Grieg skjærer tenner i graven.

NRK spiller mest musikk som er så gammel at de slipper å betale TONO-avgift. De spiller også samme stykkene omattatt og omattatt, så en til slutt spyr av gamle favoritter. NRK’s repertoarkunnskap synes meget smal, og dessuten klarer ikke alle innannonsørene å uttale selv kjente komponisters navn riktig. Pinsamt! Nye musikkverk blir ikke digitalisert. De blir stående i arkivet, hvor ingen henter dem frem – for det er ingen person lenger som har det arbeidet. Rasjonalisering – kalles det. Prøv å ring på direkten til Ring inn musikken og be om et nytt verk – nei, det er ikke digitalisert, og de har ikke lenger noen som går og henter i arkivet, er svaret. Vil man få et nytt verk avspilt, må en sende mail i god tid til programmet, eller ringe inn til en telefonsvarer. Men, du får neppe ønsket på lufta, for det koster TONO-avgift.

NRK har virkelig kastet seg over Grieg. De har laget diverse trailere, lettvint og ubegavet bygget over temaer og motiver fra Griegs musikk, men som vansires inntil det ugjenkjennelige, og som særdeles ubegavet puttes inn her og der etter gemytt og behag – helt uten modulering og tilpasning i forhold til musikk som kommer før og etter. Vi som er vokst opp med Grieg, kjenner jo temaet/motivet som ligger innlagt i trudelutten, og vi blir direkte sjøsyke av det – for ingenting stemmer med assossiasjonene. En dag Arve Tellefsen var gjest i Alltid klassisk, kjørte NRK en av sine umusikalske torpedoer rett inn i sluttakkorden på siste verk, mens Tellefsen trakk pusten for sitt neste verbalinnslag. Fatter ikke at vi ikke har hørt rammelet av Tellefsens raseri, men han ble kanskje for sjokkert til å reagere. Kom på banen, Tellefsen!

Forleden dro Alltid klassisk til for ørtende gang med Holbergsuiten av Grieg, som de har dauspilt over lang tid – men etter noen takter sporet den av og inn i en slags sirkus-musikk, og siden ble det bare verre og verre. Destruksjonen og massakreringen var aldeles utrolig. Jeg holdt på å få hjerteslag da NRK etterpå så såre stolt kunne fortelle oss at dette misfosteret var satt til verden av tidligere domorganist i Bodø: Bjørn Andor Drage. Jeg trodde det var slutten på verden. Totalt kollaps i den seriøse musikkverden! Jeg kommer ALDRI over det!

I ettertid har jeg omsider forstått at Drages gags med Grieg føyer seg helt inn i en ukultur i både opera og teater. (Se min artikkel på bloggen www.dordis.no om Mozart som lokalrevy i Kristiansund 2016.) Man ser ut til å være så gørra lei av klassikerne, at man gyver løs på dem og lager «moro» med dem – fordi dagens folk ikke selv klarer å komme opp med noe nytt. Patetisk. Tragisk. Forkastelig.

Grieg har skåret tenner i graven siden NRK så stoltelig lanserte sine trailere kokt på Grieg. Etter Drages mislykte «morsomheter» med Grieg, håper jeg Grieg griper tak i Drage og gir ham en skikkelig omgang i Purgatoriet før han stenger døren videre for Drage til de musikalske himler! Shakespeare står allerede klar ved døren til teaterfolkenes paradis for å denge opp diverse ubegavede som tror de har «fornyet» Shakespeare. De fleste som prøver, klarer ikke å «fornye» Shakespeare selv om noen lykkes. Siste fadese ble gjort av Teateret Vårt i Molde – med Othello.

Det er, kort sagt, en farlig sport å skulle gjenskape en gammel klassiker i sitt bilde. Jeg så forleden på den franskspråklige TV-kanalen fra Algerie, hvordan det britiske Shakespeare-kompaniet skulle bibringe Shakespeare til Algerie, som er i en prosess med å ville bli europeere. Algirerne var for høflige til å si hva de mente om det, men vi kunne selv se hvordan britene hadde gitt En Midtsommernattsdrøm en ubegavet twist.

