Forfatter: dordis

I en arvet TK fra 6.juni, ser jeg at den nye adm.dir. i Helse Møre og Romsdal vil selge bl.a. Nordlandet psykiatriske senter og Aure rehab-senter og investere pengene i Ålesund! Eneste forklaringen på en så «hånåt» idé, er at fyren ikke har greie på forholdene her i fylket. Bakke har kort og godt – ikke bakkekontakt! Alle Nordmøres ordførere burde stille seg opp utenfor adressen hans i Oslo (!) – og rope taktfast: Ut me’n! Ut me’n!

Bakke er selvfølgelig en av disse sprettene som kommer ut fra en Business-school, og som ser verden i tall, uten å ha noen grunnleggende bred utdannelse ellers. Disse plastikk-personene fra business-skolene mangler alltid samfunnsmessig innsikt – ut over det å se alt i tall. De har ikke bakkekontakt hverken menneskelig eller geografisk.  

Jeg vet ikke hva som skjuler seg bak de enkelte punktene på listen over alt han vil selge for å investere det – i ÅLESUND (!) – men, de psykisk sykes tilbud på Nordlandets psykiatriske senter SKAL BESTÅ!!! Det skal også rehab-tilbudet som er bygd opp i Aure!!! LA STÅ!!!

Jeg er gørra lei av legoklossmentaliten i det offentlige – der nye koster kommer inn og river i stykker alt som er bygget opp, for så å bygge nytt av klossene for å sette sitt eget navn under.

Sykehusvesenet behandler nå pasienter som om de var ufølsomme treklosser. Min nabo fikk forleden innsatt kneprotese. Hun ble sendt rett hjem! – enda de visste at hun måtte opp en trapp for å komme inn i selve leiligheten! Det er slitsomt nok, både fysisk og psykisk å skulle gjennomgå en operasjon, om man ikke i tillegg skal bli behandlet verre enn dyr etterpå.

Selv fikk jeg fjernet en stor åre fra lysken og ned til ankelen for et par uker siden. Fordi oppmøtet var kl. 07 i Trondheim, og hotellene var stengt, var helsevesenet nødt til å stille med drosje. Men – jeg skulle ta bussen hjem! Jeg skrek meg til at drosjen ventet og tok meg med hjem. Mens jeg kledde på meg, begynte jeg å silblø. Blodet stod som en fontene rett ut fra midt på låret. Hva om det hadde skjedd på busstasjonen, på bussen? Jeg har ingen hjemme til hjelp, for jeg bor alene, men en venninne kom og var her et døgn. Jeg hadde forberedt alt på situasjonen her hjemme – men når jeg om et år skal få innsatt kneprotese, DA SKAL JEG PÅ REHAB I AURE!!!

Hvis vi gjør om alle sykehus til private klinikker, kan vi fjerne det dyre overbygget av politikere og byråkrater, og vil kunne bruke pengene på å ta vare på pasientene på en bedre måte. I min barndom og ungdom kom vi på Orkdal sanitetsforenings private sykehus. Når behandlingen var over, fikk Trygdekassen i Surnadal regningen. Overlege Grevle styrte det hele på Orkdal – med stor fagkunnskap og autoritet. Idag regjerer amatørene. Politikere og byråkrater og sprettene fra business-skolene er alle amatører i helsefagene (selv om Bakke har grunnutdannelse som sykepleier) – og de suger i seg så mye av pengesekken at pasientene må bli behandlet verre enn dyr!

Glærum, 12. juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Det er rystende å lese i TK idag om at så mange deltar i å mobbe en sårbar person på Halsa. Det må være en smal sak for politiet å spore mobilmobberne og få gitt dem en straff som svir.

Mobbere forteller gjennom sine gjerninger hvem de er og hvordan de er. De er personer med svekkede sjelsevner. De har underutviklet empati og mangler menneskelig innsikt til å forstå effekten av sine egne onde gjerninger. Det eneste de forstår er å bli straffet så det svir.

