Farvel til P2

Bjørn Alterhaug skal ha takk for sin fyldestgjørende og velbegrunnede kritikk av P2 forleden. Jeg vil her si farvel til P2. Jeg orker ikke samlivet med P2 lenger. Som for alle aleneboere, er radioen en følgesvenn gjennom dagen: Man våkner, slår på nyhetene på nattbord-radioen. På badet forsetter radioen der radiomorgenen, og så tar kjøkkenradioen over. På mitt soverom er det nyhetene ved midnatt som blir inngangen til natten. Men, nå orker jeg det ikke lenger. NRK har fått for mange kanaler. De har for mye sendetid. De vet ikke hva de skal fylle sendeflatene med lenger. Og det skal ikke koste for mye. Reprise. Reprise. Reprise. Og skvatrete jabbing. Det er blitt situasjonen.

Idag er det søndag morgen, og tidligere har lørdag morgen og søndag morgen vært tilbragt med frokost på sengen og frokosthvil med P2. Men, i dag var det slutt på tålmodet da reprisekanalen P2 presterte 2 repriser før jeg gikk bort og åpnet PC-en for å skrive mitt farvel til P2. Mellom 07 og 10 får man nå bare verbale innslag både lørsdag og søndag. Men det er bare «Museum» og «Verdibørsen» som fremdeles er verdt å høre på. «But, if it’s good, it is discontinued!» som de sier i Amerika – hvis det er bra, så blir det slutt på det. Disse programmene står for hugg, går jeg ut fra, og denne sendeflaten vil også heretter bestå av 2 fast ansatte og en mikrofon – som pjatte-prater om dill og dall hollom.

Jeg har trøstet meg på å slå over på «Alltid klassisk», da det ENDELIG ble mulig å høre den kanalen der jeg bor, men denne kanalen er ødelagt av at de spiller bare musikk som er så gammel at det ikke lenger er TONO-avgift på den, og kanalen er blitt en sviskesuppe. Det er grenser for hvor mange ganger en orker å høre 1.sats av «Måneskinnssonaten» og Gounod’s «Ave Maria»…..for ikke å snakke om «dans» av Grieg. Og siden Alterhaug var min lærer i hørelære og akkordprogresjoner da jeg studerte musikk på universitetet i Trondheim i slutten av 70-årene, så vil jeg si at trudelutten NRK har kostet på seg i diverse utgaver, og som skjærer rett gjennom alle klassiske musikkinnslag nå, uten det minste hensyn til modulering av noen art, og som jeg diverse ganger har oppfordret NRK til å slutte med – så er det nå definitivt slutt på å høre på både «Alltid klassisk» og på «Ring inn musikken». Eg verte sjøklein av det!

Vi er dessuten blitt fanger i NRK’s radioverden. Før i tiden kunne vi slå over på både Bayerische Rundtfunk, BBC, Luxembourg etc. – men nå er vi innestengt i Radio-Norge.

HJÆLP! Løsningen blir stillheten. Og eget platearkiv.

På TV er det enda mulig å komme seg ut av den norske navlen: Etter Dagsrevyen slår jeg over på BBC, slik at jeg får vite hva som – egentlig – skjer i verden.

 

Dordi Skuggevik.

Ex-P2-lytter.

Publisert i Adresseavisen 23.10.15. m/foto av radio på badet.

 

Gud er ingen demokrat, Herr Tjørhom!

Eg er sliten av stadig å møte Ola Tjørholm i avisspaltene, der denne lutheraneren spring omkring og bjeffar oppetter veggene i den katolske kyrkja, og trur han er katolikk.

Denne trojanske hesten i den katolske kyrkja må ha fått ei for rask, for grunn og for lite tilpassa konversjonsundervisning.

Eg hadde den store lykke å bli undervist av Pater Olav i Trondheim, ei tilpassa undervisning i einerom. Frå ein av desse timane har eg sitatet i overskrifta.

I intervjuet i Dag og Tid 6.februar, sprett Tjørhom og intervjuaren, Halvor Tjønn, frå overskrift til overskrift, der kvar overskrift tilhøyrer enorme tema, men som blir kommentert med verbalsjablongar som dels er sterkt på sida av realitetane, og som vi har høyrt så mange gonger før at vi er grundig lei av dei. Skulle eg kommentert kvar sjablong, måtte eg ha fått skrive ein artikkelserie i Dag og Tid.