På Operafestivalen i Savonlinna i 2014, så vi fire operaer på fire dager. La Traviata var omtolket til en annen tid og et annet miljø – med stort hell, for man hadde beholdt respekten for hva det handler om. Og man hadde beholdt respekten for publikum. Samson og Dahlila var meget diskutabel i sine tidsforskyvninger og nytolkniger. Lohengrin var i de grader ødelagt med regigags at en måtte lukke øynene og konsentrere seg om musikken. Macbeth kom i originaltapning, men den gav den store opplevelsen av innholdet, uten at vi savnet noen tidsforskyvning eller distraherende og avsporende «morsomheter». Tvert imot, produksjonen virket frisk,sterk og aktuell.

Men Grieg skjærer tenner i graven. Og NRK bør beklage, skamme seg og ansette nye, mer kompetente folk. Puss ta dem Grieg!

 

Las Palmas 20. mars. 2016

Dordi Skuggevik

Farsott: Mørkegrå hus og snauhogging

Farsott I : Mørkegrå hus – Mørkegrå hus!

Pussig: I fjor sommer, når jeg kjørte mine 5 km inn mot sentrum der jeg bor (Surnadal), oppdaget jeg plutselig at hver dag var ett eller flere hus blitt malt mørkegrått. Til og med villa-anlegget SOL-hus, var blitt mørkegrått, både hovedhus og anneks, enda eiendommen har den smørgule SOLEN i navnet sitt. Det rare var, at jeg så aldri noen male? Var husene blitt malt i løpet av natten? Av billige arbeidslag fra Polen på nattskift? Var mørkegrå maling på tilbud? Det ble nesten litt nifst. Som en slags sykdom som spredte seg. – Det sprer i alle fall sykdom, sa den kvinnelige fargepsykologen på TV2. – Dette er farlig for folkehelsa, sa hun. – I vårt landskap som er så grått og trist i store deler av året, vil de grå husene virkelig trekke depresjonene ned over hodet på folk, sa hun. Fra toget så jeg et helt gardsanlegg i Gudbrandsdalen var blitt malt mørkegrått: Hovedlån, fjøs, stabbur, staurhus, vognbu, vedbu. Da ble det helt overveldende.

Gjennom en 20 års tid har vi mistet fargene i interiørene. De ble eggeskallshvite, grå, svarte. Nå skal fargene inn i interiørene igjen + dingsene fra et langt liv – men de kalde, nedtrykkende fargene fra millennium-interiørene er nå kommet på utsiden.

Så kom Jon Arne Mogstad hjem til bygda. Han er professor ved kunstakademiet i Trondheim – og er kunstmaler, tidligere også rektor ved samme akademi. Han eier ett av disse kubeformede, toetasjes 50-tallshusene. Det hadde enda hvitfargen fra 50-tallet. Huset lå mellom et appelsingult hus og et rødt hus. Han malte huset sitt mosegrønt. Hver gang jeg kjører ut fra butikksenteret, og ser disse tre husene på rekke, opplever jeg et humør-løft. Jeg har også et lite nonfigurativt maleri av Mogstad, med akkurat disse tre fargene – gult, grønt, rødt.

Hvem som skal få stoppet denne mørkegrå fargepesten, er ikke så lett å se for seg, for nå går det også rykter om at de som produserer oljekokte materialer for eksteriørbruk, har kastet seg på den mørkegrå bølgen, og da vil den vare leeeeenge…… Kommunehusene er ikke bemannet med folk som har kunnskap om estetikk, og hva fylkeskonservatorene og Riksantikvaren driver med, er trolig kaffedrikking, for det meste.

 

Farsott II: Snauhogging rundt husa.