Navnene på mobberne burde offentliggjøres. De bør ikke få lov til å gjemme seg bak anonymiteten som – i dette tilfellet – TK og politiet gir dem. Det burde henges opp bilder av dem på butikkene med følgende tekst: Dette er NN. Han/hun er en drittsekk! Denne type gapestokk kunne være en passende straff for plageåndene. Gapestokk av noen art, er nok det eneste de forstår, dessverre.

Glærum, 10. juni – 2020

Dordi Skuggevik

Uten los, uten kunnskap og uten bruksanvisning – begav jeg meg ut i FB etter å ha blitt parkert der av Den katolske kirken i Norge, noe jeg tidligere har beskrevet.

Her poppet det opp med hyggelige mennesker som jeg kunne bli FB-venn med. Noen kjente jeg, noen kjente jeg ikke. Skulle jeg klikke bare på dem jeg kjente? Det kunne jo være hyggelig å bli kjent med nye mennesker også! Jeg klikket i vei – klikket og klikket. Men, det ble jo aldri slutt på mennesker jeg kunne bli kjent med! Jeg sluttet med klikkingen, lukket PC-en, la meg på sofaen og stirret i taket – og lurte på hva jeg hadde gjort… Neste gang jeg åpnet e-posten min, var den invadert av masse mennesker som sendte hyggelige meldinger – alt fra en viftende hånd til hilsen og til lengre verbale innlegg. Og hva er «Messenger»? De ville snakke med meg der. Turde jeg det? Hva ville skje hvis jeg klikket der? – I alle dager! Hvordan skulle jeg kunne forholde meg til sååå mange?! Jeg måtte jo hilse, takke, skrive noe! Dagen ville ikke bli lang nok! Kanskje jeg ikke skulle ha klikket på så mange? –Latt det gå litt over tid?

Nå tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til FB: De som vil lese det jeg skriver, kan lese bloggen min: www.dordis.no   Og så leser jeg hva de skriver på FB. Jeg vil jo aldri få tid til å svare, kommentere, applaudere det så mange skriver, men det er kanskje ikke poenget med FB? Og etter en stund kan jeg kanskje gå ut igjen og lukke døren til FB? Går det an? Å gå ut igjen?

Det var en lei overraskelse at FB invaderer e-posten min. Det er direkte arbeidsomt. Jeg prøver å rydde i e-posten hver dag, slik at det bare er det som jeg MÅ ha der – som står der.

Når det er sagt, så ser jeg jo at jeg har savnet mennesker i mitt ensomme liv med bloggen, der jeg sitter og sender enveisuttalelser ut i eteren – uten å få noe svar. Jeg har jo alltid arbeidet med mennesker – både i skolen og i kulturlivet, og jeg liker mennesker av alle slag – også dem jeg er uenig med i mangt og mye. Jeg har jo vært en eneboer det meste av mitt liv, men det er vekslingen mellom det –  og det å være i en menneskemengde med mye futt-futt som gjør livet verdt å leve.

Alt dette for å si til alle mine nye FB-venner: Bli ikke såra og vonbrotne om dere ikke får svar og reaksjoner herfra på alt dere skriver. Jeg kommer til å lese det meste, men rekker ikke å gi tilbakemelding på alt. Her går nemlig tiden med til å bekjempe hybelkaninene , og nå også de nye leieboerne på tomta: jordrottene – eller vånd, som de også kalles. Jeg har enda ikke lært å legge inn bilder på FB, men når jeg får lært meg det, skal dere få foto av de nye leieboerne i hagen, hvis jeg får dem på skuddhold med kameraet. De har korte føtter og kort hale, sa Ingeborg Bu’n som så en som krysset veien. De har spist opp alle tulipanene som har blomstret i hagen i 45 år! Og plommetreet som gav 9 kg plommer i fjor, har bare løv og ingen blomster i år. Vånd-skade, stod det på Internet.

