sønn. Han visste hvor grensen går, oppdaget jeg, uten at jeg hadde sagt noe spesifikt: Jeg ble liggende på hotellrommet i Paris – veldig syk, da jeg skulle ta ham med i 15-årsalderen og vise ham min gamle Au-pair-by. Legen kom, og de ringte fra resepsjonen og spurte om de skulle sende opp sønnen min sammen med legen. Jeg sa ja. etterpå spurte jeg sønnen min hva han hadde tenkt der i den store, ukjente by da mor lå helt utslått i hotellsengen og legen trykket alle steder på legemet og nedover magen. «Jeg tenkte det,» sa min sønn, «at kjenner han på magen enda lenger ned nå, så slår jeg ham ned!» «Min sønn er et skikkelig mannfolk, Hurra!» tenkte jeg.

Når jeg har fremkalt episodene i mitt liv fra villet glemsel og fortrengning, så har de foregått før, under og etter Paris-året. Før og etter har det foregått i nærmiljøet. I storbyen Paris foregikk det i det offentlige rom.

I Paris dro jeg hver helg ut til en slektning som hadde sengeleie under hele svangerskapet, men én helg ble jeg i Paris for å nyte våren i Latinerkvarteret – og gikk glad og fornøyd ut av Metroen og oppover Saint Michel. Men den nytelsen av vår-Paris varte ikke lenge. Etter kort tid hadde jeg fire menn etter meg, som forfulgte meg uavhengig av hverandre. Jeg gikk prompte ned i Metroen igjen, men én fulgte etter meg helt inn på Metroen. Jeg hoppet av på neste stasjon rett før dørene ble lukket, og der dro Metroen videre med plageåndens nese mot ruten.  Slik var det hele tiden. Etter 20 meter på gaten, hadde jeg en mann på slep. Så var det den 2 m høye, velkledde, beksvarte afrikaneren som passet meg opp inne på et stormagasin, og som etterhvert ble mer og mer plagsom. Jeg stakk ut en sidedør, men han fulgte etter meg oppover gaten og gikk og ropte at jeg var en rasist. Da tok sinnet meg, og jeg snudde meg som et rasende lemen og freste opp i ansiktet på ham: «Om du hadde vært hvit som snø ville du likevel vært en av disse fordømmade plageåndene her i byen som ikke lar en kvinne få gå ifred!»  Han ble helt perpleks og forsvant.

I 1968/69 var vi veldig redde for å bli kidnappet til hvit slavehandel og ende opp i Beirut på et horehus. Jeg hadde lest advarselen i bydelsavisen, og gikk alltid midt etter fortauet om kvelden når jeg kom tilbake fra skolen om kvelden, for ikke å bli dratt inni en bil eller bli overfalt fra et portrom. De små gatene mellom boulevardene og avenyene var svært dårlig opplyst om vinterkveldene. Men, en kveld da jeg gikk inn hoveddøren, kom det en respektabelt kledd mann i tweedfrakk inn rett etter meg. Jeg regnet med han bodde i huset. Da jeg gikk inn døren til baktrappen som førte opp i 7.etg. hvor hybelen min var, og han nølende gikk inn samme dør, da forstod jeg at han gikk etter meg. Jeg hadde utviklet et jungelinstinkt som fortalte meg om fottrinn bak meg på fortauet gikk etter meg, eller gikk der tilfeldig. Denne mannen hadde jeg ikke oppdaget. Jeg gikk fortere og fortere opp vindeltrappen, og så den svarte hanskehånden som fulgte rekkverket nede bak meg. I 5. etg. klarte jeg ikke mer, stoppet, og lot som om jeg skulle inn døren. «Bor de her, Mademoiselle?» spurte han, «har de rom til meg?» Jeg gav ham en ørefik, for jeg visste ikke da at disse mennene søker en provokasjon for å slå til. Neven hans skrenset mot hodet mitt da han slo. Jeg kastet meg mot døren og hamret på den. Ingen kom. Hanskehendene kom bakfra og la seg om halsen min, og jeg utstøtte urbrølet, for jeg trodde jeg skulle dø der i den skitne trappeoppgangen. Han sprang ned trappen mens han ropte. «Nå vet jeg hvor du bor. Jeg kommer igjen!» Hyperventilerende stupte jeg inn på hybelen og så et grønt ansikt i speilet. For første gang skjøv jeg inn slå nr. 2 i døren og gikk ikke på skolen flere kvelder. Madame sa: «Man må alltid snu og gå ned trappen igjen hvis man blir forfulgt, slik at en kommer så nær gaten at folk hører at du roper, og du må aldri rope på hjelp, for da kommer ingen, du må rope: Brann! Brann! – da kommer de.» Storebroren min sendte meg et langt skriftlig kurs i selvforsvar etter dette.

Og så var det han som skyndte seg inn på damedoen rett etter meg, også i Paris. Jeg trodde det var kø på «Herrer» så jeg brydde meg ikke noe om det. Da jeg kom ut igjen, stod han ved vasken, men sa jeg måtte gjerne ta vasken først. Jeg så ham i speilet, og da jeg snudde meg, stod han der og onanerte vilt. Fransken var såpass bra da at jeg sa kaldt: «Hvis det er alt De har å vise frem, så foreslår jeg at De forsvinner!» Han hufset på seg buksa og forsvant i stor fart. Madame sa: «Ekshibisjonister er ikke farlige. Du kan se dem i Boulogneskogen. De står bak trærne og du ser bare halve ansiktet og ett øye på dem.»

Pinsamt var det også på Metroen. Man stod så tett at det gikk ikke an å snu seg eller å løfte en arm der inne i kjøttberget. Mange menn reiste i sine grå kapper att og fram på Metroen hele dagen for å kunne lene seg inntil en dame bakfra og gjøre sine forsiktige samleiebevegelser. Man følte seg skitten og ekkel som objekt. En gang hadde en sidbuka, hvitløkdunstende, tannløs eldre type tatt ut hele utstyret og stod og gnikka det mot låret mitt. Særs ekkelt. Jeg klarte å vri nakken og se ham, og klarte å få ene skohælen opp på fotabladet hans – for så å legge hele vekten min i tråkket. Han mista potensen tvert. Jeg sa akkurat hva jeg mente. Han svarte: «Liker De det ikke, Mademoiselle, så kan De gå av!»

Hver lørdag på vei ut til min sengeliggende, gravide slektning, måtte jeg dra med den overfylte Metroen forbi Montmartre der alle araberne bodde den gangen. De småvokste nordafrikanerne i sitt blå arbeidstøy foretok seg pantomimeteater om hva de skulle gjøre med den store damas kjønnsorganer – når deres velbeskrevne ditto fikk gått til aksjon. Jeg kunne ikke arabisk, men forstod alt de sa under pantomimen. Jeg har alltid hatet arabere av hele mitt  hjerte i all ettertid.

Kanskje tiltrakk jeg meg mye oppmerksomhet for 50 år siden, for jeg var 180 høy, håret var som en gullhjelm, jeg gikk som om jeg var på norsk skogstur og var kledd i ufransk duffelcoat. Dessuten nådde ikke franske menn meg lenger enn til skulderen den gangen. Jeg var ganske enkelt svært synberr i bylandskapet.

Før og etter Paris, er det gifte norske menn som har føket på meg 4 – 5 ganger. Kona har alltid vært i samme bolig, på andre siden av veggen. Hun kunne kommet inn når som helst. Ene gangen skjedde det bak en skillevegg innenfor inngangsdøren til en kirke, da jeg var på vei inn til messen. Hans kone hadde allerede gått inn og satt seg. Senere møtte jeg jo ham og kona i sosiale sammenhenger. Han så alltid ut som en pisket og redd hund etter denne hendelsen. Skam – og frykt for avsløring. Jeg sier fremdeles ikke noe, av hensyn til hans skjønne kone. Derfor har jeg aldri sagt noe om de andre heller – av hensyn til kone og barn.    Alle disse episodene har vært like: Det skjer plutselig. Mannen blir plutselig rar i blikket. Armene skyter fram som prosjektiler. Hendene klepper tak i brystene og gramser og gramser. Det gjør vondt. Du blir så i sjokk at du stirrer i femte veggen og later som om det ikke foregår. Så er det over. Han stikker tilbake til flokken i andre rommet. Det fortrenges fra hukommelsen. Du later som om det ikke har skjedd. Lærdom: Pass på – vær ikke alene i et rom, for en av tafserne, grafserne kan plutselig komme inn. Og hva vil skje om du skriker? Om du løper inn igjen til flokken i stua og skriker opp? Du vil bli ekskludert. Budbringeren skytes. Du blir en utstøtt.