Samtidig med at den mørkegrå fargen har invadert boligområdene, har også en annen farsott grepet om seg i vill fart – snauhogging rundt husa til folk, slik at husa står att kollete, klumpete og uelegante. Furuer som har brukt 2-300 år på å bli store og vakre, faller for motorsagen uten knussel. Elegante bjørketrær og lønnetrær som gjør husanlegget elegant, frodig og malerisk, faller også. Tilbake står huset i sin nye ørken, rett og slett uskjønt.

Det pussige er at ikke folk i det minste tenker på CO2-regnskapet sitt. Trærne spiser og lagrer CO2. Har folk sovet i naturfagtimen?

 

Las Palmas 18.mars 2016.

Dordi Skuggevik

Mozart som lokalrevy

Etter 15 års fravær, benket jeg meg atter i Festiviteten i Kristiansund for å overvære en opera.

Jeg må innrømme at jeg var berørt av situasjonen: Her, på disse øyene ute i Atlanterhavet, langt mot nord i det svarte, kalde vintermørket, her går mennesket i gang med å trosse elementene og setter opp opera, år etter år. En trassig manifestasjon av menneskelig ånd og kultur. Sterkt! Jeg husket faktisk forrige gang jeg overvar Mozarts Tryllefløyten her. Glad for å ha fått siste billetten de hadde i billettluken, så jeg frem til Kristiansundoperaen «revisited».

Det ble lite Mozart og mye lokalrevy.

Siden sist har jeg tatt fransk hovedfag ved universitetet med hovedoppgave i fransk teater. Teaterscenen er en titteboks hvor publikum tas med inn i en annen verden for å oppleve nye erkjennelser av den menneskelige eksistens, men her ble publikum stadig dyttet ut igjen til sin egen verden av alskens revyaktige referanser til sin egen verden utenfor «titteboksen». En eller to slike «gags» kan av og til gå an, men mot slutten av første avdeling var det allerede på grensen til å bli for mye. Etter pausen ble det verre. Når iscenesetteren i tillegg stopper drivet i dramaet fullstendig et par ganger – rett og slett full stopp, da henger det hele ikke lenger sammen. Vi i salen faller av sleden, og kommer oss ikke helt på igjen. Iscenesetteren ville sikkert være dristig, men ble i stedet dumdristig, for ikke å si – dum!

Det begynte så lovende: Dristig bakgatescene med flott scenografi. Døden som en elegant og farlig «Blå engel-prostituert» og 1.2. og 3. dame i fantastisk flotte kostymer. Men så skjærer en Baillsundkjerring fra 50-årene med skaut, kappe, flate sko og veske gjennom scenebildet mens hun kaster foraktelige blikk på dem som er i gang med spillet. Fikst, sånn i farten. – Håper ikke denne kommer igjen, tenkte jeg, men det gjorde hun, og mere til: Nattens dronning sin tilsynekomst var veldig flott, men allerede hennes berømte arie varslet ille, og det skulle bli verre – etterhvert som hun utviklet seg til en bomsideisi som ikke klarte å komme opp på sine senere podier, uansett hvor mange ganger hun sprang seg til og tok sats.

Grepet med at operaen går sin gang, mens den samtidig settes opp – er en god idé, og den holdt også, hadde det ikke vært for alt det andre som her er nevnt, og som stykket opp Mozart til å bli bare kremdotter på en lokalrevy for allmuen. Noe som bidro til denne utviklingen av oppsetningen var uttværingen av talepartiene, ikke alltid godt skrevet inn – og som bidro til å bremse fremdriften og å gjøre det hele kjedelig. Hverken vi eller Mozart kom oss på sleden igjen.