 

Kort og fort, nokre av sjablongane, og eg tek til attafrå:

  • Sølibatet produserer ikkje nokon pedofili. At pedofile dessverre er vortne prestar, er ei anna sak. Den katolske kyrkja kjem faktisk betre ut på en statistikk eg har sett, enn andre trussamfunn. Ratzinger, seinare Pave Benedict, sleit seg ut på å rense opp i dette elendet.  Han vart fort ein gammal mann. Sølibatet er ei gave til oss katolikkar, fordi våre prestar  gjev oss heile si tid. Ein amerikansk katolsk prest på Island sa det slik: «Å vere familiefar er ei stor oppgåve. Å vere prest, er ei stor oppgåve. Begge deler er for mykje for ein» Katolske prestar kjenner betre til ekteskapet frå skriftestolen, enn ein luthersk prest – som berre kjenner sitt eige ekteskap, vil eg påstå. Tjørhom kjører dette opp i etterkant av det evindelege maset om kvinnelege prestar. Den katolske kyrkja er verdsomspennande, og det er ikkje greit med kvinnelege prestar overalt i verda, og ei reform må komme i heile kyrkja, ikkje berre her og der. USA blir her drege inn heilt karikert.

 

  • «Inkvisisjonen» blir brukt som eit lada uttrykk til å stemple Truskongregasjonen som noko gammaldags, og dermed suspekt og forkasteleg. Eg ville ikkje vore heilt trygg som katolikk, dersom den verdsomspennande 2000 år gamle katolske kyrkja ikkje hadde eit forum der trua til eikvar tid er under debatt på huset i Vatikanet. I oktober 2013 satt eg faktisk på eit tomannsbord, 6 meter fra bordet til Paven, og åt middag saman med ein medlem av Truskongregasjonen. Da Paven reiste seg og gjekk frå bordet, helsa eg han med tommelen opp, og ansiktet hans åpna seg i det store smilet han av og til bestrålar oss med. Kompisen min sidan 1986 som sit i Truskongregasjonen, minner meg svært lite om inkvisisjonen, enda han har studert hos Jesuittane. Tenkjer dei ikkje nytt i Truskongregasjonen, Herr Tjørhom? Dei tenkjer, i alle fall.

 

  • Hierarkiet er eit problem for Tjørholm. I Norge har vi flat struktur på det meste, og ender ofte opp i «polsk riksdag» og får lite gjort, utan å snakke lange skjegg. Fetteren min flytta heim frå næringslivet i Sverige, men måtte flytte tilbake. Han greide ikkje den flate strukturen i Norge, der alle stod på ei linje og alle skulle bestemme, som han sa. Det skulle vorte litt av eit rot om den store katolske kyrkja skulle hatt flat struktur!

 

  • Konkordatet og Hitler og Paven si rolle under jødeforfølgjingane i Roma og Italia: Konkordatet hindra at prestestudentar i Tyskland kom i stridande posisjonar. Dei fikk delta i saniteten. Hadde dei nekta tjeneste, ville dei vorte skotne, herr Tjørhom. Og når Tjørhom får seg til å seie at konkordatet var den første anerkjenninga av nazismen internasjonalt, da er det ikkje berre kunnskapslaust, men vulgært! Mange jødar vart dessutan redda av Vatikanet. Talet eg har sett er 3000. Dei vart smugla inn i Vatikanet, gjevne anna identitet og vart så smugla ut av Italia. Tjørhom har svært liten fantasi når det gjeld utfordringane for folk som lever under diktatur. Det er ikkje berre å springe ut i gata og skrike – Eg har rett! På desse punkta er Tjørhom rett og slett vondsinna manipulativ i språkbruken. Her blir både Franco, Salazar og Pinochet klaska på. Utan Franco ville Spania vorte ein sovjetstat, herr Tjørhom!

 

  • 1878: Antidemokratisk Pave som var mot religionsfridom. Kva med det at jesuittar ikkje fekk lov å komme til Norge før på 1950-talet? Katolikkar fekk ikkje gå på norsk lærarskole her i landet før langt mot samme tid.

Fei for eiga dør, herr Tjørhom!

 

  • Antimodernitet: Her viser Tjørhom seg å vere tilhengar av deskriptiv moral = Moralen skal forme seg etter praksisen til folk, og ikkje omvendt. Her kjem dette inn at «Gud er ingen demokrat». Men Tjørhom vil nok at vi skal vedta moralen med demokratiske fleirtal, slik som den lutherske kyrkja i Norge har teke til med, i ganske stor utstrekning.

 

  • Lutheraneren som vil reformere den katolske kyrkja:Tjørhom seier han vart katolikk fordi han ville ha eit fullt sakramentalt liv.  Men samtidig forlangar han å få forme den store katolske kyrkja i biletet til den vesle lutherske her oppe under polkalotten. I sanning: Eit ambisiøst prosjekt! Skal ein le, eller skal ein gråte?