På en av skolene jeg har gått, hadde vi solosang med en mannlig lærer. Da er du alene med ham i et øvingskabinett. Han skulle lære deg å puste «helt ned». Han la hånden på mellomgulvet. OK. Han la hånden nedenfor navlen. OK. Men så tok han hånden under hofteholderkanten (det var i hofteholderens tid) – og der kom hele hånden opp mellom beina. Stiv som en saltstøtte i Sodoma Gomorra står man der, stirrer i femte veggen og venter i sjokk – til det er over. Når reaksjonen er sånn, prøver han seg ikke igjen. Vi jentene i klassen visste alle at han gjorde dette med oss, men vi snakket aldri om det. En av oss nektet å ha time med ham hvis ikke en klassevenninne var med. Men vi vet – at med én av oss traff han på: Hun tok dobbelttimer og kom bustete og rødkinnet med skinnende øyne fra timen(e). Hun var en av de få som var forlovet allerede, så hun savnet nok kjæresten. Fyren var jo gift. Vi snakket aldri om det. Ikke engang i fjor sommer da vi møttes på 50-årsjubileum for kullet. Han ble en prominent person. Vi vil ikke gjøre hans kone og etterkommere ulykkelige ved å «skjende hans ettermæle». Og hadde vi gått til rektor den gangen, hva så? Vi ville sikkert blitt utvist, for vi var i enerom uten vitner. Vi skal derfor alle takke dem som har «tatt bølgen» i MeToo-kampanjen. Vi kvinner kan heretter bli spart for angrepene fra «tafserne» og «grafserne», for menn kan heretter ikke borge på at vi holder kjeft. Disse mennene har nå fått hjelp av MeToo til ikke å miste hodet, men beholde fatningen.

Når det er sagt, da kommer den andre stygge siden fram: grunnløse anklager fra kvinner, som nå kan drive utpresning mot menn. Det har alltid foregått, men nå kan det bli fritt fram…

Mor sa da jeg var 10-12 år: «Du må ikke sitte og skreve sånn, når du sitter foran en mann.»  Jeg klinket knærne sammen – nær sagt – for resten av livet.  Hun sa også: «Du må ikke stirre sånn på folk.» Jeg fikk problemer med øyenkontakt resten av livet. Og mor sa: «Du må passe deg for stygge menn. Du må komme inn tidlig om kvelden.» Det var i grunnen alt hun sa. Men av disse få instruksene forstod jeg at man kan ofte styre situasjonen selv: Unngå uønskede møter i rom uten vitner. Knus ladede situasjoner: Et godt middel er å snakke mannen impotent med en talestrøm om helt utenomliggende og kjedelige emner. Og – både kvinner og menn bør henlegge seksuallivet sitt til fritiden og den private sfære, ikke dra det med seg inn i arbeidstiden og inn på arbeidsplassen. Det burde være en god kjøreregel.

Men hva sa jeg, når jeg hadde seksualundervisning med mine klasser?  Jeg vet nå at jeg skulle ha snakket mye mere om hvordan vi forvalter rammene rundt seksuallivet vårt. Ikke bare snakke om kjønnsorgangymnastikk og kjønnssykdommer og seksuell lavalder. Guttene bør få opplæring i det å gjøre kur. Jeg gav for noen år siden en ung mann råd om ikke å gå for direkte på, men gi den unge damen en forventning til det som skal skje, så hun kommer selv. I serien om Henrik VIII fyker ikke Henrik på damen og straffkysser og slafeskysser henne helt uventet, noe jeg selv har opplevd midt i folkestrømmen på en flyplass en gang – med en ukjent mann som satt ved siden av meg på flyet. Nei, Henrik VIII som hugget hodet av sine koner, han sier så chevaleresk: «May I kiss you, Lady X?»

And then he kissed her – with his best manners!

Glærum, 17.nov. – 2017

Dordi Skuggevik

CO2 er blitt kalt «Livets gass» – for uten CO2 ville det ikke vokse noe på jorden. Uten CO2 ville vi ikke ha en temperatur på Jorden som gjorde liv mulig.

I løpet av mitt liv – 72 år, har Jordens befolkning fordoblet seg. Mens vi strever med å temme denne voldsomme befolkningseksplosjonen på planeten, har vi heldigvis fått stor økning i CO2, slik at vi klarer å dyrke mere mat. Heldigvis bidrar CO2 til å øke temperaturen på Jorden, slik at vi kan dyrke mat høyere over havet og nærmere polene. Heldigvis har vi kull og olje til å produsere den CO2 som vi trenger for å produsere nok mat til den raskt økende befolkningen i verden. Men, slik kan det ikke fortsette. Den galopperende befolkningsveksten MÅ temmes. Ingen politikere tør å ta opp emnet, men for noen uker siden hørte jeg en første stemme i radioen som tok opp dette temaet, og det var en fagmann, ingen politiker. Temaet døde ut. Media lot som om de ikke hadde hørt noe. Politikerne lot som om de ikke hadde hørt noe, for deres versjon av CO2-mengden i verden er deres beste skremmemiddel for å få folk til å stemme på seg. Især har SV benyttet dette skremmemiddelet for å avlede folk fra å tenke over at SV står for sosialisme, ikke økopolitikk – egentlig. En tidligere visepresident i USA ble multimillionær på å fare rundt i verden og skremme folk med den forhøyede CO2-mengden. Nå er folk helt hjernevasket med «sannheten» om CO2, enda 36.000 vitenskapsmenn har underskrevet på at dette er feil.

I Aftenposten igår, 14.nov. skriver to vitenskapsmenn at dette stemmer. Ikke nok med det, de sier også i sitt innlegg at forsøk viser at økt innhold av CO2 i atmosfæren bedrer kvaliteten på plantematerialet. De viser til at i kommersiell veksthusproduksjon økes partialtrykket av  CO2 inntil 3 ganger, og da effektiviseres fotosyntesen, planten vokser raskere uten at næringsinnholdet reduseres – hvis næringstilgangen er god – og vannforbruket blir lavere og mer effektivt. Plantene tåler stress bedre, de får bedre motstand mot skadedyr og sykdommer, og de blir rikere på antioksidanter – som ansees som helsefremmende. Vitenskapsmennene er professor i planteernæring, Trine Sogn, og professor i plantevitenskap, Sissel Torre. Begge arbeider ved Landbruksuniversitetet på Ås. De går i sitt innlegg ut mot seniorforsker  Erik Nævdal, i hans innlegg av 2.nov.

SÅ: Når skal politikerne begynne med å lytte til fagfolkene, i stedet for å oppføre seg som galninger på et fundamentalistisk bønnemøte?

Så var det temmingen av befolkningsveksten:

Den eksplosive befolkningsøkningen som har foregått den tiden jeg har levd på jorden, er ikke likt fordelt. Den er størst i deler av verdens befolkning hvor folk ikke har råd til hverken mat eller moderne familieplanlegging. Men der finnes det en stor læremester: Mor Theresa av Calcutta. Hun arbeidet ufortrødent med å redusere fødselstallet i den kokende befolkningen i Calcutta. Hun lærte folk familieplanlegging med et middel som er både gratis og uten bivirkninger: Samleie bare annenhver uke. Ikke samleie under menstruasjonen selvfølgelig – og ingen samleier rundt eggløsning. En stor vitenskapelig undersøkelse på 20.000 kvinner i Calcutta viste at hennes naturmetode er sikrere enn både p-piller og spiral – og er dessuten helt gratis! Hun fikk Nobelprisen, og Den katolske kirken kanoniserte henne som helgen. Men – politikerne later som om de ikke vet noe om dette.

Hva nytter det når politikere ikke vil forholde seg til fakta, men springer rundt og halser i flokk som når nyfrelste strømmer ut fra helvetespredikantenes oppjazzede og suggererende hallelujamøter? Politikerne har alle sovet i naturfagtimen, i alle fall da det ble undervist om fotosyntesen og seksualpraksis!

Glærum, 15.nov. 2017.

Dordi Skuggevik

 

Madama Meyer rode into town,

turned her horse and gunned them down.

Thus, she said, is what we do

whenever we meet a Norwegian ku,

we from Bergen!

12.11.2017.

Dordi S.