Jeg fattet mistanke da jeg så «staurhol» i plenen – noe jeg ikke har sett de 47 årene jeg har bodd her. Fra før har jeg oter under redskapsskuret i hagen. Den hadde to unger ifjor, én iår. Jeg tror vånden bodde på loftet sist vinter, i nordre, ytre hjørnet, for der var det noe som romsterte regelmessig – noe som var større enn mus. Teorien er at vånden må ha gått ned gjennom de to luftebalene på taket. De må nok få et gitter innlagt, men da kommer ikke linerla inn, den som har hekket der i alle år. Ja-ja. Krigen begynner nå mot vånden: Jeg har bestilt calsiumkarbid på nettet. Min bror båtsmannen (84), sier at i hvert hull skal jeg legge 2 ss med karbid, slå i 1 liter vann og skynde meg å legge en sten over hullet, så den giftige gassen går inn i gangene. Dere skal få høre hvordan det går… Selv fylte han rikelig bensin i ei grastorvbegrodd  steinrøys i hagen sin på Hadeland, lot bensinen sige nedover en stund – og så kastet han en fyrstikk ned i haugen samtidig med at han tok palinga i en faderlig fart. Hele haugen løfta seg. Ingen vånd spiste av hans poteter i åkeren etter dette, men det tok lang tid å få ordnet opp i krateret etterpå… Jeg kommer nok til å bruke bare karbid… 

Glærum, 8.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

Jeg er ikke blitt «Tatt av vinden» – men jeg er blitt tatt av Facebook, og det liker jeg dårlig!

I Påskeuken var jeg så desperat etter å komme meg inn på de strømmede messene fra St.Olav katolske domkirke i Oslo at jeg trykket på alle knappene som ble presentert for meg – og inn kom jeg. – Men: Jeg var også plutselig kommet inn på Facebook – for messen ble strømmet via Facebook.

Der satt jeg da, med skjegget i postkassa, uten å ha tenkt på Pavens skjegg i det heletatt. Jeg har i årevis vært helt bestemt på ikke å bli innlemmet i noen sosiale medier. Til det er jeg et for privat menneske.  Jeg har alltid tenkt med grøss på å bli eksponert for mange mennesker jeg ikke kjenner. Derfor opprettet jeg en blogg, hvor jeg publiserer mine kommentarer til Verdens gang. Der var det/er det – muligheter for kommentarer, men jeg sluttet å se på dem, for det kom berg av reklame, som utgav seg for å være kommentarer. Jeg tenkte at har folk bruk for å diskutere det jeg skriver på bloggen, så kan de gjøre det på sine sosiale medier. Det har de nå visst gjort og gjør, etter hva jeg hører.

Ikke lenge etter at jeg i vanvare og messehunger hadde kommet i klørne på Facebook, ble e-posten min oversvømmet av meldinger fra folk som ville være venner på Facebook. Jeg ble helt «attåbak» – som vi sier her på traktene. Dette var jo alle gamle kjente – og noen ukjente. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg ikke svarte dem, ville de bli såra og vonbrotne, tenkte jeg. Kanskje sinte også… Var det uhøflig å bare stryke dem når jeg renset opp e-post-kontoen, spurte jeg meg selv.

Det verste var at jeg kom meg ikke inn på Facebook-kontoen min. Men plutselig sørget Facebook for at jeg var inne. (Jeg føler meg overvåket av Big Brother i Skyen! –Æsj!) (Eller hvor han nå holder til.) Jeg fikk til og med til å legge inn signatur-bildet mitt da de ville ha et bilde. – Jeg fulgte med på ferden, og tenkte – at jeg kan alltids søke hjelp senere for å komme meg ut av nettet som Facebook har fanget meg i. Jeg føler meg fanget – bondefanget, sjanghaiet! Og det er ingen hyggelig følelse for meg som regjeres av en ubendig frihetstrang.