Jeg har hørt om Ronald Rørviks hang til «finn-på-makeri» – og jeg vet at det er på moten nå blant iscenesetterne i alle land. Noe av dette så vi på operafestivalen i Savonlinna, der Lohengrin ble fullstendig ødelagt av «finn-på-makeriet». Men, på tross av at disse revyepisodene var godt laget, og godt gjennomført, så drev Ronald Rørvik Mozart helt ut i lokalrevyen. Det var ikke derfor jeg dro fra indre Nordmøre til Kristiansund t/r den dagen.  Og jeg kommer ikke igjen, ikke hvis Ronald Rørvik skal fortsette årvisst helt inn i solnedgangen som regiansvarlig ved Kristiansundoperaen. Jeg har lenge tenkt at i Kristiansund må de nå begynne å alternere mellom forskjellige iscenesettere og dirigenter, ellers går de i frø, eller av sporet – hvis det ikke allerede er skjedd.

Dirigenten gjør jo håndverket sitt uansett hva som skjer på scenen, så utskifting der er ikke så påkrevet som for regien. Orkesteret var absolutt bra.

Til slutt: Kristiansundoperaen gjør nå slik som de fleste andre festivaler, og som til og med Operaen i Oslo gjør – forskræver seg for å «please» ALLE.  For hva i huleste har Åge Alexandersen å gjøre på Operafestukenes program? La Tahiti-festivalen få ha ham i fred! Alt til sin tid! Ellers blir det lapskaus til alle måltider = keisamt!

«Gi ikke folk det de tror de vil ha – de fortjener bedre!» (Fritt etter Brikt Jensen.)

 

Glærum 27/2-2016

Dordi Skuggevik

Trøndersykjå på indre Nordmør

Da har trøndersykjå nådd kommunestyret i Surnadal også. (Driva fredag 19.februar-16) Den arter seg nå slik som det arter seg hvis en skal prøve å dra duken ut igjen fra klerulla mens rulla går.

Kommunestyret i Surnadal ser bare én løsning: Å bli kårkailla og kårkjerringa i Trøndelags utkant og randsone. Grunnen er det halsstarrige maset fra ordfører Ola Heggem i Rindal. Og så evner ikke folk se på kartet og tenke sammenhenger. Folk tenker bare på at de pleier å sette seg inn i bilen og kjøre til by’n. og by’n er Trondheim, en tankegang som oppstod den gangen det kostet 300 kr. å kjøre til Kristiansund over 2 ferger eller ferge + Krifast, mot at en tur til Trondheim kom på 100 kr. Hvis nordmøringene hadde klart å få ut finger’n, slik som sunnmøringene, kunne vi hatt bru nå over den østre av de to fjordene som skjærer Nordmøre i tre deler. Mens vi på Nordmøre, vår vane tro, har svimet rundt og vært uenige, har sunnmøringene, som vanlig, blitt enige og fått ting gjort: Tresfjordbrua stod ferdig før vi på Nordmøre hadde hørt om den. I stedet for å få ting gjort, kritiserer nordmøringene sunnmøringene fordi de får gjort ting. Det bør det bli en slutt på! Nordmøringene bør skamme seg over slappheten, drølingen og mangelen på samarbeidsevne og aksjonsevne!

Jeg håper demokratiet kommer til å bli respektert nå når kommuner skal slås sammen og fylkesgrenser kanskje skal flyttes – slik at det blir lokale folkeavstemninger. Vi bør ikke finne oss i at synsinger i kommunestyrene skal avgjøre slaktingen og parteringen av Nordmøre.

Kommunegrenser og fylkesgrenser har vært flyttet før. En gang hørte både Frøya, Hitra, Hemne og Fosenhalvøya til Nordmøre. Hvad de ikke lenger er, kanst de igjen vorde – nemlig nordmørske tilhørigheter!

 

Glærum 21.febr.2016

Dordi Skuggevik

«Nordmor» – som en engelsk prest i Norge kalte meg.