Endelig skjer det noe konkret på gründerfronten i Kristiansund! Endelig skapes det bedrifter  slik som dette service-firmaet for havbruksnæringen. Endelig er det andre enn meg som skriver om direktefly fra Kristiansund ut i verden fra havbruksområdet rundt Smøla – Hitra – Frøya. Endelig viser ikke førstesiden i TK bare folk som slår ut med armene og drømmer opp luftslott eller foreslår institusjoner som ikke produserer noen ting, men folk som TAR FATT – direkte – med å PRODUSERE noe!

Men: I siste innlegg på denne fronten ropes det som vanlig på politikerne. Slutt med dette ropet på politikerne, gjør som sunnmøringene: Kom i gang – DIREKTE! Gå ikke der og vent på at politikerne skal gjøre noe hele tiden. Gjør noe selv! Gå på! Skal dere liksom vente på politikerne hele tiden, så går jo alle tog fra dere. Det er ikke politikerne som skal få i gang hjula! Offentlig planøkonomi daua ut sammen med Sovjetunionen for snart 30 år siden. Har dere ikke forstått det?

Laksflyene må gå nordvestover – over Nordpolen til Kina og omland. Korteste vei til de store markedene i Øst-Asia. Og hvorfor skal flyene med havmat fra Kristiansund innom Gardermoen? Nei, DIREKTE til New York, London, Paris etc. DIREKTE!

Ideen om at brønnbåter skal ankomme lakseslakteri og lakserøkeri  ved Kristiansund lufthavn er en grandios og intelligent idé! Chop-Chop! Kom i gang! Begynn planleggingen straks. Koble f.eks. Røkke på saken, så får dere en pangstart!

Og: Send brev fra Møre og Romsdal fylke + Kristiansund kommune til kommunene Hitra, Frøya og den kommende Heim kommune om å gå inn i Møre og Romsdal. Formål: Danne et av verdens sterkeste havbruksområder. Chop-Chop! Hepp-Hepp! Få hendene opp av bukselommene, dere nordmøringer, og få ut finger’n. Be eventuelt sunnmøringene om å ta Nordmøre i bruk, hvis dere ikke klarer det selv! Slutt med denne evindelige nordmørske sutringen og ropingen på offentlige spener! Jeg er SÅ lei av det, og Nikolai Knutzon i Himmelen er veldig lei av det! HOPPLA!

Hvorfor tror dere sunnmøringene har stått på så voldsomt med den dyre Nordøyvegen? Tror dere virkelig det er for at beboerne på denne «string of pearls» på Sunnmørskysten skal slippe å ta ferger når de skal til Ålesund for å ekvipere seg? Nei, ta fram kartet og se på denne øygarden: den kommer til å bli et av verdens fremste havmatproduserende områder! Det blir både, østers, blåskjell og blekksprut herfra å få på restaurantene i Paris. Jeg kjenner Oddvin Bjørge fra Ellingsøya (94). Han har nettopp skaffa seg nytt kvinnfolk og er multimillionær fordi han stod og så på at 50% av fisken han kjøpte, forsvant ned i sjøen som fiskeslo, og så kom han på å foredle fiskesloet. Hele Kina bruker vel hans fiskesaus, går jeg ut ifra. En sønn driver fabrikken hjemme på Ellingsøya. En sønn driver fabrikken i Seattle. En sønn driver fabrikken i Singapore. Selv sitter Bjørge på Valle Marina, det norske helsesenteret på Gran Canaria, og får stadig besøk av frodige og fine etterkommere. Han begynte som nykonfirmant med å leie seg et gammelt naust på Ellingsøya og kjøpe fisk som han saltet og la utover i fjæra og laget klippfisk av. Så en dag stod han, som skrevet står her, og så på fiskesloet i sjøen under naustet – og så fikk han idéen til foredling av avfallet! Men når det er sagt, så er han fremdeles så mye sunnmøring at han har aldri spandert en kaffekopp på meg, alle de årene jeg har kjent ham, enda jeg har hatt ham på julelunsj opptil flere ganger.  Men så kan Oddvin Bjørge også sjarmere en gråstein! Og han er det beste eksempel på hva man får til – helt uten å vente på noen politiker en kan sutre for!

Glærum, 11.11.2017.

Dordi Skuggevik

I lang tid nå har NRK igjen og igjen sagt at unge menn på 18 år er barn. Ungdomstiden er avlyst. Man er barn til man er 18 år – ifølge NRK. NRK hisser seg videre opp over at «barna» på 18 år fra Afganistan skal returneres til opprinnelsesland. Min bror gikk til sjøs da han var 14 år. Da var han ansett som voksen i Norge i 1950.

Mitt spørsmål er: Hvorfor skal unge menn fra Afganistan sitte tørrskodd og «nave» i Norge, mens våre unge norske menn blir sendt til Afganistan som soldater for å få skikk på landet deres? Hvorfor skal våre gutter risikere livet der borte? I stedet bør unge afganske menn i Norge sendes hjem for å hjelpe til med å få orden på hjemlandet sitt, etter sitt «studieopphold» her i et moderne vestlig land.

Og: er de reelle flyktninger? Jeg tror ikke det. Alle disse enslige unge menn sendes av sine familier hit for å skaffe familien et ankerfeste – først som «hjemsender» av penger til familiens underhold, deretter som ankermann for familiegjenforening. De passer på å sende sønnene hit før de fyller 18 år, fordi de da er sterkere forsvart med rett til opphold av FN’s barnekonvensjon. Etter 18 år har de voksen-status og kan sendes hjem.

Så har vi koret da, av nordmenn med prektighetsbehov som kaster seg ut i kampen for at det stakkars «barnet» på 18 år må få ligge ved Mor Norges bryst og varme seg, mens Mor Norges brave sønner drar ut som soldater og tar kampen på vegne av «barnet» på 18 år.

Disse enslige unge menn som kommer som asylsøkere, bør returneres til sine foreldre straks de viser seg i den norske døra, så får vi en slutt på at unge menn sendes ut på de lange farlige reisene av sine hensynsløse foreldre.

Glærum, 9.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik

Viser til mitt tidligere skriv om SuSu – parringsforsøket mellom Surnadal og Sunndal. I ettertid har jeg spekulert på hvorfor Surnadal ikke gjorde sine hoser mer grønne overfor Rindal, isteden for å gjøre seg lekre for Sunndalen, som Surnadal ikke har noen link til, bortsett fra at en del pendlere arbeider på Aluminiumsverket og henter skatteinntekter hjem til Surnadal. Hvis Surnadal slår seg sammen med Sunndal, så vil vi høre en stor SVUPP! – og Surnadal blir sugd opp i Sunndalen. Denne typen harakiri er visst det Surn’dalingene streber mot.

Rindal og Surnadal var jo en gang ett, og kommunene er en naturlig geografisk enhet der de ligger i samme dalføre. Samarbeidet med Kulturskolen, som jeg foreslo i kulturplanen jeg skrev og la frem før jeg gikk av som kultursekretær i 1986, det har jo gått veldig bra, fordi at en da kan ansette lærere i større stillinger – og i helstillinger.

Rådmann Georg Solem irriterte seg jo veldig over alle rindalingene som jobbet i Surnadal, og kjørte hjem med skatten til Rindal. Men så var han også en rådmann som passet på pengesekken. Når du snakket med ham på hans kontor, så gikk blyanten hele tiden på et papir – der han kontinuerlig oppdaterte kommuneregnskapet. Hjernen hans var en stor regnemaskin, for ikke å si – datamaskin. Han hadde nok svært lyst til å legge Surnadal og Rindal sammen med makt.

Nå deltar til og med Rindalingene i Teaterlaget i Surnadal! Det sier jo mye om rindalingenes storsinn, etter å ha vært karikert av Surnadalsrevyen i snart 50 år. Så hvorfor kan ikke Rindal gå sammen med Surnadal? Surnadal må ha gjort noe for å provosere Rindal, for da meieriene skulle fusjoneres, så var meieriet i Surnadal allerede modernisert og alt foregikk på én flate, mens Rindal meieri trengte voldsom opprusting. Rindalingene nektet på å levere melka si på et fusjonert meieri på Skei. Før ville de slå ut melka, sa bøndene i Rindal. Øvrigheta gav seg: Surnadal meieri ble nedlagt, og mye penger gikk med til å «please» rindalingene med å oppgradere meieriet til moderne standard. Mens det arbeidet pågikk, dro arbeiderne på Rindal meieri ned til Surnadal meieri på jobb. De himlet med øynene og sa: – I alle dager, hvorfor skal dette meieriet legges ned, mens Rindal meieri skal påkostes masse for å legge ned dette? En kan i ettertid lure på hva slags pressmiddel Rindal har for å få igjennom sine egensindige stabukkstandpunkter. For stabukker – det er de! En egen stamme med et eget språk – som skiller seg ubegripelig mye fra dialektene i nabolaget.

