Folk
som har lest om den strabasiøse reisen nedover til Las Palmas via Amsterdam og
Madrid, spør hvordan det gikk hjem igjen. Jeg slapp i alle fall strevet i
Madrid: – det var rett opp til Amsterdam, overnatting på samme hotell, og
derfra opp til Værnes – med litt gjenvordigheter her og der. Turen som tar 6
timer med det vanlige direkteflyet, tok – som nedover: 24 timer fra flyplass
til flyplass.
Både
reisen nedover til Las Palmas 14/15 november, og reisen hjem igjen 16/17
desember måtte forberedes nøye – med innhenting av kunnskap om den aktuelle
situasjon, og de stadig endrede bestemmelsene på tallrike ad hoc-møter, spesielt i alle instanser her i Norge.
Jeg
fulgte med på EU’s orienteringer, og især kartet med fargekodene. Der var Fastlands-Spania og Balearene røde hele
tiden, mens Canariøyene var gule hele tiden, også den dagen jeg forlot Las
Palmas, men Norge ville ikke akseptere at Canariøyene er en egen provins. Norge
slo det hele sammen og kalte alt for SPANIA!!!
De mente dermed at alt var rødt – også Canariøyene.
FHI
skrev på sin hjemmeside: «Gul farge = økt risiko, karantene ikke
påkrevet ved innreise til Norge.»Opplysningen var datert for uke 49/50. Altså:
Hadde Norge akseptert realitetene med at Canariøyene var gule – så skulle ikke
jeg hatt noen karantene ved hjemkomst!
Da jeg stod opp om morgenen på Schiphol, sjekket jeg kartet igjen. Da var Canariøyene blitt røde. Straks etter hjemkomst ringte jeg en langtidsboene i Arguineguin, som arbeider på Sjømannskirken. – Nei, sa han, Gran Canaria er fremdeles gul, men Tenerife er blitt rød. Tenerife har hele tiden hatt problemer med å kontrollere smitten. Konklusjon: Ingen karantene.
Det
var bare vårt fly som ble ekspedert ut fra Las Palmas til utlandet denne
ettermiddagen, halvt fly – til Amsterdam. Men køen stod bom stille. Jeg pleier
å sette meg på en benk og vente til slutt, for kroppen min orker ikke å stå
rett opp og ned lenger et noen minutter. Til slutt gikk jeg frem til skranken
og spurte med høy stemme om vi kunne få noe informasjon. Ingen ting skjedde.
Jeg gjorde det en gang til, og begynte å bli «bikkja i bakken», mens resten av
køen stod som en rad dødsdømte uten å fortrekke en mine.
Det
viste seg at Holland uventet hadde krevd at vi alle skulle fylle ut et skjema
om vår helsetilstand ved ombordstigningen, og i stedet for at de delte ut
skjemaene nedover køen, slik at vi kunne bruke ventetiden på utfyllingen, la de
to damene i disken frem skjemaene når folk kom frem til disken deres. Ouff!
Det
ble ingen cappucino før ombordstigning. Jeg fikk ikke kjøpt mine vanlige
to store, hvite, deilige fløteoster av
ku- og geitemelk i den canariske matbutikken før ombordstigning – alt var
nedstengt inne i avgangshallen. Jeg kom ombord i flyet 7 minutter før take-off.
Innover
de store hallene på Schiphol i 22.30-tiden var det tomt, tomt og tomt. Rent ut
sagt uhyggelig. Jeg var usikker på hvor
jeg skulle finne igjen hotellet fra nedreisen. En eldre herre med vasketralle
kom imot meg, og pekte i rett retning – og i den indre passkontrollen var jeg
alene – og fikk gå rett igjennom diplomatslusen.
Neste
morgen var det vanlig «hustle &
bustle» på Schiphol, men i 12-tiden begynte det å bli veldig merkelig: –
butikkene begynte å pakke sammen, først blomsterbutikken, så ostebutikken jeg
var inni. Der var det 2 for 1 og 1 attpå,
men på kassalappen så jeg at jeg hadde betalt for alle ting… Alle så helt
kræsja ut. Jeg spurte hva som skjedde, og alle fortalte at de nå pakket ned alt
og fikk ikke åpne igjen før medio januar. Da forstod jeg at kompisen i
Kristiansund, som dagen før hadde vært inne på hjemmesiden til Schiphol, hadde
rapportert om nedstengning av flyplassen. Jeg skyndte meg inn på siste åpne
restauranten og fikk meg en skikkelig middag – selv om jeg hadde ørten
matpakker i bagen.
Nå
begynte jeg å uroe meg for at det kanskje ikke gikk noe fly til Trondheim denne
ettermiddagen, men det gjorde det – og det gikk fort & skart: Flyet kortet inn den 2-timers turen til Værnes
med 25 minutter ved å legge seg i en jetstrøm – og foretok en landing på Værnes
som det stod respekt av etter at landvinden hadde kastet flyet hit og dit
innover Trondheimsfjorden. Jeg brukte opp hele helgenrekken i Litaniet og repetitivt Ora pro nobis – og sa bare Oh God! Oh God! innover siste del av Strindfjorden.