 

Minneord: Olga Elvine Nilsen Skuggevik

Det var en gang tre jenter som dro til fødehjemmet på Jevnaker for å utdanne seg til barselpleiersker. Det var Olga fra Sløvika ved Randsfjorden, og Betzy og Synnøve fra Nordmøre. Først ble Synnøves søster gift med Olgas bror. Så ble Synnøve gift med Betzys bror. Så ble Betzy gift med Olgas bror. Og så ble Olga gift med Betzys bror. Slik oppstod det fire ekteskap rundt dette trekløveret, og tre familier ble tett sammenknyttet. En veldig spesiell historie. Ringen ble sluttet for Olga da hun døde stillferdig på sitt gamle lærested – på pleiehjemmet på Jevnaker 6. februar, etter å ha blitt svært godt hjulpet av de ansatte på hjemmet i den krevende siste etappen av et liv som snart skulle blitt 87 år. For denne fine og profesjonelle assistansen er Olgas enkemann Ole, familie og venner – svært takknemlige, og vi er også svært imponert over hvordan det hele forløp. Takk!

Olga vokste opp med fire brødre, og hun fikk tidlig stort ansvar som den som måtte tre inn i mors sted fordi mor ofte var syk. Så ble det hardt gårdsarbeid på nabogården, før det ble husmorskole og jobb i flere av Oslo kommunes barnehjem, hvor lengste og siste periode var på Fagerholt barnehjem i Hakadal, som bestyrerinne. Men så ble innlandsjenta Olga gift med sin båtsmann Ole, og gikk til sjøs! Hun jobbet på samme båt som Ole, og krysset de store hav. I en forrykende langvarig orkan oppe langs Aleutene på vei fra USA til Japan, mistet Olga det barnet hun ikke visste var på vei da hun la ut på havet. Gynekologene i Japan snakket bare japansk, så på vei tilbake over Stillehavet holdt hun på å dø av et nytt blodtap. Da de nådde inn til California, ble Olga sendt av sin båtsmann – alene med fly via New York og hjem til Sløvika. Det var første og siste gang båtsmann Skuggevik tok kona med til sjøs. Dessverre skulle de senere oppleve at en fullbåren datter døde i mors liv rett før fødselen.

Olga gjenopptok sitt gamle yrke ved Jevnaker sykehjem, og båtsmannen hennes ble dekkssjef på Gullfaks A-plattformen i Nordsjøen, etter en risikofylt periode på leteplattform. Da Olgas bror og Oles søster døde, gikk de inn som «reserveforeldre» for brorsønn/søstersønn Gunnar på Nordmøre, og bistod i flere år både med arbeid og investeringer på Oles farsgård. De har også vært den nærmeste støtte for Gunnars søster Ragnhild, som lever et liv med tung cerebral parese.

Etterhvert forstod Olga og Ole at det idylliske huset med hage oppe i bakken ovafor Sløvika måtte fraflyttes til lettvint leilighet på Nesbakken, hvor Ole nå bor alene, etter at Olga ble lagt i sine foreldres grav ved Jevnaker kirke, denne vakre tirsdagen 16. februar. Hun var etter eget ønske pyntet i sin brudestas som hun hadde tatt vare på, for å møte sin skaper som Kristi brud, denne vakre dagen.

Jeg skal huske Olga fra hennes 80-årsdag på vertshuset på Grymyr dampskipskai, den vakre aprilkvelden – da hun som før i tiden – i festlig lag, reiste seg og sang sine skillingsviser, nedarvet fra sin far, malermester Gunnar Nilsen – sang, med snerten av sin skarpkantede, dobbelbunnede, sardoniske humor. Det er primært gjennom Olga at jeg har fått et forhold til gamle dagers Hadeland, et fargerikt landskap, både menneskelig og kulturelt. Minnestunden i den gamle direktørboligen ved Hadelands glassverk ble akkurat slik som Olgas Ole ville det: Vakkert!

Dordi Skuggevik

Oles lillesøster – som ikke ble inngiftet i 3-kløveret!

Islamkritiker = høyreekstremist?

Islam er i dag den mest høyreekstreme ideologien som finnes i vår verden, hvordan kan da den som kritiserer og advarer mot Islam – kalles høyreekstremist?