Ja, er det en egenoppdrift i Rindal for å fortsette med stammekulturen som er årsaken til at Rindal ikke kan se det opplagte: sammenslåing med Surnadal? Når Stangvik og Åsskard klarte å bli sammenslått med Surnadal uten å miste sin lokale kultur og identitet, så må Rindal klare det samme. Verst var det for stangvikgjeldingene på sørsida av fjorden – de mistet tilgangen til sitt gamle kirkested og sine gamle familiegraver, men de tok det med godt humør, og arrangerer hvert år sitt stammepowow: Ålvundfjorddagene. Stangvik har sin Stangvikfestival. Todalen har sin Todalsdag, og i Åsskard har de Bøfjorden Sjøbruksmuseum og St.Hans-vaka i Åsskard kirke. Det er bare her på Glærum vi har gitt opp vår gamle stamme og brent opp forsamlingshuset, fordi ingen var interessert i det lenger, og vandaler gjorde kål på det. Og det – enda navnet Glærum er 2000 år gammelt. Nei, rindalinger: kom nå hjem til deres gamle frender! Dere vil for alltid forbli rindalinger, selv om vi bor i en felles kommune. Dere er ikke lenger en skinasjon i skinasjonen, og Storhertug Ola må slutte å minnes «sina fornstora dar när ærad hans namn flög över» –  Trøndelag skikrets. Dere har jo allerede mange årlige egenmarkører og stammepowow: Kulturvekku, Småtrollvekku, Rindalsrevyen m.fl. Jeg kommer gjerne og feirer den rindalske identitet – for jeg har aldri trivdes så godt på noe arbeidssted som de to årene jeg var rektor på Rindal barne- og ungdomsskole! Den dagen dere i Rindal åpner det første anlegget for oppdrett av fjelløre og rør, så vil jeg gjerne bli invitert til å klippe snoren!

Men-men: Dere er vel redd for at helikopteret vil fly til Ålesund sykehus istedenfor til St.Olav i Trondheim? Det er vel der det stikker. Akkja.

Glærum, 8.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik

På den ene siden i Driva kan en lese om hvordan SuSu-folkene strør våre skattepenger ut over næringslivet i Surnadal og Sunndal, og på neste side kan vi lese om hva de skjærer ned på for å kunne betale 7 millioner av våre skattepenger for å subsidiere et stort antall bedrifter, og bevilge 1,5 mill. til. Det står stadig vekk smilebilder med og uten champis av SuSu-gjengen i lokalavisen, og Drivas redaktør skriver leder og heier på dem. Det er lite håndfast informasjon på detaljnivå i det som skrives.

Trolig går næringslivet helt utmerket uten disse kommunale subsidiene, og uten at disse SuSu-folkene løper omkring, leker sovjetisk planøkonomi og tar æren for at næringslivet tikker og går.

SuSu-folkene tar også æren for at det kommer bru over østre fjorden på Nordmøre. Men å holde på å flakse rundt Todalsbrua nå er helt på jordet, for brua ligger inne på veiplanen, alle kan slappe av – for den blir bygd nå. Og hvorfor er det den flaksende SuSu-flokken som avisene intervjuer og fotograferer hele tiden? Det er et styre som enda sitter der. Og hvorfor ser vi aldri styreformann Lars Løset i avisene i stedet? Dessuten tok det lang tid før SuSu-gjengen gikk inn for brua, de kauka og ville ødelegge Todalsøra og bygge langtunell der inne, lenge etter at tunellen Oppdøl – Sunndalsøra var kommet, og bru var blitt det eneste fornuftige.

Og kommer nå så mye av disse pengene til bedriftene? Det ser ut som om pengene ender opp i fest og fjas og lønn til et merkelig vedheng til kommunenes egentlige arbeidsfelt. Disse kommuneansatte kunne sikkert med fordel nedbemannes, for de representerer et utrivelig pengesluk som går ut over kommunenes egentlige oppgaver. Kommunen bør konsentrere seg om sine egentlige oppdrag. Når en ser at etter å ha lagt ned aldersheimen i Stangvik, så truer de med å legge ned deler av syke- og aldersheimen på Skei. De har ikke penger til ny Øye skole, de skjærer ned på småpenger på Glærumstranda. Da blir det for dumt for oss skattebetalere når vi ser heiagjengen fra SuSu lunsje på charterferje innover Todalsfjorden, i stedet for å dra på befaring Kvanne, Aksneset, Halsa – for virkelig å se på stedene som angår fjordkryssingen i indre fjord på Nordmøre.

Media må også snakke litt med seg selv og spørre seg om hvorfor de igjen og igjen springer etter SuSu-folkene, fotograferer dem og roper: Heia!

Dessuten – hele SuSu er bort i natta: Sunndalen orienterer seg mot Molde. Surnadal orienterer seg mot Kristiansund og mot Trondheim. Dette krampaktige tiltaket med å parre Surnadal og Sunndal er derfor helt dødfødt. Det oppstod fordi en del surnadalinger pendlet til Aluminiumsverket på Sunndalsøra, og ville ha døgnåpen vei for å kunne sove hjemme. Mens det det EGENTLIG dreier seg om – er å få landfast trafikk mellom Møre-byene og Trondheim/E6. Med tunell Isfjorden – Øksendalen vil indre vei med trafikken Ålesund – Trondheim komme over Todalsbrua. Det dreier seg kort sagt IKKE om Sunndal – Surnadal!

Kutt ut hele SuSu-sirkuset! De som har holdt på med dette unødvendige pengesluket kan nave til de finner andre jobber!

Glærum 6.nov. – 2017.

Dordi Skuggevik

Sur skattebetaler.

 

ARTIKKEL/SKREVET FOREDRAG: Artikkelen her erstatter en tidligere tekst som er fjernet, fordi det er kommet nye opplysninger. Denne artikkelen er primært stilet til lesere i Den katolske kirken i Norden, men kan også interessere ikke-katolske lesere.

26.sept. 2015, da avtroppende erkebiskop av Rouen, primas av Normandie, Mgr. Jean-Charles Descubes, holdt sin avskjedsmesse i domkirken Notre Dame de Rouen, erklærte domkirkearkitekten på vegne av eieren, den franske stat, plasseringen av Olavsrelikvien i katedralens ene nisjekapell ferdigstilt. Arbeidet ble påbegynt 7. mai.

Datoen på kirkekalenderen for Olav den Helliges dåp i Rouen er 16.oktober, men søndag 11.oktober 2015, ble den nye erkebiskopen av Rouen innsatt med festmesse i katedralen, med alt det fører med seg, så Mgr. Descubes valgte å markere ferdigstillelsen av dette arbeidet, den dagen han selv gikk av, etter å ha hatt hånden på roret for arbeidet med 1000-årsmarkeringene av Olavs dåp, helt siden første brevet fra Norge kom i 2006. Dette brevet ble sendt i forbindelse med Nidaros Domkors turné til Paris og Rouen, en turné som Nidaros biskop, Finn Wagle, erklærte som åpningen av arbeidet med Olavsjubileet i 2014. Nidaros domprost fulgte med på turnéen.

I 2014 ble 1000-årsjubileet feiret i Rouen i 5 dager. Minneplakett i krypten ble avduket av Den norske lutherske kirkes preses og Norges ambassadør til Frankrike, i forbindelse med en økumenisk festmesse i katedralen 18. okt. 2014, og søndag 19 okt. – om ettermiddagen, ble Olavsrelikvien båret inn i prosesjon i en stort anlagt pontifikal messe i katedralen, hvor biskop Eidsvig av Oslo/Trondheim holdt prekenen på norsk. Relikvien har nå funnet sin plass i St.Severs kapell i katedralen. Relikvien er et stykke av skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo. (Dominikaner-søster Anne Bente Hadland reiste med den i sin håndbagasje, og hadde svært interessante passeringer gjennom flyplassenes security-sluser…)

Avtroppende erkebiskop Mgr. Descubes meldte at innsettelsen av relikvien i kapellet ble innrettet innen de mulighetene de økonomiske rammebetingelsene satte, i en tid hvor flere ting skulle ferdigstilles.