Men, ned kom vi – med toppen opp og hjula ned! By The Grace f God!
Jeg hadde før hjemreisen bestilt taxi fra Surnadal som skulle hente meg på Værnes. Min julegave til meg selv, for å unngå smittepølen Trondheim, og for å unngå 3 timers venting på Mørebussen på stasjonen i Trondheim. Dessuten stopper det ikke lenger flybuss på stasjonen i Trondheim (!!!) – så det ville bli en oddysée å ta seg frem fra et flybuss-stoppested oppe i byen – og buksere bagasjen fra der-oppe-i-byen-et-sted og ned til stasjonen = taxi Værnes – Surnadal måtte bli løsningen. Taxi-sjåføren hadde klarert turen med Surnadal kommune, og vi brukte begge maske. På trappen hadde en snill person i familien satt melk, juice og egg til frokosten neste dag.
Jeg
hadde også før hjemreisen bestilt Covid-test neste morgen kl.10.30. Jeg møtte
opp der, og leverte et brev til «Corona-legen» i Surnadal, vedrørende mine
opplysninger om karantene – ikke karantene, i forhold til mine opplysninger fra
EU og FHI. Negativ test – opplyste helsenorge.no neste dag (lørdag).
Det
neste som skjedde, da jeg hadde tatt testen, var at telefonen ringte da jeg
svingte inn foran REMA 1000 for å kjøpe mat. (Jeg brukte maske hele tiden.) Jeg
kunne ikke ta telefonen straks i bilen, men ringte opp igjen da jeg hadde
parkert. Det var en opphisset damestemme som sa at de kunne ikke ta imot brevet
på legesenteret, for konvolutten kunne være kontaminert av Covid-19 fra meg, og
de kunne ikke desinfisere den. Jeg spurte om hun kunne sende Corona-legens
e-mail-adresse til min mobil, så skulle jeg sende brevet med mail når jeg kom
hjem. – De hadde ikke hans mail-adresse, sa hun. Jeg bad henne sende legens
mobilnr. Det kom jo da.
Da hun oppfattet at jeg var på tur inn i matbutikken, ble hun veldig opphisset, og sa at det kunne jeg ikke. – Jo, sa jeg, – jeg oppfører meg inntil videre som om jeg har karantene, til dette med karantenen blir avklart, og på FHI’s hjemmeside står det følgende om karantene, sa jeg: – Når man er i karantene, kan man foreta nødvendige ærend i matbutikk og apotek, men må passe på avstand til andre. Man kan også gå tur, men ikke komme i nærheten av andre mennesker. – SLIK ER DET IKKE I HER I SURNADAL! nærmest ropte hun.
Det
var da det begynte å gå opp for meg – at EU har ett regelverk, FHI på nasjonalt
plan, har ett regelverk – og så steller hver enkelt kommune til et lokalt
regelverk – ganske ad hoc, har jeg
inntrykk av. – Jeg tar dette om karantene med kommuneoverlegen, sa jeg. Så tok
jeg på meg maske og gikk inn på REMA 1000. Når jeg kom med maske på rundt en
reol, ble folk veldig forskrekket og skremt. Jeg ble skremt over at noen i det
heletatt får gå inn på en matbutikk uten maske – i disse tider! For jeg hadde
gått med maske i 4 ½ uke i alle offentlige rom – inne som ute i Las Palmas.
Da
jeg kom hjem, kom det ny telefon fra legesenteret, nå med en mildere tone. De
kunne levere brevet mitt til kommuneoverlegen, og jeg fikk hans mobilnummer.
Det
var da jeg fikk bekreftet at Norge overhodet ikke forholder seg til realitetene
i andre land, fordi NORGE VET BÆST! – også om land langt borte fra våre
grenser, og det hjalp ikke at EU påpekte realitetene. Det hjalp ikke at folk på
stedet kunne fortelle Norge at Gran Canaria er GUUUUL!!! Hvis Norge hadde tatt
inn over seg at Gran Canaria er gul, skulle jeg ikke hatt karantene, men når
Norge nektet på at Gran Canaria er gul, så måtte det bli karantene.
Jeg minner her
på om at jeg hele tiden under avklaringsfasen forholdt meg som om jeg hadde
karantene – og oppførte meg i tråd med FHI’s anvisninger om karantene.
Kommuneoverlegen
foreholdt meg at jeg skulle ha 10 døgn karantene = 240 timer = karantene til
idag – 3.juledag, 27.desember kl. 16.40.
Det merkelige var at min hotellnatt på Schiphol ikke ble nevnt. Jeg var hele tiden inne i transittområdet, og sov i et rom inne i lufthavnen. Der var vel alt sterilt. For uke 49-50 står det opplyst at hele Spania under ett har 6,3% og Nederland 10.3% smittede av 100.000.