 

  • Prevensjonen: (Dette er punktet eg vil seie mest om.) For ca. 20 år sidan skreiv eg ein artikkel i St.Olav Tidsskift, der eg viste til at katolsk seksualpraksis harmonerer med moderne amerikansk seksualterapi: Når kontaktflata i eit parforhold er smalna inn til berre samleiet, vert samleiet i amerikanske seksualklinikkar teke ut av samlivet i inntil tre månader, så paret kan utvide kontaktflata si med anna samliv og samtale.  Etter tre månader, når samleiet blir gjeninnført i samlivet mellom dei to, vil den utvida kontaktflata gjere også samleiet djupare og rikare. Katolske – og også jødiske par, som praktiserer naturleg preventiv praksis, vil ha samleie annankvar veke. Vekene med menstruasjon og med eggløysing, er veker der paret må leve ut andre sider av samlivet sitt. Praksisen er ekteskapsbevarande, fordi ein vil no gå og gled seg til neste veke….Jødane går så langt at ektesenga er delt i to: Annankvar veke står sengedelene saman, og annankvar veke står dei ved veggen. Slik tek desse para samleiet ut av samlivet annankvar veke, i staden for å kjøre samlivet på dunken i den grad at dei må på seksualklinikk og leve i fråhald i tre månader. Fråhald annankvar veke er difor både regulerande for barnetalet og det bevarer ekteskapet. Difor er den katolske kyrkja for naturleg familieplanlegging, og mot kunstig prevensjon, herr Tjørhom. Mor Theresas instruksjon til fattige i Calcutta om denne praksisen er av forskarar bevist å vere meir sikker enn P-piller og spiral. Forskningsgrunnlaget var 20.000 personar. Dessutan er denne praksisen heilt gratis i land der folk ikkje har pengar til mat ein gong. Korleis skal dei da ha pengar til kunstig prevensjon, Herr Tjørhom? Dessutan kolliderer prevensjon på moderne vis med mannsidealet i mange katolske land. Kort sagt: Mennene der vil ikke tre på seg noko kondom.

Tjørhom sine barnerike katolske familiar er ein myte i dag. Da eg i 1966 kom på utveksling til Italia, vart eg forbausa over alle eine-barn-familiane. Det samme vart eg da eg kom som au-pair til Paris to år seinare. Det er fattigdommen og ikkje religionen som lagar dei store barnekulla. Det er overlevelsesinstinktet hos mennesket i krise som lagar de store barnekulla.

Eg høyrde Paven uklipt på BBC. Han sa: «Årsak språkbruken, men sjøl om de er gode katolikkar, treng de ikkje formere dykk som kaninar. De må vise ansvarleg foreldreskap. De må setje dykk inn i kyrkja si lære på dette området.»

Kvifor sa no Paven dette om kaninar på pressekonferansen på flyet heim? Jau, eg er sikker på at han hadde tenkt ut denne utsegna grundig – for at det skulle bli høyrt, og ikkje gløymd.

*

Slutt no å gøy slik, Herr Tjørholm. Legg deg ned i omnskroken og hald fred, eller dra heim til lutheranerane dine. Eller så skal eg springe etter deg og rope – DEKK! Til du teier!

 

Gran Canaria 15.febr. 2015.

Dordi Skuggevik,

Katolikk i 30 år – og glad for det!

 

Publisert – sterk avkorta i Dag og Tid 20. febr. 2015

 

 

 

 

Polarskuta Maud – en korrigering.

 

20.juli skriver Adresseavisen at polarskuta Maud skal heves. Det skrives også at den gikk ned da Roald Amundsen forsøkte å drive vest over Polhavet – nord for Sibir. Saken er at Roald Amundsen var ikke ombord på denne turen. Oscar Wisting, som hadde fulgt Amundsen til Sørpolen, og som senere ble høyderorsstyrmann på luftskipet Norge, var kaptein på Maud. Sjef for de vitenskapelige arbeidene ombord var prof. Harald Ulrik Sverdrup fra Sogn. Prof. Sverdrup var senere ansatt ved Geofysisk institutt i Bergen, Scripps Institute i California, og ble etter det – direktør ved Norsk Polarinstitutt i Oslo, før det ble flyttet til Trømsø.

Turen over Polhavet gikk svært fint. De hadde bygd tak over Maud, og de kunne hver uke ta dampbad i et seildukstelt på dekk. De fikk besøk av innfødte som kom over isen og så om dem av og til. Kort sagt – alt gikk greit, og de vitenskapelige observasjonene ble høstet inn i stort monn. Men – så gikk Amundsen personlig konkurs. Han var økonomisk ansvarlig for ekspedisjonen som Wisting og Sverdrup ledet, og telegraferte fra Nome at de måtte komme seg ut av isen og returnere til Nome, hvilket de gjorde. De var selvfølgelig svært skuffet over å måtte avbryte ekspedisjonen som gikk så fint.

Maud ble solgt til Hudson Bay Company for 40.000 USD. De brukte stort sett polarskuta som depot-båt. I deres eie ble skuta skrudd på land i Cambridge Bay på sørsiden av Victoria Island i Canada. Der ligger den nå når den skal hentes hjem.