Olavsmesser i nedre Normandie:

Sommeren 2014 forrettet erkebiskop Mgr. Descubes Olavsmessen på 29. juli i l’Abbaye de Lucerne i nedre Normandie for første gang. Under restaureringen av dette anlegget deltok det også norske studenter, og etter at det stod ferdig restaurert, er det blitt feiret Olavsmesse her på Olsòk de siste 40 årene. Stedet ligger rett inn for Mont Saint Michel – inne skogen. Siste påske delte Choeur Grégorien de Paris seg i to, og begynte en ny tradisjon med å synge Påske i l’Abbaye de Lucerne. Initiatoren er l’Abbé Antoine Guillaume i Normandie. Han sang i det gregorianske koret i Olavsoratoriet – alle tre konserter. Den som legger påskeferien til Normandie med leiebil, kan huske på denne muligheten til å høre Vikingtidens kirkesang fra 1000-tallet, og man vil alltid bære med seg den magnifike lyden av kirkeklokkene støpt i St-Lô, når en går ut i skogen og mørket etter completorium.

Normandies Olavsfane:

L’Abbé Antoine Guillaume er også en forkjemper for at Normandie skal slutte å bruke den engelske «standard» (fane) med 3 leoparder på, som hittil har delt plassen som Normandies offisielle flagg med Olavs-standarden – og gå helt over til bare å bruke Normandies Olavsfane – som er et rødt flagg med gult kors, og et rødt kors inne i det gule korset. Ved Olavsmessen i l’Abbaye de Lucerne i 2014, stod Olavsstandarden på ene siden av kordøren, og det norske flagget på andre siden.

Ny Olavsklokke i Rouen-katedralens klokkespill:

Restaureringen av klokkespillet (le Carillon) kom også igang før Mgr. Descubes avgang, og er kostet av den franske stat. Alle klokkene ble støpt på nytt ved restaureringen, fordi de var i svært dårlig stand etter lang tids bruk. Det ble dessuten samtidig støpt 16 nye klokker. En av disse er den nye Olavsklokken. Olavsklokken bærer innskriften: OLAF – EVÊQUE DE NORVÈGE – BAPTISÉ EN 1015 (Olav. Biskop av Norge, døpt i 1015.) Alle de 16 nye klokkene henger i nordre tårn, Saint Romain-tårnet, sammen med den store bourdonen Jeanne d’Arc som veier 9.600 kg. Den opprinnelige Jeanne d’Arc som ble opphengt i 1920 i anledning kanoniseringen av Jeanne d’Arc, veide 18 tonn, men den ble skadet 18.april 1944 i de alliertes bombing. Olavsklokken veier 180 kg, og er stemt i RE#4, og er en av de 16 tyngste klokkene i klokkespillet.

Historikere har ikke helt kommet frem til samme år for Olavs dåp, men franske historikere mener idag å være sikre på at Olav kom til Rouen med sin store flåte tidlig på høsten 1013, og dro derfra etter dåpen senhøstes 1014. Man bygger denne kunnskapen på klostrenes årbøker. På Olavsklokken skrives Olav – Olaf med f, som var vanlig i tidligere tider, og når årstallet er satt til 1015, trodde jeg lenge at Olavsklokken var et av initiativene til den norske toppdiplomaten, den 6. Fredrik (Fritz) Wedel Jarlsberg på Jarlsberg (1855-1942), men så er altså Olavsklokken resultatet av min egen masing siden 2006 om å feire de 1000 år siden Olavs dåp. Surprise! Rouenkatedralens nye intendant, som kan Olavsoratoriet utenat enda, sendte idag, på Allehelgensaften, bilde av Olavsklokken med sin gudfar, Guillaume Gohon, tatt 3.april 2016, da erkebiskop Mgr. Lebrun velsignet de 16 nye klokkene. Før ble kirkeklokkene døpt, og hadde faddere, nå blir de velsignet, men har fremdeles faddere. Velsignelsen av de nye klokkene var en meget vakker og festiv anledning, ser en på bildene.

Klokkespillet i Rouen-katedralen spilles av en meget høyt anskrevet klokkenist. På hjemmesiden for «le Carillon» kan en høre klokkespillet. Klokkespillet dekker 5 ½ oktav.       Det er det nest største i Frankrike, med 64 klokker, 35 ½ tonn bronse.  Det største befinner seg i Chambéry.

 

Bjørnson, Wedel Jarlsberg-ene og St.Olav.

Fritz Wedel Jarlsberg, tjente som minister for Sverige/Norge, senere Norge i Paris. Samme mann donerte sitt hjem Skaugum til Kronprins Olav i sin tid. Denne Wedel Jarlsberg var svært opptatt av Olav den Hellige. Bjørnstjerne Bjørnson, som var en 23 år eldre samtidig av diplomat/minister Wedel Jarlsberg, og som bodde i Paris i 5 år, og som døde i Paris i 1910, han var også svært opptatt av Olav den Hellige, og han arbeidet for å gjenopplive Olsòk-feiringen. Etter at 1000-årsfeiringen i Rouen var over, leste jeg Bjørnsons tale på Olavsdagen i 1897, da han stod ute på Ilevollen i Trondheim og holdt er stor tale om Olav den Hellige – i friluft, fordi han ikke fikk adgang til å holde talen i Nidarosdomen. Bjørnsons tale gav fasiten til Olavsjubileet i Rouen. Talen finnes i Lars Roar Langslets bok om Olav den Hellige. (Langslet var selvfølgelig tilstede i Rouen under feiringen.) Bjørnson må ha vært en viktig idéleverandør til – og inspirator for, minister Wedel Jarlsberg i dennes initiativer i Rouen. Når familien Bjørnson ankommer Paris rett før jul 1882 for å bosette seg der i flere år, da avslutter attaché Wedel Jarlsberg sin første periode i Paris: 1879 – 1882. Bjørnson må ha konferert med Wedel Jarlsberg før han gikk til det skritt å flytte hele familien til Paris. Familien Bjørnson ferierer i Tyrol rett før Wedel Jarlsberg tiltrer som legasjonssekretær i Wien i 1885.

På en faksimile i Aftenposten, for et års tid siden, så jeg Bjørnsons adresse i Paris på et brev til Bjørnson fra Strindberg: rue Faraday 15, Ternes. I okt. 2016 skrittet jeg opp avstanden fra Bjørnsons dør til døren hvor jeg bodde som au-pair i 1968/69. Det var 620 skritt. Bjørnson bodde i siste 1800-talls husrekke ut mot Bologneskogen i bydelen Ternes. Herfra er det heller ikke langt å gå ut til Île de Jatte, hvor impresjonistene har malt seg selv i sine frokoster i det grønne. Rett ved ligger det en park med navnet Square Olave et Robert Baden-Powell, men parken har ikke noe med Olav den Hellige og Bjørnson å gjøre, noe jeg trodde da jeg oppdaget parken – før jeg fikk lest plaketten på parkens port. Olave i parken – var kona til Baden-Powell. Sammen stiftet de speiderbevegelsen. Bjørnsons brev på internet plasserer familien her fra januar 1884 til februar 1885, men de har to andre adresser før de kommer hit. De forlot Aulestad i oktober 1882, og de feirer jul i rue de Pasquier 10 bak Madeleine-kirken, sannsynligvis et midlertidig hotell, men i september 1883 finner vi dem i Avenue Niel 96, ved Place Pereire. 22.des.-83 inviterer Bjørnson Strindberg på middag på Avenue Wagram «kl.6 presis». Trolig i en restaurant. I september er Bjørnson-ene i Tyrol, og i oktober-84 er de kommet til rue Faraday. Fra disse adressene etter jul 1882 har nok Karoline gått og kjøpt maten på markedet i rue Poncelet/rue Bayen ved Place de Ternes, rett nord for Triumfbuen, hvor jeg handlet hver dag for familien jeg var au-pair hos i 1968/69, men det skulle gå 50 år før jeg oppdaget at jeg bodde i samme strøket som Bjørnson, enda jeg lurte den gangen svært på hvor Bjørnson hadde bodd. Alt dette kan synes unødvendig å fortelle, men det viser at Bjørnson var svært integrert i Frankrike, og var «hjemme» i Paris, og må nødvendigvis ha hatt mye med minister Wedel Jarlsberg å gjøre – og må også ha vært svært opptatt av Norges og Olav den Helliges historie i Normandie.