På P2 i dag – 14. febr.2016, foregikk det en diskusjon i kirketiden, hvor bl,a, prof. Hagtvedt og redaktør Selbæk deltok. Det er påtagelig at når det foregår en samtale, et ordskifte om migrasjonstrømmen, så nevner ingen av partene ved navn, den store elefanten som kommer gående midt i migrasjonstoget, nemlig: ISLAM. Det er Islam folk frykter, ikke selve migrantene. De frykter ikke menneskene. De frykter den høyreekstreme ideologien som storparten av migrantene bærer med seg: Islam.

Jeg har over flere år lest meg grundig opp på Islam. Jeg mener å ha et tungt kunnskapsgrunnlag når jeg uttaler meg om de negative konsekvensene av at Islam invaderer vårt kontinent Europa.

Det er synd på muslimene som skal leve under dette høyreekstreme, menneskefiendtlige åket, jeg nekter derfor å bli klassifisert som høyreekstrem fordi jeg kritiserer ideologien Islam. Jeg nekter å la meg omskolere av NRK og PST – og etterhvert politiet – til å godta islamiseringen som er på gang. Jeg forbeholder meg retten som intellektuell og som akademiker – til å kritisere Islam sønder og sammen! Til å rope et varsko mot Islam. Mitt motto er: Befri muslimene fra Islam! Sett dem fri fra åket!

Er det høyreekstremt?

Dordi Skuggevik

Lektor/Cand Philol.

Ordkløveriet i asyl-diskursen.

I en meget alvorlig situasjon for landet, hengir de fleste seg til ørkesløst ordkløveri, i stedet for å skaffe seg faktakunnskap og diskutere sak. Det gjelder både media og politikere. Enkelte partier griper også sjansen til å promenere en patetisk  partimarkering, slik som Venstre og Krf. De har ikke vært i stand til å ta inn over seg situasjonen, og Trine Skei Grande hadde i så måte en direkte tragisk forestilling forleden, da hun kastet «pakken» regjeringen hadde lagt frem til høring. Det foregår kauking og synsing, kvakking og skvaldring – over en lav sko. «Debattene» i NRK går i høyere og høyere tempo så det knatrer i konsonantene, uten at vokalene får tid til å klinge. Forstemmende.

Den eneste som er i stand til å føre klar tale, er faktisk statsråd Sylvi Listhaug. Men, media og småpartier lager hakkemat av det hun sier. Det er vanlig å bruke bilder og symbolske sammenligninger både i muntlig tale og i skrevet litteratur. Hennes bildebruk med «å bære på gullstol» er blitt vrengt og vridd på i det vide og brede. Forstemmende. Er folk virkelig så dumme at de ikke forstår denne bildebruken? Er de?  Og: Er virkelig dette ordkløveriet viktigere enn realitetene?

I november og halvveis ut i desember, var jeg i et utland uten norske media. BBC World fortalte at på Lesbos er det 50.000 fastboende grekere, men pr.da var det 200.000 flyktninger på øya. Jeg har vært på Lesbos. Der er det bare gulnet gress, steinutgarder, noen olivenlunder og et par småbyer. BBC’s kamera viste hvordan flyktningene hadde snauet olivenene av trærne, slaktet geitekje, og hvordan to menn sloss på livet – om en vannflaske. Her har norske media vært altfor lite informative. I stedet later de som om situasjonen er mindre alvorlig enn den er, og driver på med ordkløveri i stedet. Hvordan ville det være om Norge kom i samme situasjon som Lesbos? For hver gruppe på 5 norske statsborgere, ville vi altså ha 20 flyktninger. Eller: 5 mill. nordmenn og 20 mill. flyktninger. Det er det som er saken, ikke den pedagogiske bildebruken Listhaug bruker for å illustrere sin tale. Jeg er grundig lei av de skvatrende ordkløverne! Gi Listhaug og regjeringen ARBEIDSRO i denne alvorlige situasjonen!