Prof. Sverdrup skrev bok om dette: «Tre aar i isen med Maud». Jeg rakk i april å lese de første 40 sidene i denne boken, da jeg var på helgebesøk i indre Telemark hos min tre-menning, som han adopterte fra sin kones første ekteskap. Boken bør nyutgis, for den er meget eksakt skrevet, og det er fengslende lesning. Det lages nå en film om prof. Sverdrup. I 2016 er det 90 år siden Maud-ekspedisjonen. I 2017 er det 60 år siden prof. Sverdrup døde. I 2018 er det 130 år siden han ble født i Sogndal.

Prof. Sverdrup arbeidet med den gjensidige påvirkningen mellom atmosfæren og havet. Enheten for å måle havstrømmenes gjennomstrømning er «én Sverdrup». «Sverdrup Memorial Foundation» i California, deler ut «Sverdrup’s Gold Medal» for fremstående forskning innen hans felt. Vi bør ønske oss både bok og film, for hans forskning er fremdeles veldig aktuell.

Prof. Sverdrup var også med Nautilus, da de prøvde å gå under isen med denne ubåten. På kaffeskålen under blomsterkrukka på rommet mitt ved Totak, stod det «Nautilus». Serviset, som var blitt brukt til hverdags på geitegården i Arabygdi, er nå sendt på museum. Jeg må innrømme at jeg holdt kaffeskåla i hånden med stor age. Den var tung og solid. Og hvordan døde denne mannen med så farlig et liv? Jo, på venteværelset hos sin lege i Oslo. De bar ham hjem til hans kone, og la den døde polarforsker på divanen.

Datteren på 94 ventet meg med ny permanent og ny bil på Haukeli. Hun kjørte ikke sent i svingene. Men så skrives det også bok om henne – Gammeljordmora i Rauland!

 

Glærum 26.juli 2015.

Dordi Skuggevik

Surnadal: Demokrati eller tullebukkeri?

Driva ble delt ut til alle innvånere i Surnadal idag 22.okt. og der var hele kommunestyret i Surnadal satt opp på én side – 27 representanter. Jeg har ikke fulgt med på «regjeringsforhandlingene» i Surnadal, og fikk derfor nesten sjokk: Selv om Arbeiderpartiet har bare 12 representanter av 27, så har de altså fått både ordfører og varaordfører. De «borgerlige» har fått 14 av 27. Og så er en løs kanon fra De Grønne. Vi har i Surnadal hatt en varaordfører fra SV i siste del av siste periode med bare 70 stemmer bak seg, så vi har allerede hatt føling med at i Surnadal er demokratiet i ferd med å ende opp i idiotiet, og med dette tullebukkeriet jeg kan se på side 12 i Driva idag, tar jeg ikke dem som praktiserer demokratiet i Surnadal høytidelig lenger. Det er fra min side slutt på å delta i noe valg i denne kommunen. Det hele er ikke bare dumt og forbausende, men dypt sjokkerende. Det viser en forakt for velgerne som jeg ikke trodde var mulig. Vi er vant til at Arbeiderpartiet er frekke og høye på pæra, men at de borgelige skal være slike uansvarlige knehøner, det trodde jeg ikke var mulig!

 

Glærum 22.okt. 2015

Dordi Skuggevik

Eks-velger.

Islams kvantesprang i Norge: Er Houellebecq relevant for vårt land?

Houellebecq ufarliggjøres med påstanden om å ha skrevet en «fabel», når han i sin bok Soumission (Underkastelse) skildrer hvordan Islam, ved hjelp av Venstresiden i fransk politikk, tar over både Akademia og politikk i Frankrike i nær fremtid. Hans forlag, Flammarion, kastrerer forskuddsvis, av forsiktighetshensyn, denne boken med å kalle den en «fabel» i vaskeseddelen på permen: «Denne boken er en fjetrende politisk og moralsk fabel.» (Trykket des. 2014, en måned før boken lanseres samme dag som Islam slaktet redaksjonen i Charlie Hebdo, som denne dagen hadde Houellebecqs karikatur på forsiden.)

La oss i lys av «fabelen» se på den reelle situasjonen i Norge pr. i dag, se om Houellebecq er relevant for Norge:

Politikken:

*Arbeiderpartiet gav oss, for få år siden, en visepresident til vår nasjonalforsamling som bekjenner seg til Islam, og dermed Sharia. Mens han hadde denne posisjonen, felte han Norges PST-sjef med et uventet spørsmål utenfor saklisten, på bakgrunn av sin opprinnelse    som pakistaner, til skade for Norge, hvor han da var visepresident i nasjonalforsamlingen. Svaret han fremprovoserte, skapte en lekkasje fra den overrumplede PST-sjefen som skadet Norge, tjente Pakistan og felte PST-sjefen. Ingen i media påpekte sammenhengene.