Hvis jeg er rett informert, var Fritz Wedel Jarlsberg den som også tok initiativ til Olavskapellet/Sjømannskirken i Rouen, som Den norske kirke dessverre avsakraliserte rett før Olavsjubileet i 2014. Alteret ble fjernet, og orgelet ble flyttet til sjømannskirken i Torrevieja. Han var det vel også som tok initiativ til norske gymnasklasser på Lycée Corneille i byen. Men Bjørnson står nok hele veien bak ham med sine referansekunnskaper. Wedel Jarlsberg var norsk minister i Paris, Madrid og Lisboa fra 1906, fra 1921-30 bare i Paris, så Wedel Jarlsberg var altså den øverste norske representant i Frankrike da Bjørnson døde i Paris i 1910, og ble bragt til København med den franske presidents togsett. Minister Wedel Jarlsberg i Paris sin slektning – Wilhelm Wedel Jarlsberg fra Bogstad-grenen, var Norges ambassadør til Vatikanet på denne tiden. Han stod bak etableringen av Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso i Roma. Ellers var den katolske biskop Falize fra Luxembourg, i tiden 1887 – 1923, svært aktiv med gjenoppbyggingen av Den katolske kirkens infrastruktur i Norge, og knyttet Norge nærmere til kontinentet. Fra 1843 var det ikke lenger ulovlig å være katolikk i Norge – takket være en fransk dronning av Sverige/Norge, og den norske åndseliten og kunsteliten i Norge satt spredt utover Europa og bygde opp mot det nye selvstendige Norge som skulle komme i 1905. De oppholdt seg i Düsseldorf, i Dresden, i Berlin, Paris og Roma.  I Roma satt historikeren P.A. Munch og skrev Norges historie ut av Vatikanets arkiver. Disse menneskene visste veldig godt at det moderne Norge ble født i Rouen, høsten 1014 – da Olav og hans store flokk avsluttet sitt dannelsesopphold med å la seg døpe – for så å reise hjem og føre Norge inn i deres tids modernitet. Norges åndselite som en finner spredt ut over Europa i siste halvdel av 1800-tallet, reiste hjem og gav det fornyede selvstendige Norge i 1905 – en historie, en kunst, en kultur, et åndsliv, en tilbakeføring av den gamle katolske kirken – alt dette som de hadde hentet ute i Europa, slik som Olav Haraldson gjorde det da han kom hjem fra kontinentet i 1015. Det kontinentale Europa hadde da vært stengt for Norge helt fra Reformasjonen i oktober 1536, men disse menneskene åpnet Norge igjen – for Europa. Bare den norske handelsflåten hadde holdt kontakten med omverdenen etter Reformasjonen. Dette bakteppet er viktig å ha klart for seg, og dessuten se aksen 1014 – 1905: Olavs dåp – Norges nye selvstendighet.

Bayeux-teppet: Brodert i «Ringerike-stil».

Olav den Hellige er nå markert tre steder i selve katedralen og ett sted ellers i byen, for entusiastiske rouanesere driver sin egen «sjømannskirke» i det gamle Olavskapellet litt nedenfor katedralen, og de hadde sin egen feiring av Olavsjubileet. Kirkerommet der er jo nå dessverre – og som nevnt, mer en forsamlingssal etter Den norske kirkes avsakralisering av det gamle kirkerommet rett før jubileet som skulle markere Kristendommens gjennombrudd i Norge.

Det har vært stor begeistring i Rouen og Normandie for gjenåpningen av denne delen av også deres historie, så regionguvernøren har bestemt at det nå skal bygges museum og forskningssenter for vikinghistorien i Rouen og Normandie. Norge vil nok få en stor plass her, for nå opplyses det at Bayeux-teppet som fremstiller slaget ved Hastings i 1066, er brodert i «Ringerike-stil». Olav vokste opp på Ringerike, og dette må bety at det har vært kvinner derfra som fulgte den store flåten Olav lå i Seinen med i halvannet år. Disse kvinnene må ha lært fra seg til normanniske kvinner – hvordan de broderte sin «Ringerike-stil». Over så lang periode borte fra hjemtraktene er det også rimelig å anta at det var en god del trafikk mellom hjemlandet og den store flåten ved Rouen. For en skarpseiler tok det bare et par døgn å seile fra Jylland og ned til Normandie-kysten, så det må nødvendigvis ha vært en god del trafikk mellom Olavs flåte i Rouen og hjemlandet – over så lang tid. Opplysningen om den nye måten å brodere på som franske damer fikk lære seg, kan tyde på at vikingflåtene hadde med kvinner som sannsynligvis tok seg av matlaging, klær, klesvask m.m. Kvinnene i Vikingtiden var selvstendige damer som tok seg av alt hjemme hvert sommerhalvår når mennene var ute på sine ferder over hav og opp gjennom fjerne lands elver. Det bør derfor ikke være noen overraskelse at kvinner også fulgte med på vikingferdene. Jeg har ofte skrevet at Olav og hans «menn» ble døpt – men nå skriver jeg Olav og hans «flokk», for det må ha vært broderende kvinner blant dem som bemannet den store flåten til Olav Haraldson, og som også fulgte høvdingen i dåpen.

Olavsjubileets initiatorer:

Feiringen av 1000-årsjubileet for dåpen av Olav den Hellige og hans flokk, kom konkret i gang med assistanse av hovedorganisten i Sacré Coeur de Montmartre i Paris, Gabriel Marghieri. Undertegnede har arbeidet med ham og kjent ham siden 1983, og han gikk til sin kollega, domorganisten i Rouen, Lionel Coulon, og Coulon gikk til erkebiskopen. På møtet med de ansatte som ble holdt ved erkebiskopens bord, ble det enstemmig vedtatt den 31.januar 2013 å gå inn for dette jubileet, og på møte mellom undertegnede og erkebiskop Descubes i oktober samme år, forsikret han seg om at han kunne gå inn for fremføringen av Olavsoratoriet i katedralen.  Biskop Eidsvig gav undertegnede en bamseklem nede i foreningslokalet i St.Olav domkirke i Trondheim på Olsok-dagen samme år, og sa han ville ikke forlate Trondheim før han hadde snakket med Nidaros biskop og Trondheims ordfører. Dermed kom også Den norske lutherske kirke og trønderne på banen med etterhvert et fyldig programbidrag som fulgte på den store åpningskonserten med Olavsoratoriet: 90 franske og 90 norske sangere og musikere fremførte Olavsoratoriet både i Stavanger Konserthus (førpremière) på programmet for Grunnlovsjubileet 2014,  première i Notre Dame de Rouen, og med gjentatt fremføring i Sainte Clotilde de Paris, byen hvor 4 av de 6 første erkebiskopene av Nidaros ble utdannet. (Sainte Clotilde var en norsk-estisk prinsesse fra Burgund som kristnet sin mann Clovis, konge av Frankrike, som så kristnet Frankrike.)

(Det hører kanskje med til historien at undertegnede betalte underskuddet på Olavsoratoriet med salg av vinterhiet sitt på Gran Canaria pluss noen aksjer arvet fra sin avdøde mann, Bjørn Tande, og som sluttsats fikk 70.000 i straffskatt fra mor Norge, som ikke hadde støttet Olavsoratoriet med en eneste krone! Underskuddet kom på 2.266.354,50 kr.)

«Memorial de Saint Olav»:

Undertegnede har fortsatt samtalene skriftlig med folkene i Rouen om videre utvikling av samarbeidet som oppstod rundt jubileet, og ved besøk i Rouen i oktober 2016.

Mgr. Dominique Lebrun, den nye erkebiskopen av Rouen og primas av Normandie, har «arvet» etterarbeidet med Olavsjubileet etter sin forgjenger. Samtalen har gått på hva som skal skje med Saint Sever-kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert.

Den nye erkebiskopen fikk en fryktelig opplevelse rett etter sin tiltredelse da presten Jacques Hamel fikk strupen skåret over ved alteret da han forrettet morgenmessen i sin sognekirke – 9 km fra Katedralen. De to algirsk-franske gjerningsmennene ble skutt på sakristi-trappen av politiet. Dette skjedde 26.juli 2016. Alt annet ble irrelevant. På søndagsmessen 16.okt. dreide prostens preken seg enda om dette fryktelige drapet, ikke om Olav den Hellige og hans dåpsdag som faller på denne dagen. Som librettist skrev jeg inn en slik drapshandling i «Klagesang fra Varrandi» – og kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at en slik udåd som vi tror hører hjemme i Vikingtiden for 1000 år siden, 2 år senere skulle bli begått 9 km fra Rouen-katedralen!