Etter en stund ble jeg presentert for en hel gjeng som ville bli venner. Med tanke på at en kan alltids snu – klikket jeg avgårde. En av dem jeg klikket på, kontaktet meg på mobilen og spurte om det virkelig var meg som hadde klikket ham inn som venn. Han lurte svært, fordi han kjenner til min motvilje mot å eksponere meg på sosiale medier. Vi klikket oss inn på ‘team’ og han tok over PC-en min. Han la inn mitt siste innlegg på bloggen min, dordis.no – og da så jeg at det innlegget passet overhodet ikke på en hyggelig snakke-kanal. Det ble helt god-dag-mann-økseskaft.  Men han hadde forlatt team-opplegget, så der står jo jeg på Facebook og snakker alvorlig om en sak som sikkert ikke interesserer noen av dem som fører en hyggelig sosiale-medier-samtale om barnebarn og de nære ting.

I mitt psykologi-pensum på Lærerskolen i Bergen (som de nå river ned, de idiotene!) – der stod det at et menneske har en viss begrenset kapasitet for antall personer de kan relatere seg til – nært. Altså: Det er begrenset hvor mange nære venner man har kapasitet til å ha. Det at jeg husker dette, har vært med på å stoppe meg fra å gå inn på sosiale medier. Jeg er derfor nesten skremt nå – når Facebook har satt klørne i meg. Jeg leter desperat etter døra for å komme ut igjen! Men, er jeg når først inne, må jeg kanskje bli der en stund, og finne ut hvorfor alle mennesker nå omgås i store flokker på sosiale medier. Er det kanskje oppløsningen av landsbyen/lokalsamfunnet som erstattes av sosiale medier?

Jeg har jo stått på en revyscene mange ganger og forholdt meg til et mangehodet publikum, men jeg ville ikke forstått meg på å snakket til hver enkelt etter tur. Heller ikke å ha et privat forhold til hver enkelt i salen.

Så må jeg tilstå at jeg har lurkikket på Facebook-en til en kompis i ganske lang tid. Han brukte en gang PC-en min til å gå inn på sin Facebook-konto. Siden kommer den opp både på PC-en min og på mobilen min. Jeg spiser frokost på sengen hver morgen – og så sjekker jeg sms-kontoen min og Verdens gang på Mobilen – Trollheimsporten, yr.no, ABC nyheter – og fordi jeg bor alene, er jeg selskapssyk – så jeg kikker innom kompisens Facebook-konto, enda jeg kjenner ikke hans venner personlig. Jeg har svart på hans konto et par ganger, med å si hvem jeg er som bruker hans konto – men det oppfatter ikke hans venner – de tror det er han, og han får den pepperen jeg skulle hatt. Det har ikke falt i god jord, for å si det sånn, så jeg forstår at jeg bør ha egen konto. Og det har Facebook nå sørget for. Jeg er ikke sikker på om jeg blir værende, for jeg føler meg overvåket. Jeg føler også at jeg kommer til å følge med på andres liv i altfor stor grad, mer enn det som er naturlig, mer enn jeg har kapasitet til – ifølge psykologiboka fra 60-tallet.

Akkja. Vi har jo hverken juletrefester eller grendasdanser eller basarer eller lokalbutikk lenger, så noen steder må vi vel møtes – for ikke å gå i frø. Ikke kan man gå på besøk til folk lenger heller, for vi aner ikke når de spiser og når de hviler lenger – kort sagt: det passer aldri at vi kommer på besøk – helt fysisk. Før visste vi at folk begynte å arbeide kl. 08. Kl. 12 spiste de middag, og så hvilte de middag. Kl. 13 tok arbeidet til igjen, etter en kaffekopp. Kl,17 var det nonsmat. De som hadde fjøs, gikk så i fjøset. Nå spiser folk i vårt land middag til de villeste tider, hvis de i det heletatt spiser middag. I Sør-Europa har folk fremdeles faste økter og faste måltider. Hvis man blir invitert hjem til folk der, er det enten til lunsj eller til middag. Når måltidet er ferdig, er besøket ferdig.