*Arbeiderpartiet gav oss, for få år siden, en kulturminister som bekjenner seg til Islam, og dermed til Sharia.

*Arbeiderpartiet har pr. i dag gitt oss en leder av vår nasjonalforsamlings justiskomite som bekjenner seg til Islam og dermed Sharia.

*Lederen for Arbeiderpartiets ungdomsfylking er muslim, og bekjenner seg dermed til Sharia.

*Arbeiderpartiets ene nestleder, tidligere minister for både næringsliv, kultur og kirke, nå stortingsrepresentant og leder for komiteen for kirke, kultur og forskning, har fått seg en kjæreste fra stjernelaget i norsk mediaverden. Hun bekjente seg som aktiv og hengiven datter av Islam i ukebladet jeg plukket opp på legens venteværelse i forgårs. Det tok lang tid for henne å komme ut av Islam-skapet, men det viser bare hvor husvarm Islam nå er blitt i Norge. Paret venter en liten muslim til våren. Ved ikke å gifte seg med henne, unngår Arbeiderpartiets ene nestleder å måtte konvertere til Islam.

*Et menig muslimsk medlem av Arbeiderpartiets ungdomsfylking stod forleden frem og gøllet opp Trøndelags hoffnarr, Rotmo, og ble heltinne i avisen-for-alle-i-Midt-Norge, Adresseavisen. Hun ble slått opp med helsides bilde i Adresseavisen, der hun stod med triumferende blikk og stirret oss lesere i senk, iført knallrød hijab – midt i Stiklestadalléen. Kort tid etter fikk hun en helside i Adresseavisen hvor hun kunne imøtegå et leserinnlegg på leserspaltesiden, noe som er historisk, for det har aldri hendt før. Hun fikk til og med lederen – med karikatur, utført av avisens legendariske tegner Jan O. Hvorfor? Adresseavisen ville nok slik sikre seg på forhånd mot å dele skjebne med redaksjonen i Charlie Hebdo. Avisen har avvist flere innlegg om Islam fra undertegnede, av samme grunn, formoder jeg. Den unge damen (20) ble kumulert inn i kommunestyret i Verdal etterpå. (En av hennes mannlige trosbrødre ble samtidig kumulert opp fra 72. plass på Ap’s liste i Trondheim, og inn i bystyret.) Arbeiderpartiets trubadur og hoffnarr, Rotmo, ligger igjen på valplassen, forsaket av sine tidligere groopies på Venstresiden, pålagt aldri å komme med noe nytt, men dømt til å repetere sine gamle svisker i all fremtid.

Bare med disse eksemplene ser vi kvantespranget Islam har gjort fra det muslimske innvandrermiljøet og opp i toppsjiktet i norsk politikk. En realitet. Og dette har gått fort. Selv om alle partier frir til Islam med å innlemme eksotiske, muslimske personer i sine partier, som alibi i innvandrerdiskursen, er det Arbeiderpartiet som i sin realpolitikk har gitt satsbrettet til Islam for dette kvantespranget opp i topp-politikken.

Akademia:

 Islams døtre holdes hjemme i jomfruburet om kveldene og gjør leksene sine. De er ikke ute på byen om kveldene og «sjekker» tilfeldige mannfolk, eller ligger døddrukne på fortauene utpå natten. De kler seg dessuten ærbart og tekkelig, ikke småhorete – slik norske unge damer har gjort de siste årene. De går ut fra skoler som Oslo katedralskole med topp karakterer og et distinkt, perfekt riksmål i taleapparatet. Derfra går ferden rett opp på Blindern. Med sin strenge oppdragelse og respekt for krevende moralske verdier, fremstår de som tekkelige, kultiverte, behagelige unge kvinner som unge etniske nordmenn ikke trodde fantes lenger. De gifter seg med dem. Men for å kunne gifte seg med en Islams datter, må den etniske unge nordmann konvertere til Islam for å kunne bestige brudesengen med sin utvalgte. Og barna – de blir selvfølgelig født inn i Islam. Slik har Islam foretatt et kvantesprang opp i norsk Akademia i løpet av en kort generasjon, takket være at muslimske foreldre har holdt sine døtre i ørene under oppveksten.

Islams døtre heies frem til overmot.