I St. Sever-kapellet stod det en flott modell av et vikingskip, omtrent en famn langt – også før 1000-årsjubileet for Olavs dåp, og den står der fremdeles. Mgr. Dominique Lebrun, skriver i sitt brev til undertegnede – datert 29.nov.2016, at sidekapellet som er viet til St.Sever (Sivert) hvor relikvien av St.Olav er plassert, det vil fortsatt forbli St. Severs kapell, men det vil også være et «Memorial de Saint Olav» – «Olav den Helliges minnested» i katedralen Notre Dame de Rouen.

Erkebiskop Lebrun konstaterer videre at i dette kapellet vil det ikke bli satt opp noe alter, fordi det ble bestemt av 2.Vatikankonsil at det skal ikke settes opp «tilbedelsesaltere». Messen skal feires ved hovedalteret, og det skal være rom rundt alteret så presten kan gå rundt det.  Han viser til «Missel Romain, Présentation générale, no.303».

Derfor ble også alle alterne avkledd i sidekapellene i Rouen-katedralen og i alle andre kirker, da det ble slutt på at alle prestene feiret messen ved hvert sitt alter, og concelebrasjonen ble innført.

Men, da jeg var i benediktiner-klosteret Faugombault i Sentral-Frankrike i oktober 2013, kunne jeg ved morgenmessen kl. 7, oppleve at alle prestene stod ved hvert sitt alter nedover langs de to søylerekkene bakover i kirken og leste messen hver for seg, mens en prest gjorde det samme ved hovedalteret. Det var helt stille i kirken, for alle leste messen stille og i sitt eget tempo, slik at hostien ble hevet til forskjellig tidspunkt fremover i kirken. Det var en sterk opplevelse, så jeg forstår dem som savner dette, både prester og menighet. Men, skriver erkebiskop Lebrun, Vatikankonsilets skrifter må respekteres i de vanlige kirkene. Så hvilken dispensasjon man i Faugombault har fått fra Roma, det kjenner jeg ikke til. Konklusjonen er i alle fall, at vi kan ikke snakke om «Olavsalteret» eller «Olavskapellet» i Rouen-katedralen. Erkebiskop Lebrun kaller derfor dette stedet i katedralen for «Memorial de Saint Olav» – «Olav den Helliges minnested». Det skal komme opp en opplysningstavle på smijernsgitteret, slik det er satt opp på alle kapellene.

En må være klar over at disse store katedralene i Frankrike eies av staten, og det er domkirkearkitekten som skal godkjenne alt som gjøres. Da jeg foreslo minneplakett i krypten – i sin tid, hadde jeg først en lang vei å gå med daværende erkebiskop Mgr, Descubes. Deretter hadde han en lang vei å gå med domkirkearkitekten. Så kunne Nidarosdomens restaureringsarbeider utforme plaketten – i kleberstein, etter den franske domkirkearkitektens krav.

I september 2015 var jeg på besøk i katedralen i Bath i Syd-England. Da jeg stod foran koret i katedralen, så jeg plutselig at til venstre for koret, hadde man anrettet et slags åpent kapell. Altertavlen var et helt nytt tryptikon utført i tekstil i lyse gammelrosa og beige farger. I midtfeltet kunne man se en prest bakfra som hevet modellen av katedralen opp – altså: kirkens grunnlegger. Han stod i en haug med stein og  bein. Jeg forstod straks at dette var St. Alphège, abbeden i Kantarborg (Canterbury), som ble drept i sakte tempo over måneder med steinkasting av vikingflokken Olav Haraldson var med i, og som gjorde at han fikk slik avsmak på denne formen for tortur, at han dro sin vei med sine menn – nedover langs Normandie-kysten. Dette var Olavs første snupunkt som førte ham til hans livs avgjørende snupunkt i Rouen: Dåpen. Da jeg skrev om dette til avtroppende erkebiskop i Rouen, Mgr. Descubes, skrev han tilbake at dette var en tankevekkende opplysning, fordi den siste presten han som erkebiskop ordinerte, bar det sjeldne navnet Alphège. I ettertid må en undre seg over hvorfor man i Bath setter opp et alter for en helgen – uten å bry seg om 2. Vatikankonsils bestemmelser i «Missel Romain, Présentation générale, no.303» Men, det stiller seg kanskje annerledes når helgenen er katedralens byggherre, og dessuten ble katedralen av-katolisert under den engelske reformasjonen, selvfølgelig.

Noen som har vært i Rouen-katedralen vil i dette høve nevne at – ja, men – det er jo et alter i Maria-kapellet, og der feires messen. Maria-kapellet er så stort, at det må faktisk regnes som en kirke for seg selv, og dessuten er katedralen viet til Vår Frue.

Det står et nytt alter i det nyrestaurerte kapellet for St. Jeanne d’Arc til høyre for tårnfoten og hovedalteret, men trolig blir det aldri feiret messe ved dette St. Jeanne d’Arc –alteret, som kanskje er mer en kunstnerisk skulptural fremstilling av St. Jeanne d’Arc’s oppdrag – med sverd, for Jesus og Maria. Bak dette «alteret» finner en nedgangen til krypten, hvor man finner minneplaketten for Olav den Helliges dåp. Her nede i krypten, ved brønnen og minneplaten, der er det oppsatt et alter og benker, og her kan det feires messe.

Grupper fra Norge som ønsker å feire messe ved sitt besøk i Olav den Helliges dåpskirke, må i alle høve kontakte erkebiskopen. Hans sekretær snakker bra norsk, og sang i koret i alle tre konsertene med Olavsoratoriet ved 1000-årsjubileet i 2014. Dessuten er den nye intendanten for katedralen en dame som også sang i dette koret. I oktober 2016 sa hun at hun fremdeles kunne alle tekster utenat – også de nynorske, og kunne ha stilt på konsert neste dag! (Hun er tidligere tysk-lektor.)

Norske grupper kan sikkert feire messe enten nede i krypten, hvis man ikke er for mange, i Maria-kapellet, hvis gruppen er større, eller ved høyalteret under tårnfoten. Hvis man vil besøke krypten, må man spørre vakten om å bli ledsaget ned, fordi området der krypten ligger, er åpen inn mot store rom under kirken, og der kan man ikke oppholde seg alene uten ledsager. Man kan lett komme ut på en evig vandring her nede…!

St. Olav i «Julekapellet»:

Kapellet hvor Olavs-relikvien er plassert, ligger som et av de første sidekapellene til venstre på nordre vegg i katedralen når en kommer inn gjennom vestveggen. St. Sever-kapellet er i veldig grad et julekapell: Oppe på veggen til høyre henger det et stort gammelt maleri av Den hellige familie. På venstre vegg et stilmessig lignende maleri av «La de små barn komme til meg». I de høye, flotte glassmaleriene hvor en del av Middelalderens blå glass som ikke kan gjenskapes idag, og som overlevde de alliertes bombing under siste krig – der er St.Nicholas fremstilt, i tillegg til St.Sever og St.Catarina av Siena. St.Sever – Sivert på norsk, er et gammelt romersk navn som også har manifestert seg i navnene Sjur og Sigurd i Norge. «Sjursmøss» observeres fremdeles med gamle skikker og tradisjoner på Mørekysten, Trøndelagskysten og på Helgeland – den 23.desember. Noen har trodd det er Sigurd Jorsalfar som ihukommes, men det er mer sannsynlig at det er St. Sever (Sivert). Ettersom han var biskop av Avranche i Normandie, senere helgen, må nordmennene ha kommet i kontakt med feiringen av ham i Normandie. Han som i 1050 bygde den første av 30 Olavskirker i England, den i York, som fremdeles er en menighetskirke i bruk – han het Seward, et navn som også må stamme fra St.Sever/Sivert. At navnet er et gammelt romersk navn, opplyste en kyndig person i Paris. Jeg skal senere idag gå med en forlovelsesgavegave til en Sivert og hans utkårede. Denne Sivert er den 8. Sivert i huset hvor jeg er født og oppvokst, så St. Sever må ha fått et sterkt gjennomslag nordover fra Avranche i Normandie.  Navnet Sivert blir ofte uttalt Siver på Nordmøre, og da ligger dette navnet helt inn til dette helgennavnet. St. Sever var biskop av Ravenna i Italia før han kom til Avranche i Normandie.