Facebook er kanskje løsningen… Vi får se. Jeg finner vel døren, hvis jeg vil ut igjen, selv om jeg ikke så den da jeg ble hanket inn av Big Brother, d.v.s. – Den katolske kirken i Norge – bevare-meg-vel!!!

Glærum, 5.juni – 2020

Dordi Skuggevik

Med simpelt flertall og partipolitisk ping-pong har Stortinget gått inn i våre dypeste eksistensielle spørsmål og mekket på det som Naturloven har bestemt fra tidenes morgen.

Det partipolitiske ping-pong-spillet har overridd det alvoret som man må nærme seg Naturloven med. I dette alvorlige eksistensielle feltet har partipolitisk taktikkeri vært viktigere enn å ta Naturloven på alvor. Flere politikere stemte mot egen overbevisning da «Bioteknologiloven» var oppe til en lettvint hastebehandling i Stortinget. Både Stortingets mangel på alvor i behandlingen av saken, og partipolitisk døgnflue-mentalitet blant stortingsrepresentantene burde avstedkomme en skikkelig oppvask i Stortinget og i samfunnet ellers.

Det er fristende å sitere en britisk komiker på 1960-tallet:

Ping-Pong! It’s an extraordinary game! I got the ball in my eye!

Jeg håper ballen spretter tilbake med full kraft og smeller i øyet på en hel del politiske døgnfluer på Stortinget! Måtte Naturloven treffe dem med full tyngde. Amen.

Glærum, 4.juni – 2020.

Dordi Skuggevik

«Det aktuelle innlegget ditt ble kjørt gjennom retteprogrammet, da skjer det at det kommer a-endinger der du nok ikke bruker det. Vi beklager dette og lover å ikke gjøre det igjen.»

Det kom nok ikke bare a-endinger. «Dypeste» ble rettet til «djupeste» – og det var inkonsekvens i noen rettinger.

Men det er prinsippet i at et innlegg med full underskrift kjøres gjennom et retteprogram som er det alvorlige i det «Driva» har gjort. Det er direkte vold på et individs åndsverk. Det er vold på et individs uttrykksform i utøvelsen av språket. Det er vold mot identiteten til et individ. Språk er noe langt mer enn bare ordlisten. Ordlisten er bare skjelettet.

Til dette kommer at den som har utarbeidet retteprogrammet, gir inntrykk av å være ganske dilettantisk og ikke på høyden med oppdraget.

Den gangen det gikk opp for meg at språk er noe langt mer enn bare ordlisten, var en vårkveld på Montparnasse i Paris – i 1969. Jeg hadde avsluttet siste studiedag på språkskolen Alliance Franҫaise, og traff til å forlate skolen sammen med den læreren jeg hadde hatt mest på skolen. Vi gikk sammen mot Metroen. Han foreslo et avskjedsglass på hjørnecaféen ved Metro-stasjonen. Han fortalte at han egentlig var ungarer, og at han arbeidet med sin doktorgrad i lingvistikk/språkvitenskap.  Temaet var kroppsrytmen i språkutøvelsen, sa han.

Jeg satt på toget hjem og snakket til meg selv på de språkene jeg kunne, inklusive Surn’dals-dialekten. Å jo, jeg forstod straks at jeg skifter kroppsrytme når jeg f.eks. går fra det krappe franske språket over til å tale det flytende, bølgende engelske språket, for eksempel. De to språkene gir svært forskjellig kroppsrytme når de snakkes, og faktisk også når de leses. Fordi jeg har musikk som fag fra universitetet – sammen med 3 fremmedspråk, er jeg blitt svært oppmerksom – ikke bare på kroppsrytmen som skifter fra språk til språk som tales, men også på språket når det skrives.

Ordlisten er nødvendig som korrektiv for rettskrivningen, selvfølgelig, men jeg oppfatter den som veiledende, fordi språket er så mye mer enn dette skjelettet. Vokabularet er mye videre enn det man finner i ordlistene. Dertil kommer konteksten – i hvilken sammenheng ordet skal brukes. Men, dette er ikke så lett å ta inn over seg for de språklige fariseerne blant oss. Måtte han som gav oss språkene, tilgi dem deres misgjerninger. Amen.