 Islams døtre heies frem av det norske prektighetsbehovet. Opp gjennom skoletiden, og spesielt innen AUF, heies spesielt de muslimske jentene frem av etniske nordmenn, fordi nordmenn har et prektighetsbehov. Nordmenn må markere seg som antirasister, toleranse-championer, verdens beste på integrering. Kort sagt – av behovet for å være prektige. De muslimske jentene ender derfor opp i et overmot, en hybris, som får dem til å fly høyt i alle sammenhenger de markerer seg i, det være seg politikk, media eller Akademia – men som for Icharos kan fallet bli høyt. I mellomtiden har de bragt Islam opp i topp-politikken, inn i Akademia og inn i etnisk norske familier. Disse flinke, overmodige Islams døtre er derfor Islams mest effektive spydspiss. De er Islams trojanske hester i islamiseringen av både Norge og Europa, men spesielt Norge, fordi Norge er en så liten kulturkrets at det er lett å få gjennomslag. (Vi er bare en tredjedel av Stor-Paris.) Da dette ble påpekt under en middag med borgelige nordmenn og –kvinner i 60-årene forleden, med henvisning til at Norge nå hadde fått en muslimsk kulturminister av pakistansk opprinnelse, da var motargumentet: «Men hun har jo så vakre øyne!»

Dette utsagnet om øynene viser på en sjokkerende måte hvor liten innsikt i Islam selv voksne nordmenn med fartstid fra næringsliv, politikk og Akademia har, men det som har slått meg, er hvordan øynene på disse unge kvinnene mangler uttrykk. Talestrømmen er glatt, rask og velprogrammert, men øynene er helt uten uttrykk – og distansert fra det som munnen sier, som var de forhåndsprogrammerte avspillingsmaskiner. Det er som om det ligger en hinne over øynene, og vi ser ikke hva som er bak.

Så – har Houellebecq relevans for Norge?

 Ja, det kan man trygt slå fast: Som i Houellebecqs bok er det Venstresiden, Arbeiderpartiet, som heier Islam frem og oppover i politiske karrierestiger, og indirekte, som en følge av det, også videre opp i Akademia. Islam, som ble konstruert av Muhammed som et politisk virkemiddel i hans samling av de arabiske folk på 600-tallet, er en statisk, totalitær, fascistisk og imperialistisk politisk ideologi, maskert som religion, hvor Muhammed klippet mye ut fra Bibelen og limte det inn i sin Koran. Å leve under denne pekefinger-«religionen» tar fra individet dets frie vilje. Det er synd på mennesker som skal leve under Islams åk, på samme måte som det var synd i dem som levde under de andre store totalitære ideologiene som vi på 1900-tallet klarte å kvitte oss med: Kommunismen, Fascismen, Nazismen. «Den beste tjeneste en kan gjøre en muslim, er å befri ham fra Islam,» skrev den kjente franske religionsfilosofen Renan på slutten av 1800-tallet. Det har ikke norske misjonærer oppdaget enda.

Når en kommer med flybussen fra Gardermoen og inn mot vår hovedstad Oslo, er den første store institusjonelle bygningen øyet møter – en stor moské i melishvitt med gulltrimming. Så, er Houellebecq relevant for situasjonen i Norge? Man må være helt blind for ikke å se det. Vi gjør derfor klokest i å ta Houellebecq på alvor. Hans «Underkastelse» er ingen fabel.

Glærum, 16.oktober – 2015.

Dordi Skuggevik

 

Bokomtale: Michel Houellebecq: Soumission/Underkastelse.

Michel Houellebecq: Soumission/Underkastelse.

Kompisen i Paris har sendt Houellebecq’s siste bok i posten: Jeg åpner den midt i, legger ansiktet ned i det kremgule, lette, porøse papiret og snuser inn duften av ny bok. Forventningen er stor. Jeg stiftet bekjentskap med Houellebecq på mitt hovedfagstudium sent i livet – og skrev en større oppgave basert på hans «Les particules élémentaires».
Denne nye er ennå ikke kommet på norsk, men «Kulturhuset» omtalte den, uten å røpe kunnskap om at ordet Islam betyr underkastelse. (Det lærte jeg på min 2-delte, landsens skole – i 5.klasse.) «Kulturhuset» kjente åpenbart ikke til historien til Houellebecq’s mor. Han skriver om henne et sted, at da hun stakk av fra mann og to sønner, ble hun hippie, og deltok senere i alle opprørsbevegelser – og han sier til slutt: «Hennes siste bedritne opprør var å bli muslim.» Hans mor skrev senere en bok der hun tar til motmæle mot sønnen, men den står fremdeles ulest i min bokhylle og venter på bedre tid i leserens liv.