At Olavs-relikvien er blitt plassert i dette julekapellet, har sikkert også litt å gjøre med at julen var den første store kirkefesten hvor Olav Haraldson opplevde å bli konfrontert med Kristus. Derfor åpner Olavsoratoriet med Olavs møte med julen. Derfor satte kanskje også den forrige erkebiskopen Olavs-relikvien i dette kapellet, og ikke bare på grunn av at vikingskipsmodellen stod her. Men kanskje ble vikingskipsmodellen plassert her, i sin tid, fordi St.Nicholas er de sjøfarendes helgen, sammen med St.Michael, og fordi folk har tidligere forholdt seg til at det er julen Olav først braser inn i når han høsten 1013 kommer til Rouen, hvor han i nærmere halvannet år blir formet til den han skulle bli, og herfra begynne den veien som skulle føre ham til Stiklestad.

Rouen – de unges valfartssted?

Hvis er drar til Roma og er tilstede på feiringen av Olavs dåpsdag ved Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso den 16.oktober, vil en ikke se mange unge. Her møtes de voksne og veletablerte – katolikker og ikke-katolikker fra Norge, og stort sett de intellektuelle. På Stiklestad ser en heller ikke mange unge på Olsòk. Men – Rouen bør bli de unges valfartssted. Det var her en gang at det kom en ung mann og opplevde sitt snupunkt og fant en ny retning for livet sitt. Derfor bør Rouen bli et viktig tenkepunkt for unge mennesker, primært for ungdom fra Nord-Europa, men ikke bare derfra. Alle unge trenger å finne retningen for sitt liv.

Undertegnede har introdusert idéen om en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, for å starte opp en tradisjon, hvor en senere kan ta med skoleklasser, konfirmantgrupper og andre grupper av unge til dette punktet i geografien hvor Olav Haraldson som ung mann opplevde å finne en ny retning for livet sitt, noe som fikk store konsekvenser ikke bare for Nord-Europa, men for hele Europa.

Nordisk bispekonferanse har behandlet dette forslaget på sitt møte i Oslo, uten at jeg har sett eller hørt noe om hvordan mitt brev til dem om dette ble mottatt. Jeg foreslo for dem å legge et neste møte i Bispekonferansen til Rouen. Norges unge katolikker har også fått et innspill om dette, og de sa at de ville ta det opp med sine nordiske trosfrender på stevnet for unge nordiske katolikker i Vadstena siste sommer. – Erkebiskop Mgr. Lebrun i Rouen sier i brevet sitt at de unge pilgrimer er velkomne! Hans sekretær sukket litt over at i Rouen må de stille opp med et mottaksapparat – men det er selvfølgelig en forberedelse alle må delta i å planlegge godt. Og de verdslige makter i Rouen har sagt seg interessert i å delta. Idéen bør også interessere dem som arbeider med ungdom som ikke er katolikker.

Da Olavsoratoriet ble fremført i Notre Dame de Rouen 15.okt. 2014, kjørte en buss med folk fra Bergen rett forbi og til Lisieux. Man kunne bli ganske perpleks av mindre. Men saken var at Therèse de Lisieux – hun er blitt svært kjent blant norske katolikker – så dit ville bussen fra Bergen. Gruppen må ha vært underinformert om hva som var på gang med feiring i Rouen disse dagene. Jeg traff gruppen på Domkirkeplassen i Rouen senere, og jeg syntes veldig synd på dem – at de hadde reist helt fra Bergen, og fikk ikke oppleve at serberen fra Den norske opera sang Olav på nynorsk for 1200 franskmenn som satt og gråt. Jeg forteller dette, fordi jeg som pedagog på forhånd vil fraråde «å ta med Therèse av Lisieux når vi først er der».  Skal en arrangere en «Nordisk katolsk ungdomsdag» i Rouen, så må en ha fokus på det en er kommet dit for – med de unge: Den unge mannen som opplevde sitt snupunkt, som fant en ny retning for sitt liv, noe som fikk store konsekvenser – også for oss i dag, især de unge. De som har ansvaret for Kirkens pedagogikk, bør forstå at Rouen er et brennpunkt hvorfra en kan utlede de store linjene i Kirkens undervisning av de unge. Jeg vil derfor avslutte med å ønske Den nordiske bispekonferanse en opplysende pilgrimsreise til Rouen, med et inspirerende møte for bispekonferansen i og ved Olav den Helliges dåpskirke.

===================================================================

Etterskrift – Allehelgensaften – 31.okt.:

Denne artikkelen er ¾ år forsinket fordi jeg har arbeidet med ferdigstillelsen av et bokmanus på et annet felt. Akkurat igår, da jeg skulle sende avgårde denne artikkelen, kom det brev fra biskop Kozon av København, som nå presiderer Den nordiske bispekonferanse. Han skriver at Bispekonferansen har behandlet forslaget om nordisk katolsk ungdomsdag i Rouen to ganger, og de har luftet saken med sine ungdomsorganisasjoner – men uten noen respons. – Jeg skriver tilbake:

Hvordan kan man respondere på noe man ikke har kunnskap om?

Da jeg – før Olavsjubileet i Rouen, kontaktet formannen for NUK – Norges unge katolikker, da svarte formannen den gangen at – Olav angår oss ikke. – Da har dere ingen kunnskap, svarte jeg. Dere har hatt dårlige lærere!

Olav var gift med svenskekongens datter. Hennes søster ble gift med storhertugen av Russland. Deres datter ble gift med Olavs bror, senere konge av Norge. Olavs datter ble hertuginne av Sachsen – og ble stammor til Tsarfamilien av Russland, Keiserfamilien i Tyskland og de aller fleste kongehus ellers i Europa. Hennes linje går gjennom Christian IX av Danmark «Hele Europas svigerfar». Olavs bror avledet dessuten engelskmennene ved York, så normannerne ganske håndfritt kunne gå inn i England og styre landet i 400 år. Olav omgikkes hoffet i flere land i Nord-Europa, fra Rouen til Novgorod. Likevel er det noen som ikke forstår fremstillingen av ham på altertavlen ved Olavsalteret i San Carlo e San Ambrogio al Corso i Roma! Og: Europa er pepret med Olavskirker, den første – bygd i Konstantinopel i 1033, hvor sverdet hans fra slaget på Stiklestad lå på alteret! Han bragte ikke bare moderniteten til Norge – men til hele Nord-Europa – noe som hadde effekt på hele kontinentet!

Unge katolikker i de nordiske land er nesten alle 2.generasjons innvandrere. De lever i  katolisismen fra sine opprinnelsesland, og har problemer med å ha en felles nordisk identitet, noe som medfører et problem med å gå i dybden sammen. De blir værende i en spesiell type overfladiskhet, som i lengden ikke er tilfredsstillende for dem. Det som kan gi disse unge menneskene en felles stamme å pode seg inn i her oppe i nord – er nettopp Olav den Hellige. Han knytter dessuten an svært internasjonalt. Den kirkelige pedagogikk kjenner ikke sin besøkelsestid, hvis ikke kirkens ledere klarer å forstå dette. Den kirkelige pedagogikk må ta utgangspunkt et sted, og det må være med begynnelsen: Rouen. Jeg foreslår derfor – enda en gang, at Bispekonferansen tar en befaring på startpunktet – og legger et neste møte til Rouen, hvor de planlegger en pedagogikk for å instruere sine unge katolikker om hvor det hele begynte – der det begynte. Så tar man det derfra. Læreboken er skrevet: Oratoriet «Olav den Helliges dåp»

De unge kommer tidsnok til Stiklestad.

Glærum, Allehelgensaften – 2017.

Dordi Skuggevik

Pedagog, kristendoms- og historielærer i 35 år.

Nå: 1.communionslærer.

 

Link til Olavsoratoriet på internet: http://goo.gl/DHUjyG

Engelsk oversettelse ruller på skjermen.

Teksten er vasket av biskop emeritus Robert J. Rose, Grand Rapids, Michigan, USA.

Denne teksten er ment også til bruk i kirkepedagogisk sammenheng.

CD-en er for tiden utsolgt, men finnes kanskje enda på St.Olav bokhandel i Oslo, i  Nidarosdomens kiosk, på Stiklestad besøkssenter og på Samvirkelaget på Selje.

I Rouen har CD-en vært utsolgt lenge.

Link til klokkespillet i Notre Dame de Rouen:

http://www.carillon-rouen.fr/02-carillonrouen.html