Glærum, 3.Pinsedag – 2020.

Dordi Skuggevik

(Filolog og musikolog)

Av og til kikker jeg innom nettutgaven av Driva. Der lå innlegget mitt om «Gjøkloven» Stortinget nettopp vedtok. Jeg kikket for å se om de hadde redigert noe. Det hadde de ikke – men noen hadde gått inn i selve språket mitt og erstattet ord med andre ord – fra det jeg kaller SV-samnorsk-språket. Det var ganske tilfeldig og dilettantisk gjort, men språkets karakter var blitt skiplet.

Jeg fikk en sterk reaksjon – som om noen jeg møter på gaten går rett bort til meg og stikker hånden ned i underbuksa på meg. – For språkuttrykket til hver enkelt av oss, er en svært sterk del av vår identitet og personlighet. Det jeg opplevde fra Drivas side, var et direkte angrep på hvem jeg er, og det er SVÆRT ALVORLIG!

Jeg sendte en flammende mail til Driva, for det som gjør det hele enda mer alvorlig, er at Driva fortsatt har latt navnet mitt stå under teksten de har manipulert, uten å skrive under at språket er endret av redaksjonen. Selve språket! Jeg har forlangt at de skal beklage!

Tidens Krav begynte også for en tid tilbake å rette på språket mitt. Der var det  tydeligvis en gammel jomfrunalsk skolelærer med rød penn som ble betalt for å  skulle presse ordlisten sin inn i språket mitt, men uten at språket virket manipulert.  Jeg tok en lang pause med TK. Jeg sendte dem rett og slett ikke noen tekster på en lang stund. Beklaget gjorde de aldri.  Det blir en lang pause med Driva nå – for jeg er eitrende forbanna! – langt inn i vulkanen i meg!

Pinseaften, 30.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Mens gjøken flyr rundt i skogen nå på våren, og legger sine egg i andres reir, har Stortinget vedtatt en gjøklov for mennesker: Egoistene blant oss kan nå skaffe seg barn på bekostning av den ufødtes menneskerettigheter, for slik å tilfredstille seg selv med å få barn som ikke er deres egne. Stort større egotripp er det vanskelig å promenere.  KO-KO!

Stortinget har idag hodeløst vedtatt at det klinisk skal kunne planlegges å skape   alenemødre, og at det skal kunne planlegges farløse barn – ja, foreldreløse barn. Stort styggere egoisme kan neppe utøves fra voksne på barns bekostning.

Jeg ble selv ufrivillig alenemor til en sønn som bare fikk møte sin far et par ganger. Jeg vet derfor hvilket stort savn det er for et barn – ikke å ha en far i livet. Jeg er derfor sterkt imot sæddonasjon også, der far forblir inkognito i mange år, kanskje alltid. Dessuten kan aldri en far reduseres til en sæddose. Jeg blir svært indignert på vegne av alle fedre – at de skal kunne reduseres til en sæddose. En far er noe langt mer, og er svært viktig for et barn, for et menneske. Like viktig som mor. Min sønn vet i alle fall hvem som er mor hans! Det blir det ikke alle som vet heretter.

Nå har jo mange menn sådd sin sæd for vær og vind opp gjennom tidene, uten tanke på barna de kan være far til. Og slik gjør menn stadig vekk. Trist, men sant.  Idag selger dessuten mange menn sin sæd hver gang de er i pengeknipe. Hvem er de? Det fikk vi se på TV forleden da en hel flokk med avkom hadde funnet hverandre og sin felles far via DNA-tjenesten på Internet. De troppet opp hos ham samtidig, og overrasket ham – den magre, utpinte junkien i den oppbanga campingvogna på California-kysten. Bare trist og tragisk.

KO-KO!

Det sitter mange hodeløse som driver egotripp på andres vegne mellom plexiglassveggene i Stortinget. Trist men sant. Måtte Coronaen ta hele bunten!