I «Soumission» finner vi straks igjen hovedtemaet fra «De elementære partikler» (Jeg liker ikke å bruke den dårlig oversatte norske tittelen!) Her er vi igjen i det moderne menneskets univers, hvor enkeltindividet sviver i sin bane som nøytronene og protonene i atomet – rundt kjernen, uten å komme borti hverken kjernen eller de andre partiklene i sine baner. Kontaktpunktet med andre mennesker er bare det raske, upersonlige knullet, hvor mannen ikke finner hullet i kvinnen hvor nytt liv oppstår, mens kvinnen eter hans sæd, eller mannen kjører sin sæd rett i kvinnens kloakk – en tilstand som betyr endestasjonen for slekten og stammen. En tung symbolikk. Vi slipper heldigvis å være med på fullt så mye gledesløs sex i denne boken som i «De elementære partikler». Vår hovedperson, som er en skattet litteraturprofessor med doktorgrad på en 1800-tallsforfatter, har videreført sin praksis fra studietiden, med å plukke opp en ny studine-elskerinne hver høst. Det nye er at han kommer til å finne en jødisk studine som overrasker ham med å ha et forhold til sin familie: Hun går hver kveld hjem og holder måltid med sine foreldre og hjelper lillebroren med leksene. Hun skal også vise seg å ha tilhørighet til sin stamme: Hun blir med familien når de emigrerer til Israel. Lengselen mot en slik tilhørighet skal komme til å plage ham, samt savnet av samleiene med henne som var på et personlig plan, i motsetning til hans praksis ellers. Bevegelsene i hennes vagina, når de ligger sammen, røper sannheten i hennes tårer og sannheten i ordene når hun sier at hun elsker ham, og begge vet det er siste gang, før hun reiser for å slutte seg til stammen. For første gang har han møtt tilhørigheten, og hans sorg blir stor og sann. Han, som lever med en oppløst familie, hvor moren allerede er begravet på det offentliges bekostning når han får vite at hun er død, og som ved farens begravelse blir klar over at faren har hatt et tiårig livskapittel med en ny kvinne, uten at han har hatt kjennskap til det. Hans eneste ledsager i livet er en død person, forfatteren fra 1800-tallet som han tok doktorgraden på, og som han stadig vekk relaterer seg til mens livet går sin livsfjerne gang. Houellebecq går her tett innpå sine tema som har fulgt ham hele veien: Familieoppløsningen som etterlater individet i sin ytterste ensomhet, vår kulturs blindgate og Islam som fyller tomrommet og utraderer våre historiske monumenter og våre spor på jorden.

Det er slitsomt å lese seg gjennom den første delen av boken, for Houellebecq henvender seg til et svært smalt publikum: Seksjonen i universitetet som befatter seg med litterær analyse. Han kjenner miljøet godt, ser det ut til. Leseren må spørre seg om hvorfor han har valgt denne smale målgruppen. Overraskelsen er derfor stor, når en helt bakerst i boken finner en notis hvor han forteller at han aldri har studert litteratur på universitetet, men takker en dame som har gitt ham innsikt i det, i hans research før skrivingen.

Parallelt med hovedpersonens akademiske liv, der både han og hans kolleger som befatter seg med 1800-tallslitteraturen, står med hodet ned i fagkretsen sin, uten særlig øye for det som ellers skjer rundt dem, der sklir Islam inn i samfunnet. På deres hagefest oppe ved Théâtre de la Bruyère, Metro Saint George, hører de detonasjonene av to bomber som går av i retning Seinen, men det forstyrrer dem ikke særlig. Her møter vår professor en ny kollega, og blir med ham hjem for ytterligere samtale utover natten. De passerer to steder sentralt på høyre bredd hvor byen står i brann, uten at dette penetrerer deres nøytronbaneskall. Symbolsk nok bor kollegaen oppe i en blindgate – en gate uten utgang, som det heter på fransk. Altså: Her stopper deres sivilisasjons utvikling, rett og slett. De betrakter objektene i den nye kollegaens interiører og identifiserer dem i forhold til Frankrikes storhetsperioder, Louis XVI etc. etc. Som strutser står disse 1800-talls-litteratene med hodet nede i sitt 1800-tall, og mangler enhver antenne for det som skjer i byen akkurat nå. De står fast i en fortid og har ingen fremtid.
Helt ureflektert, uten at det har kommet i kontakt med hans intellekt, gripes vår professor av en underliggende angst og panikk for en kommende borgerkrig. Men angsten når ikke bevissthetsnivået: Han bare hiver seg i bilen og kjører sørvestover i Frankrike. Målet er Spania, hvor spanjolene kastet ut Islam etter arabernes 800-årige okkupasjon. Men, han havner i Dordogne – «Det dype Frankrike». Media går i svart: Bare snøfokk på TV og gresshoppegniks i radioen. På veien møter han resultatene av vold og forferdelse: Den ansatte på bensinstasjonen ligger død i en blodpøl på gulvet, et par andre lik ligger utenfor. Men, 1800-tallsspesialisten er så fjernet fra virkeligheten at det trenger ikke inn forbi hans nøytronskall og inn i noen bevissthet. Dordogne er ikke bare «Det dype Frankrike», men her fordrev Cro- Magnon-mennesket Neandertalene, og de etterlot sine hulemalerier her for 17000 år siden. Vår professor har oppsøkt menneskets startpunkt i Europas historie. Intet mindre. Han ender, ikke tilfeldig, opp i byen Martel, som bærer navnet til Karl Martel (= Hammeren), som stanset Islams invasjon av Europa nord for Pyreneene på 700-tallet. Han oppsøker etterhvert også områdets tunge valfartssted og eksponerer seg for Kristendommen og Guds Mor noen dager, bare for å oppleve den plutselige tomheten den siste dagen, når han innser at også her har han mistet tilhørigheten. Houellebecq fletter inn stedsnavnet Moissac her nede i Dordogne, uten å gå inn på hva det er, unntatt å indikere at det er herfra de stammer – alle gamle kirker og kapeller. Men, en fredag før den stille uke i 1988, på vei til L’Abbaye de Fontfroide, lenger sør, stod jeg sammen med en ung franskmann foran den romanske portalen i L’Abbaye de Moissac. Til høyre i portalen står en lang, tynn og sørgmodig Jeremias og synger sin klagesang: «Jerusalem, Jerusalem, vend om og søk din Gud!» «Jeg gleder meg slik til å synge Jeremia i påsken,» sier den unge franskmannen, som til daglig er investment banker og flytter penger mellom Tokio, New York og andre store steder. Men, hos vår professor kommer ikke Moissac innenfor skallet i skallen. Står der bare som en påminnelse uten gjennomslag, som lyden av en gong fra urtid og fjernt opphav. Også for leserne som mangler referanser, vil navnet på dette stedet på veien til Santiago de Compostella passere ubemerket. Men selv om Jeremias står her og synger sitt «Convertire» – vend om, så dreier det seg ikke lenger om å konvertere til noen Kristendom i Frankrike, men til Islam.

