For en tid siden kjøpte jeg to fine vedvesker på Byggmakker, med bilde av en gaupemor og to unger på. Når ene veska er tom, pleier jeg å slippe den utom trappa i carporten for å fylle den igjen neste gang jeg går ut. En dag kom utavinden inn under bordkleinga på carporten og ville ta med seg veska, men jeg fakka den i siste liten.
En annen dag fant jeg ikke veska igjen, og forstod at den var tatt av utavinden. Jeg lette langs åkerreinene og i buskene ved Gløna-elva, men regnet med at den var havna inne i Røtet eller omegn. Tapt – med andre ord.
Igår var vinden så kraftig at da jeg kom rundt nova, holdt jeg på å bli blåst i koll – men kom meg bak en trestamme og stod der og moda meg opp til å komme i le for vinden igjen. Det jeg hadde hatt i hendene, føyk innover hestvelta til naboen.
Da jeg omsider kom inn på kjøkkenet og så ut gjennom glaset, så jeg ei svart fille som kom utafrå i vestavinden og føk innover veien og oppi veggrøfta. Jeg fikk på frakken og sprang ut – og jammen var det ikke vedveska med gaupefamilien som kom att etter et fravær på nærmere 3 uker! Ja, slik kan det gå, som min salige mann av og til sa.
Glærum, 24.mars, Maria budskapsdag – 2019
Dordi Skuggevik