KO-KO!

Glærum, 26.mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Omtrent på samme tid som bioteknologiloven ble forberedt for behandling i Stortinget, kom det en nyhet om uavhentede surogati-spedbarn i Ukraina. Nyheten gikk både på Dagsrevyen og senere på kvelden. Så ble det stille om denne forferdelige saken. Helt stille.

Vi kunne bli med kamera inn på en stor sal på et hotell i Kiev, og se flere lange rekker av firkantete kasser i glassklar plast der det lå et linnet spedbarn i hver kasse. Her linner de barna enda, så de lå der som små åmer. 100 spedbarn lå det på denne salen på dette hotellet. Det skrekkeligste var at det var så stille i rommet. Var spedbarna dopet?

På grunn av stengte grenser i Corona-situasjonen, kunne ikke de som hadde bestilt barna, komme inn i Ukraina for å hente dem. Det ble opplyst at forventede surogati-fødsler ganske snart ville bringe tallet uavhentede barn opp i 1000.

Skrekk og gru! Dette er altså en industriell produksjon av spedbarn som skaffer penger til folk i et fattig land som strever med å komme seg opp i en høyere levestandard. Hva får ikke hyperegoistiske voksne seg til å gjøre! Og hva gjør ikke folk for penger? Det ble opplyst at en kvinne får 500.000 kr. for å bære fram et innplantet befruktet egg som ikke er hennes eget. Jeg tror summen til mellommenn/sykehus var opplyst å være 120.000 kr.

Ukraina er et gammelt kristent land, men 70 år med betongkommunisme har ødelagt det kristne menneskesynet – og gitt befolkningen et materialistisk menneskesyn der mennesket bare er en kjøttklump. Vi trenger bare å se én episode av «Tore på sporet» for å skjønne hvilken forbrytelse som begås mot disse barna som er planlagt morløse og farløse.

De færreste av disse barna blir hentet av et par som har levert eget egg og egen sæd, der surogatibarnet får vokse opp med sine biologiske foreldre. Vi må regne med at mange enslige henter barn her, der det andre forelderet er planlagt å forbli ukjent for barnet, som barnet aldri får lære å kjenne. Vi må også regne med at pedofile skaffer seg barn de kan misbruke, gjennom å kjøpe egg og sæd og leie livmor. Det som er felles, er at det er en voldsom egoisme vi er vitne til. Og vi er vitne til et hodeløst verdenssamfunn som lar dette griseriet passere ukommentert, som ikke forstår at det er noe som heter den ufødtes menneskerettigheter.

Det som sjokkerte en norsk TV-seer i en neste runde, var at denne nyheten  umiddelbart ble en ikke-sak for NRK. Bioteknologilovens forberedelse for behandling i Stortinget ble også nærmest en ikke-sak, den som handler om våre dypeste eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg?

En stor tenker – filosof og teolog, klarte å si alt om dette svineriet med svært få ord: Ethvert barn har rett til å være resultatet av kjærlighetsakten mellom sin mor og sin far.

Hvem som sa og skrev dette?

Sankt Johannes Paul  II – Paven som rev Jernteppet.

Glærum, 26. mai – 2020.

Dordi Skuggevik

Noe av det vakreste som er skrevet innen norsk språk og norsk musikk, er skrevet til Kirkens bruk. Jeg hører derfor ofte på Den norske lutherske kirkes gudstjenester på radio og på TV – selv om jeg ble katolikk i 1984. Der er det flott orgelmusikk – som regel, og gode kor. Jeg bor langt fra nærmeste katolske kirke – og da tyr jeg til radiogudstjenesten hos protestantene – ofte.