12. febr. 2016.

Dordi S.

 

Olavsfestdagene: En geriatrisk popmusikkfestival for gammel-raddiser

Etter at jeg skrev mitt innlegg om avsporing og degenerering av Olavsfestdagene, og der tok Olavsfestdagenes direktør. Petter Myhr hardt – har jeg lest Kjersti Havdals intervju i Adresseavisen 9.febr. med programansvarlig for Olavsfestdagene, Jens Storli. Her møter vi den andre i det som viser seg å være et tospann av gammel-raddiser. De står her klart frem med sin agenda som viser seg å være en vulgær-raddis-romantisisme inntil det patetiske. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. De gjør seg egentlig til latter med sin enøyde, gamle, inntørkede vulgær-sosialisme som andre har lagt av seg for flere tiår siden. Det blir rett og slett så dumt at jeg gidder hverken le eller gråte. Men at Adresseavisen slår det opp på en helside som det som topper Olavsfestdagene, hvordan skal en oppfatte det? Er det ironisk ment? Jeg håper det.

Jeg utfordrer hermed styret i Olavsfestdagene til å komme på banen, og si hva de mener. Er det greit for dem at Olavsfestdagene blir den private manesjen for gammel-raddiser? Trolig burde både styret, direktøren og programansvarlig for Olavsfestdagene få fyken.

 

Glærum, 9.febr. 2016

Dordi Skuggevik

Olavsfestdagene – Petter Myhrs agenda

I årets program for Olavsfestdagene, det som hittil er lagt frem, kommer Petter Myhrs agenda endelig klart frem: Avkristning av Olavsfestdagene og avhending av Olav den Helliges livsverk. Petter Myhr står endelig klart frem som en gjenglemt raddis fra Vietnam-krigens dager, og fra Borgerrettsmarsjenes tid i USA. Med hovedtema «Mammon» for årets Olavsfestdager, viser han seg også som en platt, endimensjonal kommunist, som ikke har forstått at kapitalstrømmen i verden er næringslivets blodomløp. Jeg oppfordrer herved alle sponsorer fra næringslivet til å boikotte Olavsfestdagene så lenge Petter Myhr sitter som direktør. «Skjær tre røde remmer av ryggen på ham, og strø salt i sårene!» sier min passasjer på vei hjem fra Savall-konserten i Domen forleden. Passasjeren har sluttet å dra til Olavsfestdagene. Han drar nå til Kirkemusikkfestivalen i Oslo. Jeg skal feire Olsòk i Sarpsborg i år. De feirer at det er 1000 år siden byen ble grunnlagt av Olav den Hellige. De feirer det med 3 komiteer, nytilsatt prosjektleder fra UD og et stort program. De markerer med å oppreise en minne-søyle i byen, en kopi av søylen i Fødselskirken i Bethlehem, den som bærer Olavs bilde. Jeg vil oppfordre leserne av Adresseavisen til å gå inn på programmet til begge disse arrangementene og sammenligne med hva som skjer i Trondheim og på Stiklestad i 2016, det tredje og siste av 1000-årsjubileene for Olav den Helliges startpunkt som grunnleggeren av det moderne Norge. Trondheim kunne dette året ha feiret 1000-årsjubileet for hyllingen på Øreting av Olav, den endelige akt i det å bli konge av Norge. Året da Olav bygde sin kongsgård i Trondheim. Året da Trondheim ble Norges første hovedstad. Vil Joan Bayez synge om det i Domen 29. juli? Vil Odd Nordstoga synge om det på åpningskonserten på Stiklestad? «Lavkultur!» freser min passasjer pr. sms – selv om han er en stor beundrer av Joan Bayez – i hennes tid. Men i vår tid er hun «ei attglømm», slik som Petter Myhr. Få’n vekk! Hain he’ diska se’ sjøl!

Glærum, 8.febr.2016.

Dordi Skuggevik