Jeg
lever jo vanligvis et liv som er som en karantene, og jula er en rolig tid, og
jeg kunne omgås folk på Facebook. Så OK: Karantene ble det. Jeg slapp å gå noe
sted, jeg slapp å invitere noen hit = en enkel jul, selv om jeg koker og braser
som om jeg har et stort folkhus i jula – men rester går jo i fryseren, og det
beste: TV-kassen inneholder mer enn bare
spansk TV.
Men så ringte
politiet! (Før
jul enda.) De hadde fått en melding pr. telefon fra Sykehjemmet, der de fryktet
at det var mulig – at Dordi Skuggevik
kunne komme dit.
Herre
Jemini! Hvorfor ringte ikke ledelsen på Sykehjemmet direkte til meg og
spurte?!!! Hvorfor i huleste ringte de politiet om noe som kunne komme til å skje? – Jeg sa til politimannen at det ville være
som om jeg hadde ringt dem og angitt en i grenda for at jeg var redd for at
vedkommende kunne komme til å stjele
noe på min eiendom.
Min blinde svigerinne (88) bor på Sykehjemmet, og jeg hadde ringt og snakket med henne i telefonen, og sagt at jeg kunne ikke besøke henne før 4.juledag, når karantenen var ferdig.
Jeg
satte meg i forbindelse med ledelsen for Sykehjemmet og spurte hvordan de kunne
komme på å ringe Politiet, når ingenting hadde skjedd. – Jo, sa «Einingsleiaren» (et forferdelig
ord!) – «Familien» hadde uttrykt bekymring. Å, sa jeg – dere kunne uansett
ringt meg, og ikke politiet. For jeg ville ikke drømt om å gå inn på
Sykehjemmet før det var grønt lys for det. Jeg spurte «Einingsleiaren» hva de
hadde vært redd for: – Trodde dere at jeg ville komme og slå meg inn gjennom
hoveddøren med hakke og spade – og bryte meg inn på rommet til min svigerinne?
Jeg
bad «Einingsleiaren» beklage overfor meg at de hadde involvert Politiet i noe
som ikke hadde hendt. Jeg har bedt henne om det 2 ganger, senest på julaften, –
men det har hun ikke gjort. Jeg skrev i sms-en til henne at hun bare kom med
«kvasibyråkratisk snikk-snakk». Siden har det vært taust. Men, det skulle ikke
forundre meg om en nullitet ender opp med å bli blåst opp til en diger ballong
av en sak.
Politimannen
som ringte til meg, hadde sagt til sine kolleger på lensmannskontoret: – Nå
ringer jeg til Dordi og hører hvordan dette er. (En fornuftig mann).
Allerede nede i Las Palmas, forstod jeg at det norske folk er veldig oppskremt, noe som ikke er heldig for folkehelsa. I Las Palmas var folk rolige, gjorde det de ble bedt om, og ellers gikk livet sin vante gang. Smitten er veldig lav. Ved hjemkomsten forstod jeg at også min familie var veldig på tuppa. Man (en av dem) leste seg opp på internett og skulle overprøve mine avgjørelser. Sms-ene ble noe hektiske, for å si det mildt, og jeg minnet på om at jeg hadde oppført meg korrekt – som om jeg var i karrantene – mens det ble avklart om jeg skulle i karantene. Noen på Facebook blandet seg også borti, og tiltok seg å ville bestemme over meg. På grunnlag av synsing. Jeg synes heller at de skulle skryte av en gammel kjerring på over 75 år som klarer å gjennomføre en slik reise alene i disse tider – og komme frisk og uskadet hjem igjen!
Jeg ringte en dag opp til Legekontoret og bad om å få en kopi av kommunens Corona & karantenebestemmelser. Jeg fikk det tildelt utendørs av Covidtest-sykepleieren, med det var uleselig – som om det var skrevet med krusedullealfabetet de bruker i Cambodia. Hun beklaget det, fordi det var kopi av kopi av kopi… Men, det ble ikke lettere å lese av den grunn. – Så jeg har forholdt meg til karanteneopplegget fra FHI.
Inntrykket
mitt er at det er mye att-og-fram og ad
hoc her i Norge. Folk er usikre på hva som er bestemt, de synser og øser
opp hverandre og inntar militante holdninger på vegne av øvrigheta. I så måte
tok Sykehjemmet her i Surnadal «KAKA» –
med sin telefon om at de kunne komme til å se røk av en ild som kanskje var. I gamle dager ville dette blitt et
fantastisk revynummer – men det skal en passe seg for i en tid da folk har
mistet sansen for humor og billedlig tale – og ikke minst: selvironien.
Glærum,
3.juledag – og den siste dag i karantenen! – 2020.
Dordi Skuggevik
PS: Så kom det omsider en forsonende sms fra helseledelsen – og jeg kunne få besøke min blinde svigerinne, som snart blir 89.