Men – denne Kristi Himmelfartsdagen  – Helgetorsdagen, som den også kalles, som markerer at Gud som menneske vender tilbake til sin himmelske dimensjon – etter 33 år på jorden, denne Himmelfartsdagen var ikke observert i noen av NRK’s radio- eller TV-kanaler i år, bortsett fra et stille verbalt innsmett fra den etnisk norske damen: Dette var Dagsrevyen på Kristi Himmelfartsdag. Hennes kollega fra Afganistan så godmodig smilende ned på henne, for han vet hvem som vinner slaget om Norge – og det er ikke Kristus, men Islams trojanske hester, assistert av norske godfjotter.

Her satt altså alle disse gamle, gode mennesker i sitt isolat i sine hjem og på sykehjemmene i Norge, de som har pleid å slå på radiogudstjenesten i alle år –kl. 11 på søndagene – uten å finne noen overføring fra noen kirke i 2020. Disse menneskene har betalt sin lisens til NRK – trofast, i et par mannsaldre, og så opplever de dette. NRK får nå til overmål trukket inn lisensen via skattesystemet – slik at ingen kan si opp sitt forhold til NRK lenger – i protest ved å nekte lisens-innbetaling. Det ser ut som om NRK benytter seg av det, og kjører sitt løp som det behager dem.

Overrasket er jeg ikke, fordi NRK idag ser ut til å være bemannet av norske nyhedninger og muslimer. Nå er det RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN! over hele fjøla. Plutselig er de to fra Irak og Afganistan – som ofte står ved siden av hverandre og leser opp nyhetene i Dagsrevyen, kommet ut av Islam-skapet og kaster seg begeistret inn i bebudelsen om at vi ikke-muslimer i Norge skal få være med på den store festen som de skal ha – der det ellers om årene har pleid å være en magnum russefest. Vi andre er sååå velkomne atte!

Jeg forstår godt de er glade og begeistret, for som Islams trojanske hester i Norge, må det være helt vanvittig fantastisk – at Norge kaster Kristendommen sin i søpla etter 1000 år, og hyller Islam – i sitt riksmedium. For en lett seier! Islams tilhengere i Norge kan sikkert ikke tro det – at det skulle gå så lett – at Norge skulle være så fullt av kunnskapsløse godfjotter som rydder vei for Islam.

Og jommen sa jeg faste: muslimene stapper i seg mat hele natten – og så faster de om dagen. Det er faste det!

Vet de norske nyhedningene i NRK når den kristne fasten før jul begynner? Vet de når den kristne fasten før Påske begynner?  Det vet de neppe. RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN!

Jeg vet hvilket ord som rimer på Ramadan, men jeg skal ikke skrive det. Jeg skal heller igjen bekjentgjøre mitt slagord:

BEFRI  MUSLIMENE  FRA  ISLAM!

For Islam – selve ordet, betyr underkastelse. Islam ble i sin tid oppfunnet av Muhammed – som et ideologisk, demagogisk våpen for å underlegge seg Den arabiske halvøy 622 år etter Kristi fødsel. Islam er IKKE en religion – Islam er en menneskeundertrykkende, politisk, totalitær ideologi på linje med Fascismen, Nazismen og Kommunismen. Så:

BEFRI  MUSLIMENE FRA  ISLAM! Les deg opp på Islam og gå i nærdialog med Islam-tilhengerne du møter. Det er ikke lett, fordi den menige muslim har ikke lest Koranen, han vet ikke hva Islam er, for Islam i deres nærmiljø er det som den lokale imamen sier er Islam. Islam har nemlig ingen læreautoritet. Islam har ingen «Pave».

Det er synd på dem som er født inn i denne forferdelige ideologien, og nå går NRK i spissen for å forføre etnisk norske godfjotter til å tro at Islam er festlige saker.

Vet NRK hva Pinse er? Den kommer 50 dager etter Påske – og 10 dager etter Kristi Himmelfart. Den kommer neste helg! Her på Nordmøre og nordover Helgelandskysten brenner vi Pinsebål på Pinseaften. Har NRK hørt om det før? Kanskje de kunne lage et program, om det? Nei – her blir det nok bare RAMADAN! RAMADAN! RAMADAN! – for Faen!

Glærum, 22.mai – 2020.

Dordi Skuggevik