Når vår professor returnerer til sin hovedstad og sitt universitet Sorbonne, har sosialistene sørget for å gå i regjering med det nye partiet i Frankrike «Det muslimske brorskap». Formål: Hindre Marine Le Pen i å bli president. Heller Islam enn Le Pen! Prisen: Frankrike får en president Ben Abbes som bekjenner seg til Islam. Hans visjon er at Middelhavet igjen skal bli et «Mare Nostrum» i et gjenopprettet «Romerrike» – men med Islam som regjerende ideologi. Sorbonne er kjøpt opp av Saudi Arabia. Ingen kvinner har lenger tilgang på møtene. Studinene er hyllet i niquab. Vår professor befinner seg plutselig som pensjonist i en alder av 53 år, fordi han har ikke rukket å konvertere til Islam. Han har vært ute av byen grunnet et uforklarlig panikkanfall. Hans kolleger som i mellomtiden har konvertert til Islam, har fått tredoblet lønnen. Han får omsider tilbudet, og her går fortellingen, i hans refleksjon – over i 1.kondisjonalis – «og så skulle jeg……» Vi vet ikke om hans forestillinger i 1.kondisjonalis skal komme til å bli realiteter, men vi ser at det som kommer til å avgjøre det, er noe så banalt som at han igjen «skulle få» tilgang på studinene, for hvem niquaben ikke «skulle komme» til å være noe hinder for at han igjen «skulle kunne» plukke seg en studine-elskerinne for sesongen. Han tror til og med at de «skulle komme» til ham i verdighet og «skulle føle» seg beæret over at han «ville beligge» dem. Hans blindgate er uten utgang. Tomheten i ham «ville kunne» erstattes av Islam i ren nyttehensikt. Og på siste side står det bare en enkel setning – helt alene: «Je n’aurais rien à regretter.» (Jeg ville ikke ha noe å angre.)
Nettopp! Han ville ikke ha NOE å angre. Han er tom, og klar for påfyll av hva det skal være.

Så hva er det Houellebecq vil si oss? Han forteller det oss igjen og igjen. Intelligensiaen, som er målgruppen denne gang, og som skal våke over vår kultur og vårt samfunn, de sover på vakt. Han sier det rett ut: Det de driver med innenfor litterær analyse er en helt bortkastet aktivitet. Han setter fingeren på sannhetspunkter som gir leseren en fest hver gang, og flere av hans spådommer i denne boken er gått i oppfyllelse rett etter lanseringen som foregikk selvsamme dag det smalt i Charlie Hebdo. Selv den selektive mediatausheten han skriver om, slo til etter Charlie Hebdo – også i Norge. Man skulle ikke provosere Anti- Islam. Den kommende borgerkrigen i Europa fortsetter å plage leseren når boken lukkes. Houellebecq er dypt pessimistisk på vegne av vår europeiske kultur. Etter Oriana Fallacis for tidlige død, er han vår viktigste røst i ørkenen som brer seg, og hvor stadig flere intellektuelle struts står med hodet i sanden, mens beduinene tar over.

Gran Canaria, mars 2015

Dordi Skuggevik
Lektor. Cand Philol.